Detektivarbeidet forandret livet
En liten avisnotis satte Jan på sporet av sin ukjente historie
Inntil han var 68 år trodde Jan Ridd (85) at han var enebarn. Det stemte slettes ikke. – Det var en sterk følelsesmessig opplevelse.
Da Norge var i festskrud i forbindelse med 17. mai i år, var det mer enn sol og glede som preget Jan Ridd hjemme på Ruseløkka i Oslo.
For i leiligheten som han deler med kona Silvia Leine (68) var det storfint besøk fra Sverige.
Jans halvsøsken, Manni (69) og Marie (67), hadde nemlig tatt turen fra Stockholm for å oppleve den norske nasjonaldagen. Og storebror Jan var guide.
Rikere liv
– Å ha fått en storebror som Jan, er en berikelse. Inntil for noen år siden ante vi ingenting om at vi hadde en norsk storebror, og i det hele tatt lite om vår fars familie i Norge. Takket være Jans iherdige innsats og detektivarbeid, har flere biter puslespill blitt lagt – og følelsesmessige bånd og røtter har gjort livet rikere, sier Marie og Manni da vi møtes hjemme hos Jan og Silvia.
Som storebror i søskenflokken har Jan fått en naturlig rolle som samlingspunkt.
Samtidig har både Manni og Marie fått en plass i hjertet hans. Men den livsreisen og oppdagelsesferden han har vært med om siden en novemberdag i 2004, er nærmest ikke til å tro.
– Frem til da hadde jeg levd i den tro at jeg var enebarn – og at de som hadde vært mine foreldre var mitt biologiske opphav, sier han.
Mens vi sitter rundt stuebordet, der vi får servert kaffe og ferskt bakverk, går praten livlig. Det er tydelig at Jans svenske «småsøsken» for lengst har funnet tonen med storebror.
Ikke minst er det spennende å høre om Jans historiske oppsporingsarbeid, som har ført til at de i dag er en stor familie med slektninger i flere land. For det viser seg at Jan har i alt åtte halvsøsken: to i Norge, fire i Sverige, én i Østerrike og én i USA.
Les også: Sofa-parets boligmareritt: – Det har vært et sant h*lvete
Adopsjonssjokket
For ikke å gå surr i søskenflokken og familieforgreninger ber vi Jan gi en oppdatering av hvordan det hele startet – og veien frem til hvordan han fant sin biologiske familie.
– Det var en liten avisnotis i Aftenposten sommeren 2002 som satte meg på sporet av min ukjente historie. Der kunngjorde myndighetene retten til å få innsyn i det som omtales som «Mappen min». Den kalde krigen var for lengst over, og i en årrekke hadde vi kunnet lese om personer som var blitt avlyttet og overvåket. Myndighetene gjorde det nå mulig for å få tilgang til disse opplysningene.
– Søketiden var begrenset og behandlingstiden lang, men fordi jeg tidligere hadde jobbet en femårsperiode i Nato, var jeg nysgjerrig og sendte inn en søknad. Siden hørte jeg ingen ting, og regnet med at de hadde glemt meg – inntil jeg i november 2004 fikk et rekommandert brev om viste seg å være min mappe. Det var et 40 siders dokument, og på slutten av saksdokumentene sto det noe som rystet meg. Der kunne jeg lese at jeg var blitt adoptert av Erling og Bergljot Ridd i desember 1936.
Siden Jans adoptivforeldre var gått bort, tok han kontakt med Fylkesmannen for å komme til bunns i saken. Han fikk innsyn i dokumenter som viste at han var født 20. juni 1936.
Biologisk mor var Dagny Elisabeth Nilsen, en ugift ung kvinne fra Kragerø, og far var Finn Thofte, som flyttet fra Norge til Sverige i 1942.
– De første månedene av livet tilbrakte jeg på Småbarns Vel, et barnehjem for barn av ugifte mødre. Ti dager etter at jeg ble født måtte min mor med tungt hjerte overlate meg til barnehjemmet som senere ordnet med adopsjonen, forteller Jan.
Les også: Han ble superstjerne med sin helbredende metode. Men mange mente at Dr. Kneipp bare var sleip
Farens skjebne og etterkommere
Som den handlingens mann han er, oppsporet Jan først sin biologiske familie i Norge på morssiden. Moren Dagny Elisabeth flyttet fra hjembyen Kragerø til Oslo for å ta seg huspost.
Så traff hun storsjarmøren Finn Thofte og ble gravid. Thofte forlot henne, pengelens og fortvilet. Hun giftet seg noen år etter at Jan ble født og fikk to døtre, men hun var bare 47 år gammel da hun døde i 1959.
Jan ble lykkelig forent med sin biologiske slekt, blant andre to halvsøstre, Inger og Bjørg, og fetteren Svein og deres familier. I dag er de alle en sammensveiset gjeng som også omfatter barn og barnebarn.
– Sammen har vi tatt igjen tapt tid og kjenner ekte søskenbånd og slektskap, forteller Jan.
Mer tåkelagt var imidlertid slekten på farssiden. Men Jan fortsatte sitt detektivarbeid, og gjennom nitid graving i arkiver og dokumenter, klarte han å finne ut en del om faren sin.
– Det viste seg at han gikk bort i 1984, men at han hadde spredd sine gener godt. Etter at han hadde fått sin første sønn utenom ekteskap i 1936, altså meg, hadde han giftet seg med en annen kvinne i Norge og fått en datter, Toril, i 1940. Ekteskapet ble kortvarig, og i 1942 flyttet han til Sverige, der han var gift to ganger med svenske kvinner. Han fikk i alt fire barn i Sverige, tre sønner og en datter. I tillegg fikk han ytterligere en sønn utenfor ekteskap. Så da hadde jeg i alt åtte halvsøsken, forteller Jan, som bestemte seg for å oppspore dem og startet et storstilt etterforskningsarbeid.
Les også: Presten Øystein møtte veggen: Ett spørsmål endret alt
Fulltids oppsporing
Inntil da hadde Jan og hans kone Silvia drevet firmaer i reklamebransjen i 25 år, og Jan nærmet seg 70 år. Han hadde begynt å trappe ned arbeidet – og oppsporingsarbeidet ble nærmest en fulltids hobby.
– Jo mer jeg klarte å nøste opp, dess flere mennesker kom inn i livet mitt. Jeg fant i alt 40 personer med etternavnet Thofte i Sverige, og ringte rundt og sa jeg var på jakt etter etterkommere av nordmannen Finn Thofte. Etter kort tid kom jeg til Manni Thofte i Stockholm. Han hadde vært en kjent sportsmann i Sverige på 1980-tallet, både innen alpin og fotball – og så var han halvbroren min.
– Jeg glemmer aldri den første telefonsamtalen, den var både overveldende og gledelig. Manni hadde en søster som het Marie, altså min halvsøster, og de var begge barn fra min fars siste og tredje ekteskap, forteller Jan gledestrålende.
For å gjøre historien kort: Ved siden av Manni og Marie har Jan to brødre fra farens andre ekteskap, Bjørn og Christer. Og i tillegg en bror med navn Peter, som faren hadde fra et utenomekteskapelig forhold til en svensk kvinne som senere emigrerte til USA.
– Det var knapt så jeg klarte å ta alt inn over meg. Fra å ha levd 68 år som enebarn, med foreldre som jeg trodde var mitt biologiske opphav, fikk jeg i løpet av noen år en helt annen slektshistorie, forteller Jan.
Sjarmerende levemann
Ikke lenge etter den skjellsettende telefonsamtalen tok Jan og Silvia turen til Stockholm, der de ble møtt med åpne armer av den nye familien. Siden har de hatt mye kontakt og blitt godt kjent, slik han også har blitt med sine tallrike slektninger i nabolandet.
– Etter at jeg fikk kontakt med mine søsken i Sverige, er jeg blitt bedre kjent med min fars historie og hvem han var som menneske. Han var en rastløs sjel, oppfinnsom og sjarmerende – og den fødte selger. Også han drev i mange år reklamebyrå sammen med sin kone, akkurat som meg. Ja, det er i grunnen en del likhetspunkt mellom ham og meg, sier Jan og smiler.
– Gjennom Manni og Marie, som vokste opp med ham, har jeg klart å danne meg et utfyllende bilde om ham. Og det kan se ut til at han var en veldig sammensatt person. Ikke alltid like enkel å ha med å gjøre, men samtidig en mann med mange talenter og en levemann, forteller Jan.
– Det føles som om et stort puslespill har blitt kastet til meg hele tiden gjennom de siste 15 årene – det har vært en oppsummering av slektstilhørighet. En tilhørighet jeg alltid søkte tidligere gjennom livet. Jeg har blant annet nøstet opp slekten på farssiden, som kom fra storgården Hvam på Romerike, en gård som har røtter tilbake til 1500-tallet.
Nå som jeg trekker på årene, og etter å ha opplevd hjerneblødning og hjerteoperasjon, er jeg forberedt på at livet når som helst kan være over. Og jeg kjenner takknemlighet over at jeg har hatt et spennende og fantastisk liv. Ikke minst et liv som har gitt meg nye søsken og en ny slekt som bunner i blodsbånd, sier Jan. Halvsøsknene Manni og Marie er enige:
– Nå som vi har samlet alle trådene reiser vi ofte og besøker hverandre. Vi føler vi har blodsbånd – og kjenner knapt til noen adopsjonshistorier som ligner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Familien nr 18 2022
Denne saken ble første gang publisert 20/10 2022, og sist oppdatert 20/10 2022.
