reportasje
Lenge stilte ikke Kaja spørsmål om hvorfor de måtte ha hemmelig TV og ikke feiret 17. mai. Så gikk det opp for henne
Kaja var elleve år gammel da hun spurte mor og far hvorfor hun fikk være sammen med de andre barna. Ingen kunne gi et godt svar.
Ørsnes heter en bygd i Lofoten, som har rundt 500 innbyggere. Den ligger på Austvågøy i Vågan kommune. Der, med kneisende fjell, krystallklart hav og grønne skoger, vokste Kaja opp.
– Det er et stort sprang derfra til Paris, hvor mannen min og jeg har bodd de siste syv årene, sier hun og smiler.
Spranget hun snakker om, handler om kontrastene i før og nå: Bygd mot storby, men også om livet hun levde som barn og ungdom mot livet hun lever nå.
Da hun vokste opp, var hun strengt regulert av menigheten foreldrene var medlemmer i. I sitt voksne liv er hun fri og gjør som hun vil.
– Å reise ut i verden for å bli forfatter var ikke en mulighet innenfor rammene jeg vokste opp med, sier 38-åringen og smiler. Og kanskje vil noen allerede nå forstå at det måtte et dramatisk valg til.
Guds menighet
• Et kristent trossamfunn grunnlagt i USA i 1881 av Arendal-mannen Aanen Reinertsen (1852–1891), senere etablert i Norge i 1887 da Reinertsen flyttet fra USA til Norge.
• Trossamfunnet har to menigheter, Vikten i Flakstad kommune og Ørsnes i Vågan kommune.
• Menigheten består av etterkommere av 7–8 storfamilier som knyttet seg til på slutten av 1890-tallet.
• Etikken baserte seg i begynnelsen på nøysomhet og fokus på åndelige og evige verdier, og i mindre grad på materielle verdier. Dette har endret seg med samfunnsutviklingen generelt.
Kilde: Wikipedia
I Kajas barndom skulle ingen se på tv, gå på dans eller delta på festligheter. Å omgås verdslige/usedelige, som var folk utenfor menigheten, skulle begrenses.
– Både mamma og pappa kom fra familier som var medlemmer i Guds menighet, et trossamfunn som følger familier fra generasjon til generasjon. Det ble regnet som en selvfølge at søsknene mine og jeg tok vare på arven ved å fortsette å utøve troen slik de gjorde, og slik deres foreldre og besteforeldre gjorde før dem, forteller hun.
Det er viktig for henne å få frem at mye var positivt. I menigheten hadde de søndagsskole, ungdomsmøter og kor. Hun fikk 14 år i kor og opplevde det som veldig fint.
– Jeg var et lykkelig barn, og spesielt innenfor husets fire vegger. Foreldrene mine var liberale trossamfunns-medlemmer og var ikke like strenge som mange av de andre voksne. Jeg fikk gå på biblioteket for å låne bøker og kunne se på film og høre på musikk hvis vi låste døren. Uten at noen visste det, hadde vi en bortgjemt tv, minnes hun.
Les også: Sigrid var bare åtte år da livet ble snudd på hodet: – Jeg får ikke barndommen tilbake
Delt i to
Madam Blonde er tittelen på Kaja Nylunds siste roman, gitt ut i høst på Pitch forlag. Den er første bind i en feelgood serie om en kjent sanger og kabaretartist, som vender tilbake fra Paris til Salten i Nordland. Begge steder kjenner forfatteren godt. Tidligere har hun skrevet flere serieromaner, Perlemor (32
bøker), Nordavind (10 bøker) og Rebekka (55 bøker).
I samtalen med Hjemmet sitter Kaja i en lys sofa i en liten Oslo-leilighet, kledd i lyse jeans og kongeblå strikkegenser, og det lange, lyse håret flommer nedover skuldrene. Brått stopper hun opp.
– I ettertid ofte har jeg lurt på om de andre familiene også hadde et hemmelig TV-apparat? Jeg snakket aldri med vennene mine om regler vi brøt. Kanskje gjorde de det samme?
På en måte var bygda delt i to. Det var menighetsungene og de andre. Det betydde at hun hadde alle sine venner i en liten, stengt krets.
– Fordi tv-titting ikke var lov, var vi mye ute og lekte og fikk ut energien i naturen, og vi menighetsungene hadde et stort fellesskap. Jeg følte meg aldri alene, sier hun.
På skolen ble hun ertet fordi hun var så tynn, men på korøvelsene og hjemme hos seg selv hadde hun sitt eget, deilige univers. Tidlig begynte hun å drømme om å bli forfatter.
– Frem til jeg var ti-elleve år gammel stilte jeg ikke spørsmål om hvorfor ting var som de var. Slik jeg så det, var alt som det skulle være. Jeg var ikke vant til noe annet – livet i vårt lille samfunn var min virkelighet, forklarer hun.
Da hun ble elleve år og ikke fikk være sammen med barna utenfor trossamfunnet spurte hun: «Hvorfor får ikke vi være sammen med dem?»
Ingen kunne gi et godt svar.
Heller ikke kunne de svare godt på hvorfor ikke de også feiret 17. mai. «Vi skal vende oss mot Gud og nasjonen er ikke like viktig», kunne de voksne si, men hun klarte ikke å slå seg til ro med det.
Hierarki
I menigheten var det et hierarki, der forstanderen og de eldste, som satt nærmest han, ble mest respektert. Hvor troende familier var, var også med på å avgjøre i hvilken grad de var respektert og vel ansett.
– Jeg hadde enorm respekt for de eldre og turte nesten ikke å hilse på forstanderen, husker Kaja, og legger til at det i lukkede samfunn finnes mekanismer som hindrer personlig utvikling fordi unge blir rettledet inn i spesielle yrkesvalg. Hos dem skulle kvinner helst ha omsorgsyrker.
Ingen av menighetsbarna gikk i barnehage og de fleste mødrene var hjemmeværende – det var hennes mamma også. Slikt tenkte de ikke over i oppveksten – det var normen.
Ingen nye mennesker kom inn. Det skyldtes at det i trossamfunnet ikke ble rekruttert nye medlemmer. Det naturlige var at de unge fant en kjæreste i menigheten.
– Det var mange koder og uskrevne regler på hva som var bra eller anbefalt. Å gifte seg tidlig var meningen med livet. Vi ble innpodet at å følge læren, gifte seg, få barn og
bli tallrike var målet. Da jeg rundet 15 år, følte jeg på det, som om det ble sagt: «Nå må du begynne å se deg om etter en gutt du kan gifte deg og få barn med».
Kaja stopper opp, lar ordene henge i luften. Så sier hun at det var et begrenset utvalg av kjærester fordi trossamfunnet ikke var stort.
Les også: (+) Det var sjefen som fortalte meg sannheten om mannen min
En logisk brist
Gradvis begynte hun å se at verden utenfor hadde flere trossamfunn, som også trodde at de var spesielt utvalgte av Gud. Det skjedde en slags kollisjon i hodet hennes da det gikk opp for henne at både pinsevenner, læstadianere og egen menighet, blant andre, var sikre på at de var de eneste som kunne bli frelst.
– Det var en logisk brist i dette, og jeg begynte å tenke på alle menneskene i verden som ikke fikk muligheten. Når jeg spurte hvorfor så mange trosretninger kunne se på seg som seg selv som unike i Guds bilde, unndro de voksne seg å svare, minnes hun.
De må ha følt at hun var en mulig fremtidig utbryter, for gang etter gang ble hun fortalt at hun kastet bort en sjanse hvis hun forlot menigheten. «De som går ut, blir straffet sterkere når dommedag kommer», fikk hun en oppfattelse av.
I dette ble hun tenåring, og til tross mange spørsmål, ble det en fin tid. De var en sammensveiset ungdomsgjeng, som dro på turer i naturen.
– Men jeg begynte å føle at jeg ville mer. Jeg ville skrive og bli forfatter og følte meg mer og mer ufri. Det ble klart for meg at jeg hadde et liv jeg ikke ville ha. Problemet var at jeg ikke turte å fortelle det til noen.
Utenfor menigheten hadde ikke Kaja noe nettverk, så
hva skulle hun gjøre? Ingen i menigheten ville at hun skulle dra, og hun var ikke sterk eller moden nok til å stå opp for drømmene sine.
– Jeg bar med meg en frykt for ikke å passe inn – og for at sjelen min skulle havne i helvetet. Pinen jeg var forespeilet om jeg valgte et liv utenfor, skremte meg, og jeg tenker nå at slike ting kan ha blitt sagt for å holde på medlemmene. Selv om det står i Apokryferne hva som venter de som vender seg bort fra Gud, resonnerer hun.
Ingen frykt
Noe skjedde i 2005. Uten at noen visste om det, begynte Kaja å kommunisere med en ung mann på nettet, fotografen Bård fra Tromsø. De snakket sammen i ett år, før de avtalte at hun skulle flytte til han i Oslo.
I sengen en kveld hadde hun hatt en skjellsettende opplevelse. «Kaja, du tror ikke, og du kommer til å forlate menigheten, uten frykt», føltes det som om en stemme sa. Da hun satte seg opp, tenkte hun «OJ!».
Fornuften sa henne at hun ikke hadde noe å være redd for, og 23 år gammel fortalte hun familien og de nærmeste vennene at hun kom til å flytte. «Du kommer tilbake fort», mente vennene.
– At jeg dro, overrasket mange, for jeg ble sett på som veldig ordentlig og samvittighetsfull. For meg personlig ble bruddet med menigheten en utrolig flott opplevelse. Jeg kom til Oslo og følte meg fri for første gang, forteller hun.
Hun hadde fridd seg fra frykten om dommedag og det klaffet 100 prosent mellom Bård og henne.
Det vil si at hun var fri og forelsket! Siden da, har de også vært et par.
I dag ser hun at det kan ha vært tøft for foreldrene at hun bare flyttet, men de aksepterte valget hun tok, og etter hvert fulgte de etter. I dag er bare mormoren igjen i Guds menighet.
– Jeg brente ikke alle broer. Fortsatt har jeg noen venner og bekjente i menigheten. For meg var det riktig å forlate og for andre har det vært riktig å bli i nettverket de føler seg trygg i. Det må jeg respektere, sier hun.
Les også: (+) Sønnen vår er 30 år og bor hjemme. Eksmannen min sier jeg har ødelagt ham
Vanskelig å dele
Mormoren er lei seg fordi de andre i familien valgte trossamfunnet bort, men sier at livet er for kort til at troen skal komme mellom dem. Det er barnebarnet veldig glad for.
– Jeg tenker det er viktig å kunne gå ut av ting uten å fordømme. I ethvert liv er det negative og positive ting. Når alt kommer til alt, har min oppvekst formet meg som menneske og gitt meg erfaringer jeg har tatt med meg og hatt nytte av. Hva jeg fikk meg, har også gitt meg styrke og selvtillit, sier Kaja. Hun vet en ting sikkert:
– Hadde mamma og pappa reagert annerledes, for eksempel ved å kutte meg ut, ville valget mitt ha blitt mye tøffere og vanskeligere.
Når Kaja deler sin historie, er det ikke bare lett. Hun sier at hun i alle år har følt at hun ikke kan snakke om livet sitt fordi noen føler seg tråkket på. «Må du dette?», er hun blitt spurt.
– For meg er det viktig å skille mitt liv og mine valg fra kritikk mot andres måte å leve på. For meg var det riktig å bryte ut. Jeg har aldri angret. Hvis min historie kan inspirere andre til å bryte ut av noe de føler seg låst fast i, for å satse på sin drøm, synes jeg at den er viktig å dele.
Se Kajas oppfordring til alle som er i en lignende situasjon i videoen under:
Kaja vokste opp i et lukket trossamfunn. – Jeg bar med meg en frykt for ikke å passe inn – og for at sjelen min skulle havne i helvete
Posted by Hjemmet on Monday, November 15, 2021
Hun har lagt bort troen og sier at hun velger å tro på menneskets iboende godhet. Og hun håper at det er mer mellom himmel og jord enn vi klarer å se.
I dag bor Kaja sammen med modellfotograf-ektemannen Bård Lunde i Paris. Drømmen om å bli forfatter ble realisert for flere år siden. Etter debuten med serieromanen Rebekka i 2013, har det blitt totalt 99 bøker.
– Hadde jeg blitt i menigheten, ville jeg aldri ha oppnådd det jeg drømte om og har oppnådd, slår hun fast.
Denne saken ble første gang publisert 18/02 2022, og sist oppdatert 18/02 2022.
