I tre timer var Kjell Reidar fanget i sin egen hytte - av en isbjørn

Det er i boka «Svalbard – på livet løs» Kjell Reidar Hovelsrud skriver om de dramatiske opplevelsene sine gjennom flere år og perioder som fangstmann, guide og ansatt i oljeindustrien på Svalbard.

Med bakgrunn som hundekjører og friluftsinteressert allerede fra 12 års alder, ble Hovelsrud i en alder av 20 år i 1968 plukket ut som en av 20 til å drive med levendefangst av isbjørn. Ansvarlig for fangsten var isbjørnforsker Thor Larsen.

Hør mer fra Kjell Reidars liv på Svalbard i podkasten Villmarksliv.

Fra isflak til isflak

Her forteller Hovelsrud litt om det han har opplevd:

– Det var mange spennende opplevelser både da vi fangstet isbjørn fra ei selskute i isen, løp fra isflak til isflak og skjøt bjørnen med bedøvelsespiler og da vi brukte levendefeller på land. Men den mest dramatiske hendelsen med bjørn kom noen år senere, da jeg hadde bygd fangststasjonen i Mushamna, forteller Hovelsrud.

En diger rusk av en hannbjørn kom, ble jaget litt unna av grønlandshundene og la seg til ikke langt unna fangstbua. Jeg tenkte jeg skulle filme den, og den virker avbalansert, rolig og ikke aggressiv. Jeg går inn for å lage meg noe mat, og hører bikkjene varsle igjen kort tid etter.

Revolveren og beltet henger jeg på hytteveggen og hagla setter jeg tre, fire meter unna kamerastativet der jeg står. Bjørnen er nå 40 meter unna.

Isbjørnen angriper

Plutselig legger den seg flatt som et frimerke og begynner å krype mot meg mens den fikserer blikket mitt. Blikket er så intenst, jeg blir naglet av det blikket, og blir satt ut i et par sekunder, mens bjørnen kommer lynraskt mot meg.

Jeg skjønner det er fare på ferde, hiver meg rundt og løper mot døra. På vei passerer jeg revolveren som henger på hytteveggen, og vurderer at de få sekundene jeg trenger for å få opp revolveren og skyte, har jeg ikke tid til. Da tar bjørnen meg, og jeg hiver meg inn døra til bislaget som heldigvis er åpen.

Fanget av en drapsmaskin

Så tar det to sekunder før det blir det mørkt bak meg, og bjørnen lander i samme rom. Jeg er nå ubevæpnet og sammen med en diger drapsmaskin i et rom på 3x2 meter. Hjertet holder på å hoppe ut av kroppen min, for første gang i livet kjenner jeg virkelig på angst, og nå visste jeg at sjansene var dårlige. Jeg stanger hodet inn i neste dør, stuper vannrett inn i hovedhytta, mens jeg merker at bjørnen slår etter meg. Labben skrenser borti beinet mitt, og jeg snur meg da jeg lander og forventer å se en bjørnekjeft over meg.

Les også: Bengt-Are (48) har solgt nesten alt han eier – for å være på tur i tusen dager

Reddet av røkt røye

Men det er helt stille. Jeg fikk naturligvis ikke lukket døra bak meg da jeg stupte inn, men bjørnen har stoppet i bislaget. Der henger det nemlig røkt røye og kobbekjøtt, og det er bamsen åpenbart mer interessert i enn en sur gammel fangstmann.

Det var etter alt å dømme maten han var ute etter hele tiden. Men jeg var så uheldig å stå mellom bamsen og maten. Jeg er uansett to meter fra en diger isbjørn, jeg ser hasene på bjørnen fra hovedrommet. Utenfor står hagla og på veggen utenfor henger revolveren.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Men på veggen over senga mi henger den gamle Mauseren. Jeg rygger bakover til jeg får hektet den ned. Problemet er at ammunisjonen befinner seg like ved veggen der bjørnen nå står og spiser opp forrådet mitt.

De lengste sekundene

Ingen vei utenom, jeg må frem og få tak i ammo. De skrittene jeg tok bortover gulvet sitter i meg enda. Det er de lengste sekundene i mitt liv, sier Kjell Reidar Hovelsrud.

Til slutt fikk jeg lirket hånda opp i esken med patroner, ladd rifla og da følte jeg meg i det minste trygg. Nå var jeg bevæpnet, men jeg hadde ikke noe ønske om å skyte bjørnen. Så jeg ringte Radio Svalbard med kortbølgesenderen, og ba dem få tak i Sysselmannen, for nå satt jeg her med en isbjørn inne i fangstbua. Jeg hørte den slafsa og åt, der jeg satt med fingeren på avtrekkeren.

Les også: Fire fantastiske turer i norske fjell

Kraftig kosthold

Sysselmannen sendte et helikopter, men med forberedelsene og flytiden ville de ikke være hos meg på Mushamna før om to timer. Det var to lange timer, og like før jeg hørte helikopteret, gikk bjørnen ut av bislaget av egen vilje.

Det siste den gjorde var å legge igjen ei diger ruke på gulvet. Jeg antar røkt røye og kobbekjøtt hadde vært tøff kost for bjørnemagen, ler Hovelsrud.

Men den mest dramatiske episoden Holvelsrud opplevde, kom ikke som en følge av møte med sulten eller sint isbjørn. Men med råtten is.

Drama på isen

Det var om kvelden 23 januar 1972 jeg gikk gjennom isen med en beltebil. Jeg og makker Kjell Nygård jobbet for oljeselskapet Fina i Russebukta på Edgeøya. Her hadde vi et garasjebygg og noe redskap vi skulle passe på, deriblant en Muskeg beltebil.

Vi hadde fått et flydropp, så jeg bestemte meg for å dra ut på isen med en weasel og brenne noe søppel, papprester og noe annet tomgods. Jeg fyrte opp et stort bål der ute, og kjørte så inn igjen for å hente mer. På forhånd hadde jeg målt istykkelsen til et sted mellom 70 og 80 cm.