Disse har gått på Månen

Tjuefire menn har forlatt Jordens trygge favn, satt kursen ut i verdensrommet, sirklet rundt Månen og kommet tilbake. Av disse landet halvparten på måneoverflaten og satte fotavtrykkene sine for evigheten i det finkornete støvet.

Snart er det gått 40 år siden sistemann, Eugene Cernan, skalket luken på månelandingsfartøyet, fyrte opp motoren og startet den 400 000 kilometer lange hjemreisen fra det mest fjerntliggende stedet menneskeheten noensinne har vært.

I dag er gjennomsnittsalderen på de ni gjenværende månemennene rundt 80 år. Felles for dem alle er at livene deres ble totalt forandret etter at de vendte tilbake til Jorden.

Alle unntatt geologen Harrison Schmitt hadde bakgrunn som militære jagerflygere og testpiloter. Folk som var opptatt av nøktern vitenskap og som var trent til å handle istedenfor å føle. Likevel ble opplevelsen av å gå på en annen planet så sterk at flere tok helt uventede valg med livene sine etter hjemkomsten.

Les også:

Stem fram årets Vi Menn-pike

Når nøden tilkaller politiet

Vanskelig hjemkomst

Førstemann på månen, Neil Armstrong og makkeren Buzz Aldrin, er de mest kjente av dem alle. 600 millioner TV-seere fulgte de første skrittene, men få visste om dramatikken forut for landingen til Apollo 11.

Selv om månelandingsfartøyet var noe av det mest avanserte som noensinne var konstruert, var datamaskinene ennå i sin barndom i 1969. Fartøycomputeren hadde en harddisk på svært beskjedne 76 kilobyte, og utløste varsellys da den ble overbelastet litt over 7 minutter før landing.

En snarrådig programvarespesialist på bakken ga fortsatt grønt lys, men da datamaskinen så ut til å lede månelandingsfartøyet mot et stenete krater, måtte Armstrong ta over med manuell styring i letingen etter noe endre.

Da han omsider fant et trygg landingsplass, var det bare nok drivstoff til 30 sekunders flyging igjen på tanken.

Selv om astronautene var forberedt på at det verste kunne skje på måneferden - uoffisielt anslo de sjansen for suksess til å være mellom 30 og 50 prosent - var det likevel hjemkomsten som ble vanskeligst å takle.

Armstrong, som aldri hadde likt seg i rampelyset, fikk snart nok av pågående journalister og rollen som månemann allerede under hyllingsturneen. Han takket nei til flommen av sponsortilbud og slo seg etter hvert til ro med en skrivebordsjobb i romorganisasjonen NASA før han fikk et professorat ved universitetet hjemme i Ohio.

I dag lever han tilbaketrukket. Han uttaler seg gjerne generelt om romfart, men har aldri gitt noe personlig intervju og skriver omtrent aldri autografer.

Buzz Aldrin var derimot en mer utagerende type. For ham resulterte berømmelsen i alkoholisme og depresjoner som ødela muligheten for en videre karriere og drev ham vekk fra familien.

Først da han traff sin tredje kone, gikk han på vannvogna, men også dette ekteskapet tok slutt sist sommer. Underveis fikk han mye oppmerksomhet etter å ha slått ned en dokumentarfilmregissør som hevdet at Apollo-ferdene bare var en bløff.

Hvordan føltes det egentlig å stå på Månen og kikke opp på Jorden?

For mange var det en åpenbaring av nettopp utenomjordiske dimensjoner. Selv nøkterne Armstrong ble litt skremt da han fant ut at han kunne dekke over hele jordkloden med tommelen sin. Så alene i universet hadde han aldri følt seg før eller siden.

Irwins åpenbaring

For Apollo 15-astronauten James Irwin ble måneferden en religiøs oppvåkning. Han og makker David Scott var de første som hadde med seg spesialbygd månebil slik at de kunne rekke over større områder.

Ved kanten av et krater fikk han en innskytelse til å plukke med seg en liten grå stein. Den skulle vise seg å være drøyt fire milliarder år gammel og stammet helt tilbake fra skapelsen av solsystemet. Han fortalte senere hvordan han følte at Gud snakket til ham i samme øyeblikk.

Senere skulle han bli predikant og gjennomførte flere ekspedisjoner til Araratfjellet på leting etter restene av Noas Ark uten hell. Åpenbaringen på måneoverflaten skulle også vise seg å varsle slutten på hans eget liv.

Etter 23 timer uten søvn var det to utmattede karer dekket av stinkende månestøv som kom tilbake til kommandokapselen i bane rundt Månen. På monitorene i Houston kunne teknikerne se hvordan hjerterytmen til Irwin endret seg fra å bli uregelmessig til han faktisk fikk et mindre hjerteattakk.

Heldigvis fungerte romkapselen som en intensivavdeling på et sykehus med atmosfære av ren oksygen og vektløshet som ga fullstendig hvile. Skjebnen innhentet ham derimot da han døde av et nytt hjerteinfarkt i 1991.

Månemennesker?

På den neste ferden satte Charlie Duke og John Young fartsrekord på 18 km/t da de kjørte månebilen på den kuperte Descartes-høysletta.

Under denne ferden hadde Duke en drøm: I sanden på overflaten oppdaget Duke et sett med hjulspor som ikke tilhørte dem selv. De spurte Houston om de kunne følge dem, og sto plutselig foran en annen månebil med to astronauter helt like dem selv. Det viste seg at de hadde vært på Månen i tusener av år. Selv om det var en drøm, var Duke skremt over hvor realistisk den var.

- Faktisk den mest levende opplevelsen jeg har hatt, innrømmet han etterpå.

Men Månen er ikke bare et ensomt sted. Piloten på månelandingsfartøyet til Apollo 12, Alan Bean, rakk å bli betatt av den golde skjønnheten i månelandskapet. Etter at astronautkarrieren var over, ble han kunstner på heltid. Motivene hans er alltid hentet fra måneferden, og han gjør bildene enda mer ettertraktet ved å drysse litt ekte månestøv i malingen. Bean reiste med astronauten Pete Conrad.

- Hadde jeg bare vært astronaut og vitenskapsmann, ville jeg nok malt Månen grå. Men som kunstner kan jeg legge til de fargene jeg vil, forteller han.

Rom-mystiker

Enda mer fargerik skulle Edgar Mitchell vise seg å være. Den tidligere marineflygeren og testpiloten hadde allerede før Apollo 14-ferden begynt å interessere seg for tankeoverføring og New Age-filosofi.

Men det holdt han klokelig helt for seg selv, for hadde NASA fått nyss om at de hadde en skapmystiker i astronautkorpset, hadde han aldri kommet seg av bakken.

I all hemmelighet hadde han på forhånd avtalt tanekoverføringseksperimenter fra Månen med tre bekjente på jordkloden, og benyttet hvilepausene før han sovnet til å sende tankebeskjeder. Mitchell var åpen om det etter hjemkomsten, men NASA snudde en kald skulder til eksperimentet og brydde seg lite om resultatet.

På den samme måneferden som astronautkollega Alan B. Shepard klarte å slå en enhåndsdrive på 400 yards med en improvisert golfkølle (tyngdekraften er bare en sjettedel på Månen), følte Mitchell at "hvert eneste molekyl i kroppen var i ett med Universet".

På hjemturen da Apollo-romkapselen suste gjennom verdensrommet med 11 km i sekundet, opplevde han dessuten en sterk yogaekstase. Tilbake på Jorden startet han et senter for alternativ vitenskap og forskning på overnaturlige evner.

Selv om han har barbert profetskjegget for lengst, hevder 81-åringen Mitchell fortsatt med overbevisning at romvesener besøker Jorden med jevne mellomrom.

Evige spor

I motsatt ende av skalaen finner man Harrison Schmitt. Med geologiutdannelse fra blant annet Universitetet i Oslo var han den eneste astronauten uten flygerbakgrunn som fikk dra til Månen på den siste ferden. Noe som ikke skjedde uten protester fra fartøysjef Gene Cernan.

I dag er universitetsprofessoren en svoren kritiker av teoriene om global oppvarming som han mener er fabrikert av kommunister. En ting er imidlertid de gjenværende månemennene enige om: Skuffelsen over at måneferdene fikk en brå slutt på grunn av de høye kostnadene.

50 år etter John F. Kennedys plan om bemannede måneferder, kansellerte president Obama nylig Constellation programmet som skulle videreføre ferdene til Månen og det ytre verdensrommet.

Siden 14. desember 1972 har intet menneske satt sine ben på Månen. Lite tyder på at det kommer til å skje med det første, men sporene fra de 12 astronautene kommer til å vare nesten evig.

Les også:

Svar - og vinn en TV!

- Norske spesialsoldater har høy stjerne blandt Navy Seals

Den ukjente, norske kolonien

Denne saken ble første gang publisert 14/12 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.