Margit Sandemos grusomme barndom
– Så lett kan et menneske ødelegge så mye for et annet
Margit Sandemos liv var like utrolig og dramatisk som bøkene hennes. Når mørket i eget liv ble for vanskelig, flyktet hun inn i romanene sine og skrev det av seg.
Den 23. april ville forfatteren og dronningen av røverhistorier, som hun selv kalte bøkene sine, fylt 100 år.
Selv om Margit Sandemo ikke begynte å skrive sine «røverhistorier» før hun hadde fylt 40, klarte hun å trollbinde oss med hele 185 bøker før hun døde 94 år gammel i 2018.
Disse bøkene har blitt solgt i over 37 millioner eksemplarer verden over. Da kan man virkelig snakke om å klare trollbinde sine lesere.
Flyktet inn i bøkene
Når mørket i eget liv ble for vanskelig, flyktet Margit inn i romanene sine og skrev det av seg, betrodde hun meg i en av mange samtaler vi hadde som ble til intervjuer i Norsk Ukeblad i perioden 1997 og frem til hennes død over 20 år senere.
Hun la igjen mange hemmeligheter i bøkene før hun klarte å snakke høyt om dem. En av dem var at hun drepte en mann.
Norsk Ukeblad er stolte av å ha vært den første som trodde på Margit Sandemo som forfatter! Da hun skrev sin første roman som 40-åring, ble hun refusert av alle forlag, men Norsk Ukeblad så både kvaliteter og potensial. Vi trykket romanen som føljetongen «De tre frierne» i 1964.
«Jeg kan si at jeg hadde en fantastisk barndom, for jeg fortrengte alt som var vondt og vanskelig», sa hun da vi gikk igjennom livet hennes etter at hun var fylt 90 hjemme i Skillinge i Sverige.
Margits svenske mor, Elsa Reuterskiöld, forelsket seg i nordmannen Anders Underdal fra Valdres, som sies å være en uekte sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Margit var nummer to i en søskenflokk på fem og vokste opp på en gård utenfor Fagernes.
Faren var omreisende sanger og underholder – og storsjarmør. De kunne aldri regne med ham. Moren forsørget ham hele livet, også etter hun flyttet fra ham med barna tilbake til Sverige. Da var Margit seks år. Foreldrene skilte seg likevel aldri.
På skolen var Margit en lystløgner som elsket å fortelle makabre historier. Hun leste alt av Shakespeare før hun var åtte år. Mange av de andre barna syntes hun var rar og mobbet henne stygt.
Les også: Unni Lindell snur døgnet og isolerer seg fra familien: – Jeg er heldig som har Per Christian
Utsatt for overgrep
Margit var etter hvert åpen om seksuelle overgrep hun opplevde i barndommen, men skrev om temaet lenge før. Det var viktig for lesere som selv slet og hadde lignende opplevelser, mente hun.
Kvinnene i historiene hennes var sterke tross vanskelig liv, og kjærlighet var alltid et hovedelement.
– Da jeg var åtte år, så jeg mitt første gjenferd. Dette var rett etter at jeg ble voldtatt første gang. Selv husket jeg ikke voldtekten før et par år senere, det ble fortrengt fordi det rett og slett var for vondt. Slik startet mitt «mørke».
– Det var også på denne tiden min «hjelper» Virgil viste seg for meg for aller første gang. Det var en fin opplevelse, og jeg ble ikke redd, fortalte Margit meg.
Hun ble utsatt for enda et seksuelt overgrep et par år senere. Langs en øde vei stoppet en lastebilsjåføren og lurte på om han kunne kjøre henne noe sted. Troskyldig ble hun med.
– Så lett kan et menneske ødelegge så mye for et annet. Under dette overgrepet kom minner fra den første voldtekten tilbake til meg.
– Mitt «mørke» er sorte hull i hukommelsen. Det er kroppens måte å beskytte meg på. Når noe minnet om det vonde, svarte den med hukommelsestap som kunne vare i dagevis, fortalte hun.
Det siste store traumet hendte da Margit var 12. Etter å ha syklet seg vill på enda en ensom oppdagelsesferd, møtte hun en mann alene i skogen. Da han forsøkte forgripe seg på henne, fikk hun superkrefter. Hun fikk tak i en stein og slo ham i hodet med alt hun hadde av raseri og redsel.
Det ble mye blod, og Margit gikk i sjokk. Hun hadde drept ham. Dette holdt hun tett om i 50 år før hun fortalte det til en venn. Ytterligere 20 år senere avslørte hun det offentlig.
Les også: Fabian Stang: – Når mor var på sitt mest dramatiske, forsøkte hun ofte å yppe til krangel
16 år og gravid
Fra hun var 17 til 21 ble Margit innlagt på psykiatrisk avdeling tre ganger. Hun så ofte gjenferd, vesener fra andre verdener og folks «hjelpere» og lurte på om hun var gal.
Det var en stor lettelse da en psykiater konstaterte: «Du er ikke gal, Margit, du er bare usedvanlig åpen for åndeverdenen!»
En av de viktigste hendelsene i Margits liv, som gjorde at livet likevel ble godt, var et tilfeldig møte med en ung, flott mann på fjellet i Valdres i mai 1945. Hun var 16 år. Slik fortalte hun selv om møtet:
«Han var så flott og vakker, så jeg trodde ikke han kunne være interessert i meg. Men vi fikk en fantastisk kontakt. Humor og godhet. Vi var sammen nesten hver dag fra da av. Lutfattige bodde vi på en liten hytte tre mil fra sivilisasjonen. Asbjørn jobbet på andre hytter. Etter fire måneder oppdaget jeg at jeg var gravid. Legene bekreftet at jeg var blitt gravid før jeg møtte Asbjørn … Verden raste. Jeg husket ikke å ha vært sammen med noen mann på to år. Med Asbjørn hadde jeg den fortroligheten og tryggheten at jeg snakket litt om «mørket». Han tok situasjonen pent. Jeg kunne ikke tro min lykke at Asbjørn fortsatt ville ha meg. Henrik ble født på vår første julenatt sammen. Barnefaren ville ikke ha noe med barnet å gjøre. Asbjørn adopterte Henrik og har siden vært hans far. Vi giftet oss i mars året etter. Snart ble vi en familie på fem da Tove og så Bjørn ble født.»
Margit prøvde seg i mange retninger, både som skuespiller, visesanger, billedkunstner, skulptør og treskjærer. Men hun ble bare halvgod i alt. Samtidig eksploderte det overnaturlige rundt henne.
Les også: (+) Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn
Fant sitt kall
Margit forsto at mennesker var døde når de gikk gjennom andre mennesker, eller satt seg på dem på kafé. Asbjørn var derimot så jordnær som det er mulig å bli. På denne tiden begynte Margit å skrive ned historiene hun fant på. Kunne hun kanskje skrive en roman?
Den første Margit skrev, var så makaber at hun brant den etterpå. Der skrev trebarnsmoren nok av seg mye vondt. Hun begynte å sende inn til forlag, og det haglet med avslag. Norsk Ukeblad ble dermed starten på hennes karriere.
I 1982 kom Margits største suksess, bokserien «Sagaen om Isfolket». For den siste boken fikk hun fire millioner i grunnbeløp og måtte ha politiet til stede i køkaoset da hun skulle signere den.
Margit og Asbjørn koste seg med reiser rundt om i verden for pengene hun tjente, og de begynte å planlegge alderdommen. De ville unnslippe snørike Valdres som «klimaflyktninger» i Sverige. Det rakk de ikke.
I 1999, da Margit var 75 år, døde 82 år gamle Asbjørn av hjerteinfarkt. Hun mistet sin klippe i livet og var sikker på at hun kom til å havne i «mørket» igjen. Men minnene og tegn fra Asbjørn ga henne trøst og ro. Tegn hun fortalte meg om, som for eksempel plutselig blomsterlukt eller nærgående fugler med uvanlig oppførsel.
Sommeren 2018 hadde jeg min siste samtale med seriedronningen.
«Jeg tror jeg skriver på min siste bok nå. En grøsser. Bok nummer 186. Det får holde. Dagene mine går med til å være sammen med hunden min Marco og til å late meg. Det har jeg alltid gjort, og jeg tror det er en av grunnene til at jeg er blitt så gammel», sa hun da.
Jeg rakk ikke besøke henne igjen før hun sovnet stille inn natten til 1. september samme år.
Les også: Hanne Rohde: – Jeg har ingen planer om å gi opp Harald
Spøkelsesjakt
Mitt første møte med Margit var i 1997 i Valdres. Jeg var 25 år, kjempespent og kjempefan etter å ha lest meg gjennom de 47 bøkene om Isfolket som 17-åring.
Margit og Asbjørn tok meg med opp på hytta deres i Grunke, en liten kjøretur og gåtur opp på fjellet. Det var der de møtte hverandre for aller første gang. Asbjørn var sjåfør, og vi dro i vei med kaffe og vafler i sekken.
«Nå skal vi se om du har noen overnaturlige evner», sa hun med forventning i de lure øynene.
Jeg var interessert i det overnaturlige og hadde selvsagt lyst til å oppleve noe slikt sammen med selveste Margit Sandemo. Hun dro meg med rundt i gamle, ubebodde hytter på veien opp til deres egen hytte. Og jeg prøvde virkelig! Jeg ville så gjerne se noe! Bare et eneste lite gjenferd …
Et sted måtte hun gå inn først for å sjekke at det ikke var for mye onde krefter hengende igjen. Hun ga klarsignal, og jeg kom ivrig etter. «Ser du den kvinnen som ble drept her på 1600-tallet?». Margit fortalte om alt det dramatiske som en gang hadde funnet sted her.
Jeg konsentrerte meg hardt og prøvde å få kontakt med noe av det. Men jeg merket ingenting. Ingen verdens ting. En gang kjente jeg noe som strøk mot kinnet mitt inni en mørk hytte, men måtte skuffet konstatere at det bare var spindelvev.
Da vi kom opp på hytta, så jeg heller ikke noe til småfolket hun smilte og snakket med. Så jeg spiste vafler og ga opp å være synsk.
På vei ned til bilen igjen tenkte jeg ikke mer på gjenferd og underjordiske. Det var egentlig en lettelse. Asbjørn gikk først på den smale stien, plystrende med stav i hånden, så gikk Margit, og bakerst tuslet jeg i mine egne tanker. Plutselig hørte jeg den tunge lyden av kirkeklokker.
Margit bråstoppet og snudde seg mot meg. «Hør du kirkeklokkorna?» spurte hun og satte blikket i meg igjen. Jeg svarte «ja» og lurte på hvorfor hun reagerte på dem. Det er jo en vanlig lyd i landet vårt, nesten uansett hvor man går. «Du forstår, det låg nemligen en kyrka her for 1000 år sen. Og av og til kan man fortsatt høre lyden av det som en gong var», sa Margit.
Nå måtte jeg ha Asbjørns mening om saken. «Asbjørn, hørte du kirkeklokkene?» spurte jeg. Den store mannen snudde seg og så på oss med et spørrende uttrykk i det rolige ansiktet. «Nei … det var nok bare noen kubjeller», sa han uten å fortrekke en mine.
Margit nikket til meg med trollblikket sitt, som om vi nå hadde en hemmelighet. Man tar ikke feil av kirkeklokker og kubjeller.
Jeg prøvde å lete opp informasjon om en fjellkirke som kunne ligge i nærheten, og fikk det. Det lå en kirke der. For cirka 1000 år siden.
Les også: I mange år festet Kari Simonsen en binders i buksa. Det var det en viktig grunn til
Spandabel og jordnær
Med sin formue kunne Margit bodd svært herskapelig, men slik var ikke Margit. Hun kjøpte et helt vanlig lite hus ved havet i Skillinge i Skåne etter at Asbjørn døde. Datteren Tove flyttet med henne. Hun gikk dessverre bort tre år før sin mor.
Mye penger gikk nok med på å dele opplevelser med andre. Lenge hadde Margit en årlig tur til Island, hvor hun spanderte på familie, venner og naboer som hun syntes burde oppleve øyas mystikk.
Margit ønsket ikke å bli gravlagt. Hennes aske er spredt for vinden på Grunke i Valdres, hvor også hennes kjære Asbjørns aske ble spredt. Akkurat der deres nesten 54 år lange kjærlighetshistorie «tilfeldigvis» begynte.
Denne saken ble første gang publisert 23/04 2024, og sist oppdatert 23/04 2024.
