20 år siden Carl Jacob Schnitler døde
Da Rita (14) forsvant sporløst, ble søkelyset rettet mot den mistenkelige mannen i folkevognen
Barnemorderen og overgriperen skapte lynsjestemning i byen. − Jeg har ventet på dere, sa tobarnsfaren da politiet banket på døren.
Flere hundre unge mennesker angrep politibilen på vei til tinghuset i Bergen, onsdag 29. mai 1963.
I bilens høyre baksete satt 31 år gamle Carl Jacob Schnitler som ble fraktet til Tinghuset i byen.
− Et monster, var betegnelsen Carl Jacob Schnitler hadde fått av lokalavisen Bergens Arbeiderblad.
31-åringen var på vei for å motta lovens strengeste straff – livsvarig fengsel og 10 års sikring – for drap og overgrep mot 14 år gamle Rita Elisabeth Haakonsen, samt voldtekt av en 12 år gammel jente.
Drapet og rettssaken i mai skaket opp Norge på en måte som landet aldri hadde opplevd før. TV var i ferd med å bli allemannseie, og TV-kameraene fulgte drapsmannen inn i rettssalen. Det er ingen overdrivelse å hevde at Norge pustet lettet ut da drapsmannen fikk den strenge straffen aktoratet hadde bedt om.
Ingen av forbrytelsene som Schnitler begikk gjennom livet vakte mer oppsikt enn drapet på Rita.
26. mars er det 20 år siden bergenseren Schnitler døde, og dermed satte punktum for en av Norgeshistoriens mest gruoppvekkende serie med forbrytelser.
Les også: John var aktiv i nærmiljøet og var gatas klovn. Ingen visste om hans grufulle dobbeltliv
Høflig og livsfarlig
Rita Elisabeth Haakonsen dro hjemmefra ved 19-tiden om kvelden 29. november 1961. Hun skulle besøke en venninne som bodde ved den nye marinebasen Haakonsvern, like vest for Bergen sentrum. Spaserturen gjennom det ubebygde, men opplyste området bort til venninnen, skulle bare ta ti minutter.
Men i skyggene som hadde senket seg over byen, ventet en høflig mann i en lys folkevogn. Det han så gjorde, og måten han gjorde det på, la et lokk av uhygge over vestlandsbyen i flere måneder. Forbrytelsen ble kjent som «Rita-saken».
For 14-åringen fra Mathopen forsvant denne novemberkvelden.
Venninnen gikk ut for å møte henne, men fant henne ikke, selv om hun gikk hele veien til der Rita bodde. Utpå kvelden varslet familien politiet. Det ble begynnelsen på dramaet som rystet Bergen by og resten av Norge i flere måneder.
Laksevågs lensmann Sigvald Valvik var en eldre, gråhåret mann. Han ante uråd fra første stund. Allerede før Ritas forsvinning var offentlig kjent, gikk 80 soldater fra Haakonsvern manngard i området mellom Ritas hjem og der venninnen bodde.
Folkevogn-mannen
Dagen etter kunne flere ungdommer i området fortelle at de kvelden før hadde blitt snakket til av en mann «som ville vite veien til Skare».
Mannen hadde opptrådt høflig og sittet bak rattet i en lys folkevogn.
Han spurte blant annet to små jenter. De forklarte hvor han skulle kjøre, men mannen ville at én av jentene skulle bli med for å vise ham. De nektet å gå fra hverandre, men ble med begge to. Mannen kjørte opp til butikken på Skare, og så kjørte han jentene tilbake igjen. Dette var like før klokken 19 om kvelden, mente jentene.
En annen tenåringsjente ble så kontaktet, hun nektet å sette seg inn i mannens bil.
Ingen av vitnene kunne gi noen god beskrivelse av mannen. De kunne heller ikke si noe om bilens registreringsnummer, bare at det var en folkevogn.
Sjekket tidlig
Mens store mannskaper lette nærmest døgnet rundt etter Rita, var Bergenspolitiet i gang med å sjekke kriminelle kjent for en lignende fremgangsmåte. Én av dem virket mer åpenbar enn andre:
I mai 1961 hadde tobarnsfaren Carl Jacob Schnitler lurt en 17 år gammel jente inn i bilen sin på Storetveit. Der slo han henne i hodet med en tung gummihammer. Målet var å ha samleie med henne, men 17-åringen klarte å stikke av da det kom andre biler til stedet. Schnitler ble dømt til 90 dagers ubetinget fengsel for grov legemsfornærmelse, hans første av flere dommer.
Det var også andre årsaker til at politiet festet seg ved Schnitler. Han hadde en søster som bodde på Skare. Og han kjørte en lys folkevogn. Noen måneder før Rita forsvant, ble han også mistenkt, senere også dømt, for å ha voldtatt en jente på bare 11–12 år. Også det under en biltur.
– Jeg har ventet på dere, sa Carl Jacob Schnitler da politiet bare fire dager etter at Rita forsvant, banket på hjemme hos ham.
Foreldre i frykt
Schnitler benektet ethvert kjennskap til Rita og stilte seg uforstående til hva som kunne ha skjedd med henne. Politiet klarte hverken å underbygge mistanken mot ham, eller å bekrefte hans alibi.
Schnitler hevdet selv at han var til stede på et kveldsmøte i Centralkirken, og at han satt alene i en mørk krok helt bakerst i kirken. Men hverken presten eller andre kirkegjengere hadde sett ham.
På dette tidspunktet deltok over 600 personer i letingen etter Rita, det ble søkt i sjøen og alle vann og dammer i et stort område. Men 14-åringen var og ble sporløst borte. Som vanlig i slike saker, ble den savnede «sett» både her og der, av «synske» og av andre personer. Ingen av tipsene førte til noe.
Det ble jul og nyttår i uhyggens tegn i Bergen dette året.
– Det er verst for oss som har småpiker selv. Så lenge intet er klarlagt, kan faktisk en farlig seksualforbryter gå løs, sa en mann i Ritas nabolag til Bergens Arbeiderblad.
Januar gled over i februar, frosten hadde lagt seg over vestlandshovedstaden.
Så skjedde det endelig noe.
Les også: Familiefarens hemmelighet skulle koste han livet
Funn i kum
Den døde jenta lå på tvers i den halvannen meter brede kummen.
Ved middagstider lørdag 9. februar 1963 hadde to ansatte i Bergens Vann- og Kloakkvesen fått i oppgave å tine en frossen vannledning ved Garpetjern i Munkebotten. De tok seg ned i en brannkum der de gjorde det redselsfulle funnet.
– Selvsagt ble vi temmelig forskrekket over det vi oppdaget, og det er ikke godt å si hva vi tenkte de første sekundene, fortalte en av arbeiderne til pressefolkene som raskt kom til stedet.
Rita hadde vært savnet i 72 dager. Nå var hun funnet.
Da politiet kom til, oppdaget de at den døde var delvis avkledd. Drapsmannen hadde lagt klærne og andre eiendeler sammen med henne i kummen.
Noen småting manglet, men det fortalte politiet ikke noe om.
Området ble sperret av mens åstedsgranskerne lette etter spor. Tommetykk snø lå over funnstedet, og etter noen dager bestemte man seg for å bruke varmluft og oljebrennere for å få vekk is og snø. Et område på rundt 100 kvadratmeter ble rensket for snø. Og under snøen ble det funnet tydelige spor fra en liten bil ved kummen.
I mellomtiden hadde rettsmedisinerne slått fast at Rita var blitt kvalt og utsatt for voldtekt.
Les også: (+) Fembarnsfar fra Østfold ble en av landets verste seriemordere
Lynsjestemning
Folkedomstolen utpekte raskt Carl Jacob Schnitler som gjerningsmannen. Schnitler ble oppringt og truet, hans familie ble skjelt ut og sjikanert, folk gikk eller kjørte forbi «Schnitlerhuset» i Slettebakkveien og ropte skjellsord.
Schnitler arbeidet på denne tiden i farens firma som selger. Da ryktene begynte å gå etter Ritas forsvinning, holdt han seg borte fra jobben.
– Deres sønn er en barnemorder. Han kommer til å forsvinne i natt, var beskjeden til hans mor. Selv forlot Carl Jacob Schnitler byen, og dro til Oslo. Han ble sporet opp av en lokal journalist, og snakket mer eller mindre usammenhengende om det som hadde skjedd i hjembyen.
Nå gikk ting nokså raskt.
Allerede fredag 21. februar, bare en drøy uke etter at liket var funnet, slo politiet til. Carl Jacob Schnitler satt hjemme i sin egen stue da politiet kom for å pågripe ham. Over TV-skjermen rullet historien om detektiven Perry Mason.
Etterforskere ransaket Schnitler-familiens eiendommer. I vaskekjelleren i en lagerbygning som Schnitlers firma disponerte, gjorde de et avgjørende funn:
Ritas ene hanske − én av to ting politiet ikke hadde funnet i brannkummen.
Den andre gjenstanden, en strømpebukse, kom aldri til rette.
Allerede samme kveld tilsto Schnitler drapet på Rita, men ikke voldtekt. Han fortalte at han kvalte Rita med hendene sine inne bilen mens de sto på en snuplass ved Skare.
Nye forbrytelser
Under rettssaken som fulgte, fortalte han også at han på vei fra Laksevåg hadde vært innom kjelleren i familiebedriften i Bergen sentrum. Her kledde han Rita naken, og strammet et skjerf ekstra hardt rundt halsen hennes. Han ville være sikker på at hun var død når han skulle dumpe liket, sa han senere.
Domstolene var aldri i tvil om Schnitlers skyld, dommen for drapet på Rita ble begynnelsen på et liv i fengsel for Bergensmannen. Han fikk riktignok saken sin gjenopptatt i 1965, men utfallet ble det samme.
7. desember 1965 ble Carl Jacob Schnitler endelig dømt til livsvarig fengsel for utukt mot en mindreårig og for overlagt drap.
Men dommen for forbrytelsene mot Rita ble ikke slutten på Schnitlers kriminelle karriere.
I 1976 ble han overført Ila fengsel og sikringsanstalt for å sone sikringsdelen av drapsdommen. Under en permisjon derfra slo han sin sovende forlovede med en hammer, og ble dømt til fire nye år i fengsel. I 1985 ble han dømt for flere voldtekter av en arbeidskollega, en 24 år yngre kvinne. I 1990 ble han tiltalt for frihetsberøvelse av en 11 år gammel jente, men denne saken ble senere henlagt.
25. oktober 1993 ble Schnitler løslatt etter å ha sonet ferdig. Påtalemyndigheten mente han fortsatt burde holdes innesperret, og tok ut en ny tiltale mot ham samme dag. I påvente av de nye saken, ble Schnitler plassert i et frigangshjem. Men saken mot en av landets verste seksualforbrytere ble henlagt. I 1996 ble den siste saken mot ham lagt bort.
Schnitler gikk senere til erstatningssak mot staten for tapte inntekter. I 2001 ble han tilkjent 120 000 kroner i erstatning og saksomkostninger.
De aller siste årene var han lenket til en rullestol, og havnet på et sykehjem på Etterstad. Etter å ha vendt tilbake til barnetroen fra Metodistkirken i Bergen, ba Schnitler hver morgen for de andre beboerne på hjemmet der han døde den 26. mars 2004.
Han ble bisatt fra kapellet på Vålerenga bo- og servicesenter fem dager senere. Daværende sokneprest i Vålerenga menighet, kjendispresten Einar Gelius forrettet.
I to bøker har Gelius omtalt den spesielle seremonien. Gelius skriver at 35 personer var til stede, blant dem den seriedrapsdømte tidligere sykehjemsbestyrer Arnfinn Nesset.
To av Schnitlers fire barn hadde vært med på å formulere minneordene som Gelius fremførte.
– De sa at han drømte om å bli elsket, og at de elsket ham, tross alt, skriver Gelius.
Carl Jacob Schnitler ligger gravlagt på Nordre Gravlund i Oslo, sammen med foreldrene Carl og Nelly.
Kilder: Bergens Tidende, BA, Aftenposten, VG, Wikipedia.
Denne saken ble første gang publisert 19/03 2024.
