Kristen menighet
Sigrid var bare åtte år da livet ble snudd på hodet: – Jeg får ikke barndommen tilbake
Sigrid Olsen (63) var bare åtte år da familie hennes ble Jehovas vitner nærmest over natten. Det er lenge siden sekten hadde kontroll over livet hennes, men det preger henne fremdeles i dag.
Det var ikke så lett for en liten jente å forstå: Med ett var det slutt på julefeiring, bursdagsselskaper og 17. mai-markering.
Plutselig var bibelens ord overordnet. Det meste var synd, og trusselen om Harmageddon – Guds dommedag – lå hengende over dem.
Smilende, velkledd og med klingende nordlandsdialekt tar hun imot oss. Det er lenge siden sekten hadde kontroll over 63-åringen. Nå er det forfatterskapet og arbeidet i den lille sjokoladebutikken her på Bærums Verk som fyller dagene til Sigrid Olsen.
Hittil har hun skrevet barnebøker, men denne gangen har hun gått inn i sin egen historie. Den nye boken Når du plukker en blomst, handler om livet og oppveksten i trossamfunnet Jehovas vitner.
Ingen merkedager
Hun understreker at boken ikke ene og alene er selvbiografisk. Sigrid har også hentet vitnemål fra andre som er vokst opp med livets ryggsekk fylt av tilsvarende historier.
Sigrid Olsen (63)
vokste opp i Lødingen i Nordland, og bor i dag i Bærum. I boka «Når du plukker en blomst», har hun skildret erfaringer fra sin egen oppvekst i Jehovas vitner.
Det begynte så fint. Livet hjemme i den lille nordlandskommunen Lødingen var godt og fritt sammen med foreldrene og en stor søskenflokk. Da moren ble omvendt, og gikk inn i Jehovas vitner, forandret alt seg.
– Når jeg tenker tilbake kan jeg dele inn livet i før og etter. Først var jeg en helt vanlig jente i en stor familie. Vi feiret jul og bursdager, og var en av mange store barnefamilier i området. Men det var før syndsbegrepet ble innført, i tråd med det menigheten anså som «Sannheten».
Plutselig var det menighetens regler som var viktige, og ikke hva foreldrene mente. Tradisjoner rundt bursdager og høytider var noe av det første det ble slutt på.
– De ble borte over natta, som om de aldri hadde eksistert. Julaften ble en helt vanlig kveld, og ble ikke engang snakket om. Vi lærte bare at det sto i bibelen at vi ikke skulle feire jul.
– Vi ble fortalt at de som feirer jul synder, fordi dette var en hedensk skikk. Derfor måtte vi slutte med dette. Det var ingenting å diskutere, legger hun til.
Gode venninner
Om mangelen på motstand mot det som skjedde, forklarer Sigrid at hun på dette tidspunktet bare var en liten jente. Men hun husker fremdeles godt hvor sårt det var å komme tilbake på skolen, og høre de andre snakke om julegavene de hadde fått.
Også bursdager var syndige, og ingen i den store søskenflokken fikk markere dem.
– Dette var ingen merkedag hos oss. «Ok, i dag er du ti år og ferdig med det», var holdningen. I dag kan jeg undres over hvor fort det ble akseptert i familien at vi skulle være Jehovas vitner.
Sigrid var yngst, men ingen av søsknene hennes protesterte. Hun kan ikke huske at de var sinte eller diskuterte dette med hverandre.
Hun husker derimot godt at hun ikke fikk gå i klassevenninnenes bursdagsselskaper.
– De sluttet bare å be meg, for de visste at jeg ikke fikk lov til å komme. Jeg tror at de rett og slett syntes det var rart, og at de på et vis syntes synd på meg.
– Jeg følte meg utafor på sånne ting, men jeg var likevel heldig. Vi var en gjeng på fire jenter som hang sammen i tykt og tynt, og jeg kunne være åpen sammen med dem, forteller hun.
Mangel på frihet
Det meste var synd, husker Sigrid. Følelsen av å bli overvåket og kontrollert var vanskelig, og satt i kroppen lenge etter at hun ble voksen.
Den kunne slå ned som et lyn mens hun så på film, og en scene i handlingen – sett fra religionens ståsted – klart ville ha vært å anse som syndig.
Likedan kunne hun ta seg i å reagere på sangtekster, som hun i sitt forrige liv ikke ville ha fått høre på. Og ikke minst gjaldt det klær. Bikini var syndig under oppveksten, og hun var vant til å måtte kle seg tekkelig. Korte skjørt var utelukket.
FØRSTE MØTET: Samboeren Asle og Sigrid i tidlige år. Etter at han har lest boken hennes, har Asle forstått mer av Sigrids liv. – Han er en fantastisk fyr. Så snill som dagen er lang. Etter å ha lest boka skjønner han mer av det jeg har vokst opp med. Det sier alle som leser boka, sier Sigrid.
– Min mor var veldig påpasselig da jeg ble større. Som barn lærte vi tidlig hvordan vi skulle oppføre oss med tanke på egen kropp. Vi skulle ikke vise for mye. Vi var jo unge og uskyldige hele gjengen, og forsto ikke hvorfor hun var så streng angående dette.
– På en måte var det sexfiksering lenge før du normalt ville møtt denne problemstillingen. Og det henger selvsagt mye skam igjen, når du som barn i hele din oppvekst får vite at om du synder, så mister du sjansen til evig liv.
Sex utenfor ekteskapet ble ansett som synd. Til og med å ta på hverandre, og å kysse før man er gift, ble regnet som galt.
For Sigrid ble det kanskje en avstandsforelskelse i ungdommen, men hun holdt seg til reglene, og turte ikke å la det gå lenger enn dette.
Taus protest i ungdomstiden
Da hun ble ungdom forsvant det lille hun hadde av tro.
– For meg var Jehovas vitner forbundet med strenge formaninger om hva som var galt, og om hva jeg ikke kunne gjøre. Alt var liksom trist. Vi måtte hele tiden passe oss for ikke å si eller gjøre noe upassende.
Det store opprøret fra hennes side uteble likevel.
– Min stille protest var nok at jeg ikke engasjerte meg så hardt i selve troen, filosoferer hun.
Sigrid gikk i kirken på juleavslutning sammen med klassekameratene noen ganger, selv om hun visste at hun ikke fikk lov. Og hun ble sittende inne i klassen i de fleste kristendomstimene, selv om hun som medlem av et annet trossamfunn kunne ha fri.
– Da satt jeg og gjorde lekser i timen, mens de andre lærte kristendom. De andre syntes at jeg var litt sprø, for de misunte meg muligheten til å ha undervisningsfri.
16 år gammel flyttet hun hjemmefra for å jobbe. Men fortsatt bodde hun hos slektninger i sekten, der hun spilte med og lot som om hun var en del av menigheten. Hvis ikke, ville hun ha blitt sendt hjem.
– Dessverre var myndighetsalderen på min tid 21, og jeg ble aldri fri fra min frykt for å bli hentet tilbake hvis jeg gjorde noe galt, minnes hun.
Da hun etter hvert reiste til Mosjøen for å gå på skole, kunne hun starte på sitt nye og selvstendige liv. Men å fortelle noen om bakgrunnen i den spesielle menigheten tok det lang tid før hun gjorde.
Les også: – Kombinasjonen av brudd, pandemi, jobbskifte og hjemmekontor var heftig
Redningen
Faren til Sigrid sto i statskirken helt til han døde.
– Han sto standhaftig imot, og meldte seg aldri inn i sekten. Det har nok hjulpet meg til å velge en annen vei enn menigheten. Vi var liksom to som sto sammen. Jeg er evig takknemlig for at min far aldri ga etter, sier Sigrid.
Sigrid er den eneste i dag av søsknene som ikke er med i sekten.
Men selv om faren ikke gikk inn i Jehovas vitner, gjorde han heller ikke motstand mot morens plutselige overbevisning den gangen.
– Pappa forholdt seg ganske taus. Men jeg tror nok han pynta litt på ting for oss ungene på sitt vis. Han hadde jo sin egen historie, og en bakgrunn som gjorde at han ville ha et fredelig hjem, sier Sigrid.
Hun har også tenkt over at det å vokse opp i lille Lødingen, der det tross alt ikke var en egen menighet for Jehovas vitner, gjorde ting litt enklere.
– Nærmeste menighet var i Harstad, og på den tiden var det ikke bare bare å ta seg innover dit.
Mange Jehovas vitner er kjente for å gå og banke på dører. Det gjorde ikke Sigrid.
– Jeg gikk aldri rundt og snakket om religionen med folk. I og med at det ikke var en menighet i bygda, var vi forskånet for sånne ting.
Hjelpekilden
I 2020 tok 400 mennesker kontakt med Hjelpekilden. Den frivillige organisasjonen bistår mennesker med bakgrunn fra lukkede eller strenge religiøse miljøer.
- Hjelpekilden ble etablert i 2012.
- I dag tilbyr Hjelpekilden som eneste organisasjon i Norge bistand til mennesker med bakgrunn fra lukkede eller strenge religiøse miljøer.
De bistår med:
• Likepersonsarbeid for mennesker i bruddprosesser
• Rådgivning og kompetanseheving i hjelpeapparatet
• Informasjonsarbeid overfor offentligheten
• Dialogarbeid i religiøse grupper/ trossamfunn
Vil du vite mer om Hjelpekildens arbeid kan du gå inn på www.hjelpekilden.no, eller ta kontakt på telefon: 917 72 706.
Kilde: Hjelpekilden.no
De gir også råd til fagpersoner som møter mennesker som har vokst opp i slike miljøer, ifølge daglig leder Hilde Langvann.
Hun understreker at utfordringene er mange.
– Når man bryter med religiøse miljøer som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet, opplever man ofte sosiale utfordringer etter bruddet, og vanskeligheter med å integrere seg i et nytt samfunn, forklarer Langvann.
– De det gjelder har ofte ikke et nettverk i storsamfunnet, og med bruddet har de ofte samtidig mistet nettverket de hadde. De kjenner ikke de sosiale kodene, og de vet ikke hvordan de bygger seg opp et nytt nettverk i et samfunn de alltid har vært advart mot, legger hun til.
Ensomhet er også en vanlig konsekvens etter bruddet, og mange velger derfor å fortsette å leve på siden av samfunnet.
– Når du bryter med et religiøst miljø preget av ubalansert forkynnelse, som for eksempel et negativt gudsbilde og mye fokus på endetid, straff og dommedag, kan man også være sterkt preget av denne teologien etter bruddet, forteller Langvann.
– Noen kan slite med dommedagsangst, angst for å bli straffet av Gud, angst for å bli besatt av demoner. Denne angsten kan kreve at man får hjelp til å nøste opp i litt «teologisk krøll», siden den i tillegg til de eksisterende sosiale utfordringene skaper en ytterligere belastning. Til sammen kan dette skape grobunn for psykisk uhelse, legger hun til.
Det vanskeligste
Selv har Sigrid aldri vært utstøtt. Hun valgte bare bort tilhørigheten. Også etter at faren døde har hun beholdt kontakten med moren og søsknene.
Men det er også tanken på familien, og på hvordan ting kunne ha vært, som er det vanskeligste å tenke på i dag, innrømmer hun, og sliter med å holde tårene tilbake.
– Jeg får ikke den tida tilbake. Jeg kan ikke si at jeg mistet barndommen, men den ble nok veldig annerledes. Mer alvorlig og alvorstung. Når jeg tenker tilbake på hvordan det kunne ha vært, er det trist. Gudstro som i utgangspunktet burde vært en trygg forankring, har i stedet skapt avstand og engstelse.
Men oppveksten har samtidig gjort henne mer bevisst, tror hun.
– Jeg har tenkt mye over hvordan jeg oppdrar mine egne unger. At de skal få velge selv. Og jeg har snakket med dem mye mer åpent enn det jeg selv fikk gjøre. Og jeg tror jeg har lyktes med dette. Så noe godt har det jo kommet ut av dette.
Denne saken ble første gang publisert 12/07 2021.
