«okkuperte» statsministerens kontor som femåring
Ellen Kristina ble landskjendis som femåring. Hun kjemper fremdeles for samme sak
Allerede som liten jente kjempet Ellen Kristina Saba for de samiske rettighetene. Hun var med moren da 13 samekvinner møtte opp på Gro Harlem Brundtlands kontor i 1981.
6. Februar 1981
Tre dager etter at Brundtland-regjeringen ble presentert, møtte 13 samiske kvinner og en fem år gammel jente opp på kontoret til den nye statsministeren.
Møtet kom i stand etter at de samiske aktivistene ga Gro Harlem Brundtland blomster og la frem sin sak på Slottsplassen samme uke. De ville at hun skulle stanse anleggsarbeidet i Alta.
Politiet hadde fjernet demonstrantene fra Stilla tre uker tidligere, og kvinnene fremla følgende budskap:
– Vi rører oss ikke av flekken før anleggsarbeidet i Stilla stanser.
Det kunne ikke vår første kvinnelige statsminister love dem. Mens Gro måtte gå i et nytt møte, ble samekvinnene sittende.
Aksjonen ble fanget opp av pressen. I et intervju med NRK forklarte kvinnene at de ikke hadde fått rimelige svar på sine spørsmål.
Etter at nyheten ble kjent, strømmet demonstranter til regjeringskvartalet for å vise sympati. Saken ble førstesidestoff i flere aviser, og historien kan nå ses i episode syv av TV-serien «Makta».
Samekvinnene så ikke noe mer til statsministeren. På morgenkvisten ble de hentet ut av politiet.
– Formålet var ikke å okkupere, men å få Gro i tale, understreker Ellen Kristina Saba i Tana i Finnmark – femåringen som i dag er 49 år og mor til to.
– Mamma og de andre kvinnene mente de ville bli hørt av Norges første kvinnelige statsminister, men de fikk ikke inntrykk av støtte for sin sak, og Gro måtte gå i et nytt møte.
en kommune i Øst-Finnmark hvor familien hennes kommer fra. Foto: Anne Katja Gaup
Følte seg hjemme i Oslo med kofte
Ellen tror statsministeren og samekvinnene misforsto hverandre.
– Gro signaliserte visstnok at hun etterpå skulle tilbake til kontoret. De valgte å vente.
Enkelt forklart handlet det om Alta-saken, en stor og bitter politisk konflikt. Miljøvern og samiske interesser opp mot vannkraftutbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget. Utbyggingen ville berøre samiske områder og en tradisjonell samisk næring som reindrift.
Det var stor motstand mot planene, som utviklet seg til en landsomfattende folkeaksjon, La elva leve.
– Pappa ville ikke at jeg skulle være med til Oslo, minnes Ellen Kristina.
– Jeg var en sta unge og klarte å trasse meg til det. ‘Men du har ikke kofte’, kom de på. Jeg hadde vokst fra min. I siste liten fikk jeg låne en av nabojenta, humrer Ellen Kristina på telefon fra Tana.
Da de landet på Fornebu, var det en spent femåring som gikk ut av flyet.
– Jeg hadde aldri vært i hovedstaden. Oslo overrasket meg. Det var så mange kjentfolk der. Gatene var fulle av mennesker, og mange var kledd i samekofter. Jeg hadde ennå ikke lært norsk, men det var ikke et problem – over alt hørte jeg samisk. Oslo hadde til og med lavvo.
Ellen Kristina humrer på den andre siden av røret.
– Sånn gikk det til at jeg følte meg hjemme i storbyen.
Dagen etter trådde femåringen inn på statsministerens kontor.
Les også: «Hva gjør du her, hører ikke du hjemme på vidda?»
Tilbakeblikk
Året før ble en annen same landskjent, nemlig Mattis Hætta. Sammen med Sverre Kjelsberg vant han Melodi Grand Prix med sangen Sámiid ædnan, samenes land.
– Jeg har bare ett dårlig minne fra mitt første besøk i Oslo, forteller Ellen Kristina.
– Vi satt i en minibuss, alle med samekofter på, da to gutter syklet forbi. De lo mot oss og hermet Grand Prix-låten, joik har større kraft enn krutt. ‘Hvorfor joiker folk i Oslo?’ tenkte jeg. Det var noe med måten de oppførte seg på som gjorde at jeg plutselig følte meg liten og uønsket. Jeg følte på en måte en skam over å trå i deres gater. Det var den eneste gangen jeg ble litt redd under Oslo-besøket, sier hun.
Under det som omtales som «okkupasjonen», kjente hun ingen frykt.
– Jeg syntes bare det var veldig kjedelig, ler hun.
– Jeg var en aktiv unge og ble veldig utålmodig, og ikke minst sulten: ‘Kan vi snart dra? Hvorfor må vi være her så lenge?’ maste jeg.
Et bilde viser derimot en jente som sitter rolig ved det lange konferansebordet og tegner.
– Jeg lå nok mest under bordet, røper hun selv lattermild.
Veldig skuffet etter okkupasjonen
De ble værende gjennom natten.
– Vi fikk mat og noen tynne madrasser å sove på. Det hvilte en sorg over oss. På morgenkvisten kom kvinnelig politi og geleidet oss ut. De var vennlige, men jeg husker at den ene samekvinnen fikk en skikkelig utblåsning. Hun var nok veldig skuffet, for hun skrek og gråt. Følelsen av tap preget alle aksjonistene.
Ellen Kristina mener aksjonen var et viktig skritt i riktig retning.
– I dag blir vi samer langt mer hørt, slår hun fast.
– Jeg er stolt av mamma for at hun våget å gå til aksjon. Hun var medlem av sameforeningen i Karasjok, og kvinnene der mente at vi måtte gjøre noe. Mamma, som idag er 71 år og i likhet med meg er utdannet frisør, er en bærebjelke i familien. Hun er fortsatt opptatt av å ivareta samiske verdier, språk, kultur og rettigheter.
Moren hennes, Selma Saba, har som henne sett TV-serien «Makta».
– Fremstillingen er bra, men mamma sier – ‘det var jo ikke akkurat sånn det skjedde’.
TV-serien er som kjent ikke basert på fakta alene.
Ble rikskjendis som femåring
Femåringen ble en slags rikskjendis etter okkupasjonen.
– Jeg fikk en haug med postpakker fra ukjente nordmenn. Alt fra bøker til leker. På et kort sto det skrevet: «Vi heier på deg, lille samejente». Jeg undret meg over hvorfor jeg fikk så mye tilsendt. Det var jo ikke jeg som burde premieres, men du verden så artig. Kanskje gikk det også litt til hodet på meg? sier hun lattermild.
– Da vi noen år senere skulle til Syden, mellomlandet vi på Fornebu og tok en drosje inn til Oslo for å overnatte. Jeg har aldri vært redd for å prate med fremmede, og sa til sjåføren: ‘Vet du ikke hvem jeg er?’ Han ristet på hodet. ‘Jo, jeg er lille Kristina, hun som var med på å okkupere statsministerens kontor’, forkynte jeg høytidelig.
Ellen Kristina ler trillende.
– Den tidligere nabojenta, venninnen som lånte meg koften, erter meg fremdeles med å si: ‘Hadde det ikke vært for kofta mi, ville du ikke ha blitt kjent i hele Norge’.
Les også: (+) Joiken gjorde Mari Boine til verdensstjerne: – Kraften går gjennom meg
Ble politiker
34 år etter den ufrivillige overnattingen var Ellen Kristina tilbake i Norges maktkorridorer. Som sametingsrepresentant for Høyre.
– Jeg ble vervet som politiker på videregående i Karasjok, forteller hun.
– Da jeg ble innkalt til møter, tenkte jeg: ‘Så kult! Her kan jeg diskutere samenes vei videre’.
I dag er hun gruppeleder i kommunestyret i Tana. Ved siden av er den ivrige friluftsdamen både litt frisør i salongen moren startet, og hun selger også snøscootere sammen med samboeren og faren.
– Den samiske kulturen kan nok ennå ikke sies å være en likeverdig del av Norge, sier hun.
– Det går fremover med museskritt. Som politiker og mor til en 14-åring og en 8-åring etterlyser jeg blant annet flere læremidler i den samiske skolen, og mer praktisk læring hvor det muntlige og levende språket innarbeides. Det positive er at det å være samisk ser ut til å ha blitt akseptert av de yngre. Mens den eldre generasjonen i Norge trolig fortsatt kjenner en bismak når de hører ordet same. Jeg har hørt noen av dem si: ‘Samene er imot alt!’
Lever i og med naturen
Sett i perspektiv mener hun mye positivt har skjedd.
– Vi har kommet langt når det gjelder å kommunisere med norske myndigheter. I dag er godviljen til stede. Samer blir i større grad hørt. Å bli inkludert føles stort og riktig.
Ellen Kristina synes at myndighetene bør lære mer om det å leve i et arktisk strøk.
– Vi lever i samspill med naturen, og mange er engasjert innen reindrift, jakt og fiske, og vi har en utmark med utrolige ressurser å ivareta.
Hun forteller at samene i nord deler året i åtte årstider, ikke fire. Det er vårvinter, vår, vårsommer, sommer, høstsommer, høst, høstvinter og vinter.
– Tidlig på morgenen ville jeg ha dratt deg med ut for å sjekke rypesnarer. Det kan være at jeg plutselig finner på å dra på fjellet, med tørka kjøtt som niste og kaffe i termosen, alltid rikelig med kaffe, sier hun.
Ellen Kristina forteller at hun gjerne kjører snøscooter langt inn i ødemarken for å fiske. Og da holder det ikke med vanlig vintertøy.
– Du trenger scooterdress og fottøy som skaller av skinn fra rein, fylt med sennagress, ullskjerf, og et godt utstyrt knivbelte. Jeg har hatt med noen turister på slike turer, venner som bor sørpå, og det var en kald og tøff opplevelse for dem. Naturen er min ladestasjon. Jeg er et El-menneske.
Les også: Agnete Saba: – Jeg havnet mellom to stoler
Nasjonaldagen
Når Ellen Kristina prater, sier hun «dokker» om nordmenn som ikke er samer.
– Selv om jeg er norsk statsborger og har et rødt pass, er ikke du og jeg et «vi», sier hun.
– Som same må jeg hver dag tenke: ‘Hvilket språk skal jeg bruke?’ Det går en viss automatikk i det, men samisk er og blir mitt språk. Norsk lærte jeg først på barneskolen – i en samisk klasse.
Hun er stolt av den samiske kulturen, språket og tradisjonene.
– På vår nasjonaldag 6. februar henter jeg frem min fineste kofte, en blå. Den er sydd av min venninne Ánne Káre M Kemi, en Nesseby-kofte eller gákti. Slekten kommer derfra.
I alt har hun åtte samekofter til ulike årstider, sommer og vinter.
– Vår nasjonaldag er ikke en fridag som deres 17. mai, men den er vår og blir behørig markert. Vi pynter oss i kofter, det feires med sang og joik på skoler og i barnehager, og familier og venner samles
mot kvelden og spiser festmat. Bidus er vår nasjonalrett. En deilig samisk suppe med reinsdyrkjøtt. Hos oss egner det seg ikke å være vegetarianer, sier Ellen Kristina humoristisk. Hun gleder seg til årets feiring.
Mot slutten av samtalen nevnes kong Haralds nyttårstale. Han tok opp uretten som er begått mot samer, kvener og skogfinner, og sa: «Fornorskningen ble et tap for oss alle.»
– Å bli anerkjent av kongen betyr mer enn ord kan beskrive, sier Ellen Kristina rørt.
– Ordene viste at han ser oss, at han bryr seg om Norges urfolk. Tror du at han leser Hjemmet? I tilfelle han kommer over denne reportasjen, la meg avslutte med å si:
– Kjære kongen vår, jeg vil takke deg for at du ser oss. Din anerkjennelse varmet hjertet mitt.
Denne saken ble første gang publisert 05/02 2024.
