I et rekkehus på Furuset i Oslo finner vi det eieren selv kaler for Obos-kinoen.

En hjemmekino noe uten om det vanlige.

For teknofriken Jan Fjeld-Nielsens har gjort mer enn bare å følge oppskriften for hvordan man lager en hjemmekino.

Allerede innenfor stuedøren, under trappen, møter teknologien oss i form av en 42-tommers flatskjerm med høyttalere og et noe spesielt rack.

Her i stua fikk teknofriken Jan sin første smak på hjemmekino og ble avhengig.

Han peker på sitt selvbygde rack av behandlede tykke møbelplater, trykker på en knapp, og en 15-tommers flatskjerm stiger opp fra baksiden av racket i beste James Bond-stil. Oljet og stille, men perfeksjonisten Jan hører likevel en liten lyd som han beklager.

I tillegg til Bond-panelet, receiver og DVD-spiller skjuler racket en PC med 15 000 mp3-filer.

Les også: På tide å vrake mp3?

De stammer fra det gamle musikkanlegget på Thon Hotel Triaden, Jans arbeidsplass.

Der hadde de musikk for enhver smak til oppholdsrom, barer, gjesterom og så videre.

Musikken lå imidlertid kryptert på en harddisk, noe datainteresserte Jan så som en utfordring.

Han tok den med seg hjem i ferien, dekrypterte hele herligheten og konverterte den enorme musikkmengden til mp3!

Nå styrer han hotellets gamle system fra flatskjermen i racket og har all tenkelig musikk til disposisjon.

Med receiver, dvd og resten av moroa kom racket på rundt

30 000 kroner. Noe han ikke turde å fortelle sin kone, før lenge etterpå.

Spesielt den fotocellestyrte diodebelysningen i kanten og den motoriserte skjermen dro opp prisen, men til gjengjeld er det ikke mange som har maken til det, sier Jan.

Racket ble inspirasjonen til å gå videre med å bygge sin egen hjemmekino.

Teknologien er livet til Jan, som med sine 62 år er en ekte nerd.

Han var en av ildsjelene bak det tidligere nettstedet overklokking.no der det gikk sport i å tyne så mye ut av en prosessor som mulig, med sinnrike Petter Smart-metoder som forskjellige typer vannkjøling.

En dag så han noen bygge sin egen projektor, på samme forum, noe som ytterligere bidro til hjemmekinointeressen. Han begynte å vanke i hjemmekinokretser, og så superanleggene noen av gutta i miljøet hadde, og tenningen kom for alvor.

MUSIKK: En egen musikkserver med en innfelt flataskjerm er gjemt under trappen.=

MUSIKK: En egen musikkserver med en innfelt flataskjerm er gjemt under trappen. © Atle Skretting

Kupper soveværelset

En dag kom det første lille hintet til kona Gro, som etter hvert hadde fått sansen for musikken og storskjermen.

- Jeg lurer på om ikke dette soverommet kunne blitt et filmrom...?

Det var ikke fritt fram på noen måte, men Jan fortsatte å drømme, vanke på AV-forum og mekke teknologi.

Da påskeferien kom for tre år siden og Gro skulle på jentetur til Danmark, gikk naturen over opptuktelsen, og soverommet opplevde den totale ansiktsløftningen.

Prøvekjøringen av de 500w store subbene viste at naboen faktisk ikke var bortreist på påskeferie likevel.

Klipsch-høyttalerne, som fikk æren av å åpne utstyrsballet, ble plassert etter alle kunstens regler, og Gro var langt fra misfornøyd da hun kom hjem til det som før var parets soveværelse.

Vi går inn i selve kinoen.

Roen i rommet er til å ta og føle på. Bortsett fra det lyse teppet og de to Martin Logan Vista-høyttalerne er vegger og tak holdt i grått og sort.

Lerretsveggen og deler av sideveggene er drapert med lystette og tunge gardiner i burgunder farge.

Disse er med på å dempe både reflektert lys, og såkalte førsterefleksjoner fra høyttalerne.

Høyttalerne er valgt med omhu for det lille rommet og står igjen etter at mange høyttalersett har kommet innenfor veggene, og funnet veien ut igjen.

Vista-høyttalerne er elektrostater, men i tillegg til elektrostatpanelene, har de har egne basskasser i bunnen for å ta seg av de lave tonene.

Elektrostater er bipolare slik at lyden både går forover og bakover fra der de er plassert.

- En standard høyttaler, en kassehøyttaler, har egenlyd. På samme måten som et musikkinstrument vil høyttalerkassens materiale og utforming mer eller mindre være med å farge lyden, noe som både gir fordeler og ulemper, forklarer Jan. Han var i utgangspunktet skeptisk til å ha de to elektrostatene i det lille rommet, men fant ut at lyden falt godt på plass, selv om enkelte kanskje ville foretrukket en anelse sterkere diskant.

Den store, elegante selvbygde komponentracket står på gulvet foran lerretet som fyller mesteparten av endeveggen.

Han har laget den av doble 22 mm finerplater som han har beiset og lakkert.

Den ene av de tre forsterkerne driver de to senterhøyttalerne, som befinner seg over og under lerretet.

Det meste som skjer på lerretet er knyttet til dialogen og den foregår gjennom disse høyttalerne.

En annen forsterker drar side- og bakhøyttalerne. Til å betjene de to Martin Logan-ene prøvde han først en Doxa 73 og en Hegel 200 imot den opprinnelige Xindak 6950, men til slutt ble det en Hegel H 200 som gikk gjennom nåløyet og ble værende i anlegget. De to digre subbene på 500 watt er aktive, det vil si at de har egne innebygde forsterkere.

SELVGJORT: Det meste i kinoen til Jan Fjeld-Nielsens er selvgjort.=

SELVGJORT: Det meste i kinoen til Jan Fjeld-Nielsens er selvgjort. © Atle Skretting

Egotripp og sweetspot

Anlegget brukes anslagsvis 70-80 prosent av tiden til musikk.

- Å virkelig lytte til musikk er egentlig en egotripp, sier Jan. Et hvert anlegg har en såkalt sweetspot, stedet der den riktige lydopplevelsen befinner seg. Kun ett sted er den perfekt, fininnstilt i forhold til rommet.

- Sett deg her, ber Jan.

Jans sweetspot er midt under et av kryssene i taket.

Han setter på test-CD-en, som blant annet inneholder en demonstrasjon på begrepet Q-sound.

Dette er en helt spesiell innspillingsteknikk, hvor man kombinerer fasedreiing og tidsforskyvelse av lyder og musikk, og den er svært avslørende med hensyn til riktig plassering av høyttalere og lytteposisjon.

Vi hører testlydene forfra, fra siden, bakfra.

Testsignalet vandrer rundt, beveger seg rundt i rommet, fra bak meg til venstre, ned mot venstre hjørne, i front, til høyre, og bakover i rommet.

Det virker som om alle bakhøyttalerne, sidehøyttalerne og så videre er aktivisert, men nei!

Denne presist identifiserbare lyden kommer bare fra de to Martin Logan-høyttalerne der foran.

Vi har fått høre testlyder andre steder også, fra anlegg der stereohøyttalerne alene kostet mer enn hele anlegget til Jan, men de kom ikke opp på dette nivået, var ikke så fininnstilt som her.

Vår medbrakte lydfrik trekker fram noen av CD-ene sine for å prøvekjøre.

Selv om han er musiker i et strykeorkester, er det Rammstein som får æren av å starte opp lydkalaset.

Han legger ikke skjul på at han er imponert.

- Moro å høre lyder og instrumenter jeg ikke var klar over at befant seg på CD-en, bemerker han.

- Ja, legg merke til den bassgangen. Den ville vi aldri fått fram uten å integrere de to store subbene i lydbildet, kommenterer Jan. Når man vet at basstonene er der, da må vi jo få dem fram! Her får vi med hele lydspekteret fra godt under 20 Hz, til øverste diskant.

Sibelius' 5. symfoni ble også en opplevelse. Omtrent som om vi satt i konsertsalen.

- Her var det en ekstrem klarhet i instrumentene, kommenterte musikeren. Han var klar på at han ikke hadde oppnådd tilnærmet det samme med sitt nye anlegg, men hadde heller ikke bodd så lenge sammen med kjæresten at han kunne foreslå å bygge om soverommet, unnskyldte han seg. WAF (Wife Acceptance Factor) er jo vanligvis større for 50-6 0 åringer enn om man er i 20-årene, om ikke den bedre halvdel er bitt av den samme basillen.

Arne Norheims rå versjon av Draumkvedet avsluttet en lang rekke testkutt. Den klare stemmen som hørtes ut til å komme fra en forgangen tid og det modernistiske akkompagnementet med instrumenter som kom fra alle steder i rommet smeltet sammen til en mektig helhetsopplevelse.

kke overdempe

Med et godt anlegg med gode komponenter i bunnen er det rommet og tilpasningen som setter prikken over i-en.

Perfeksjonisten Jan har ikke overlatt noe til tilfeldighetene, men har passet på å ha helhetsbildet i fokus og ikke se seg blind på avanserte enkeltkomponenter.

I starten brukte han alle tommelfingerreglene han hadde snappet opp om plasseringer og isolasjon, gjennom kontakter og dugnader i regi av AV-forum.

Deretter var det å hente fram måleinstrumentene og fintune for å finne det optimale.

Soverommet ble ikke valgt bare fordi det med sine 4,2 x 3 meter var det største rommet i huset bortsett fra stuen, men også fordi det besto av tre frittstående vegger.

I tillegg hadde det en bod som kunne fungere som lydbuffer til resten av huset. Slik var det mulig å bråke litt ekstra og gi på litt mer, spesielt i kinosammenheng.

Med et så begrenset rom å utfolde seg på var kravene til riktig plassering av høyttalere og demping desto større.

Spesielt de akustiske dempetiltakene burde være skikkelig gjennomtenkt ifølge Jan. Da Gro reiste på påskeferie hadde kinoplanene kvernet rundt i hodet hans i månedsvis, og alt var planlagt ned til minste detalj da han vinket farvel på brygga. Gulvgips og trinnlydsplater var bestilt og kom kjapt på plass og fikk et vegg til vegg-teppe over seg.

- Ellers ville mye av øvre mellomtoner og diskanten blitt ødelagt, ved at reflektert lyd fra et hardt gulv ville forstyrret lydbildet, forklarer han.

Taket ble delvis dekket av scene-molton, en slags sort, tykk filt som hindrer lyd og lys i å bli reflektert.

Veggene er dekket med tunge, lystette gardiner. På strategiske steder er det montert dempeplater kledd med gardinstoff. For eksempel bak stereohøyttalerne for at ikke lyden som går bakover fra de kasseløse elektrostatene skal reflekteres fra baksiden og ødelegge lydbildet.

Vi ser også plater bak i rommet og på pipa, som befinner seg i det ene hjørnet, men de dekker ikke over alt.

- Det må være noen åpne flater for å unngå overdemping. Med full demping av rommet, vil musikk og lyd låte tørt og kjedelig forklarer han, og fortsetter:

Å ha et helhetsperspektiv og å tenke på riktig demping av rommet er essensielt. Noen høyttalere er for eksempel laget for å få drahjelp av omgivelsene, noe vi må ha i bakhodet under plasseringen.

Generelt ser man at folk kjøper dyre komponenter, men ikke får det de kunne fått ut av det fordi de ikke har kompetanse til å plassere disse, og å "tune" rommet.

Den første tommelfingerregelen er å sette en høyttaler i hvert hjørne og seg selv i det tredje hjørnet av en trekant, og jobbe ut ifra dette. Deretter blir det å dempe rommet.

De harde flatene sender lyden i retur og ødelegger timingen i stereolyden. Vi får en kakofoni av reflekterte lyder der lydbildet blir diffust og uinteressant. Enkle tiltak er tepper på gulvet og gardiner foran vinduene, samt dempematter om kona er velvillig.

Intravenøs lydinnsprøyting

De fleste rom har en eller flere frekvenser som gir såkalt stående bølger som forsterker lyden i det aktuelle frekvensområdet, noe som er lite ønskelig.

Ved hjelp av målinger fant Jan at den mest plagsomme frekvensen i rommet lå på rundt 48 hz, og som måtte angripes. Den kunne løses på flere måter, både ved å flytte subbene, ved demping og ved en kompensasjonsinnstilling på selve subben. Her kunne Jan nøye seg med å justere fasen på subbene, for å komme fram til et akseptabelt resultat.

Når vi tester kjører Jan all musikken fra en PC via en Logitech Squeezebox. Han har forsøkt en lang rekke DAK-enheter (digital til analog konvertere) med prislapper fra 1000 til

60 000 kroner, men ender opp med å la receiveren selv ta jobben med sin innebygde DAK. Det ser ikke ut til å skjemme lyden.

Intim kino

Vi er kommet fram til kinoseansen. De små dimensjonene på rommet gjør opplevelsen større og gir en helt spesiell intimitet mellom bildet og oss i salen. Alle sansene blir okkupert bokstavelig talt.

Vi er fanget inn mellom bakhøyttalere, senterhøyttalere, subbene og sidehøyttalerne som jobber sammen med den store projektoren i taket som belyser det motoriserte lerretet på endeveggen.

Vi har sett Master & Commander på tester før. Følt oss om bord på seilskuta og sett fiendeskipet seile opp og gi en bredside. Kjent den dype, ikke hørbare bassen riste innvollene når kanonkulene slår inn i skuta. Merket intensiteten av lydbølger på ned mot 14 hz som røsker og sliter i kroppen og sinnet. Overmannet av de vanvittige syns- og lydinntrykkene.

Jan spiller ikke påtrengende høyt, men likevel virker det som om dette er tøffere enn ellers. Hvordan kan de to subbene klare noe slikt uten at resten blåser ut ørene våre? Duellscenen i Open Range blir påtrengende realistisk. Åpningsskuddet med en 44 som smadrer skallen til skurken. Hagleskuddene. Blir nærmest opphisset og fysisk stresset i sofaen. Vanvittig!

Katastrofen med den spente stemningen i War Of The Worlds, med aliens som kommer opp av bakken og massakrerer for fote, setter prikken over i-en. Vi er overveldet og fysisk slitne.

- Dette er det råeste vi har opplevd innen hjemmekino. Hva er det som skjer?

Jan ser på oss og smiler. I tillegg til det lille fintunete rommet har han «juksa litt».

I finerplatene under sofaen vi satt på hadde han montert en 12 tommers basshøyttaler som sendte vibrasjonene direkte opp i ryggraden og nervesystemet vårt, synkronisert med de dype tonene fra de digre 500-watterne.

Vår desidert sterkeste kinoopplevelse til nå. Filleristet, slitne og med voldtatte sanser synker vi tilbake i sofaen.

Gro kommer med småkaker og kaffe, Jan setter på litt rolig musikk, og vi finner gradvis tilbake til hverdagen...

OFRET SOVEROMMET: Mens kona dro på ferie, bygde mannen hjemmekino på soverommet.=

OFRET SOVEROMMET: Mens kona dro på ferie, bygde mannen hjemmekino på soverommet. © Atle Skretting

Les hele saken
Les alt om:

Hallvard Lunde, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!