Den ukjente, norske kolonien
Da utvandrende nordmenn kom til Bella Coola Valley for over 100 år siden, var det et hardt liv som ventet dem. Men de bet seg fast.
Bor det folk her? Foran meg ser jeg utover et enormt område, og midt i det tjukke teppet av grønn skog skjærer en smal vei gjennom landskapet.
Fra det 1524 meter høye fjellpasset følger reisekamerat Roger Barlie og jeg stripa av grusvei videre mot vest. Etter en stund dukker overraskende asfalten opp, og plutselig er vi i sentrum av "byen" Hagensborg. Her møter jeg Peter Solhjell. Han snakker engelsk, men kaller seg norsk.
- Velkommen til stedet våre forfedre kalte "Det nye Norge", sier han stolt. Entusiastisk viser han meg norsk geitost til salgs i byens supermarked, før han byr på bilder av norske konger og dronninger.
- ...og snart kommer tiden for lutefisk, påpeker den storvokste mannen, og retter litt på skiltet i innkjørselen til huset sitt. Der står det selvsagt: CAUTION TROLL CROSSING.
Geografisk befinner jeg meg langt fra Norge. Men følelsen av å være hjemme, er likevel uvanlig sterk.
Les også:
Anders lurte nigeriasvindlerne trill rundt
Ingen alkohol
17. oktober 1894 satte 85 nordmenn seg på et tog i byen Crookston i Minnesota, USA. De hadde emigrert fra Norge noen år tidligere, men livet i Minnesota var ikke enkelt for de norske utvandrerne.
En nordmann ved navn B. F. Jakobsen, antropolog av yrke, hadde slått seg ned i Bella Coola Valley i Canada, og han hadde skrevet om stedet i diverse skandinaviske og amerikanske aviser.
Jakobsen omtalte Bella Coola Valley i så positive ordelag at flere nordmenn følte seg fristet til å komme. De 85 nybyggerne fra Minnesota brukte fire dager med tog før de ankom Vancouver. Deretter ble de fraktet med båt til byen Victoria.
En snau uke senere gikk de om bord i dampbåten "prinsesse Louise", og først 30 oktober 1894 ankom de Bella Coola Valley. Ikke alle de 85 var med. En ble kastet av båten i Victoria, fordi han var full.
Nybyggerne var nemlig lovpålagt avholdenhet. Fra 1848 var Bella Coola, den lille byen ved enden av Bella Coola Valley, et travelt handels- og forsyningssenter for den indre delen av Canada. I 1887 etablerte Hudson Bay Company en handelsstasjon ved Bella Coola.
Hard fremtid
Men dalen var langt fra hva vi moderne nordmenn vil kalle sivilisert. I generasjoner hadde Nuxalk indianere bebodd området, og det var disse som først møtte nordmennene.
- De kom ut til "Princess Louise"med sine kanoer av uthulede tømmerstokker, og fraktet oss i land, skriver en av nybyggerne i sin dagbok.
- Men de gikk en hard tid i møte, forteller Peter, som har skrevet en bok om nybyggerne i Bella Coola Valley. Han hevder det for dagens innbyggere nesten er umulig å forstå hvor tøft livet var de første årene.
- Å forlate hjem og familie i Norge, med viten om at du mest sannsynlig aldri vil komme hjem igjen, må ha vært forferdelig, sier Peter.
Så fulgte den lange reisen. Å krysse Atlanterhavet med seilbåt for over hundre år siden, var en tidkrevende og til tider ubehagelig opplevelse. Deretter måtte de krysse hele det amerikanske kontinentet for å komme til Bella Coola Valley.
De første kom via Minnesota, senere kom det også nybyggere direkte fra Norge. Når de endelig hadde kommet fram, fått tildelt land og funnet sin plass, kom hverdagen. Den var krevende. Nybyggerne hadde fått utdelt 650 mål land hver av canadiske myndigheter, som de måtte rydde og dyrke og som skulle bli deres etter fem år.
Men dette var ikke akkurat lettstelte hageflekker. Noen snudde derfor straks de kom hit, selv om de måtte vente hele fire uker på fergen tilbake til Victoria. Men mange ble også fascinert, for Bella Coola Valley minnet dem om landet de hadde forlatt mange år tidligere. Livet besto av hard jobbing fra morgen til kveld. Høyreiste trær måtte ryddes vekk, hjem måtte bygges og her fantes ingen veier.
Alt ble gjort for hånd - maskiner fantes ikke. Dessuten måtte de skaffe familien mat.
- I begynnelsen levde de hovedsakelig av fisk, særlig laks fra elvene, samt poteterde dyrket selv, forteller Peter. Men legger til at de likevel trengte forsyninger fra omverdenen. I den sammenhengen var nybyggerne avhengige av indianerne og deres kanoer.
- Indianerne padlet sine kanoer fra kysten og opp elven til nybyggernes hjem, lastet med forsyninger, forteller han. Men hvis de ikke hadde klart å få forsyningene i hus før vinteren kom og elva frøs, måtte nybyggerne bære alt sammen selv. - Det var ofte en 100 til 150 kilometer lang tur til fots i snø og is, med ekstremt tung bagasje, forteller Peter. Vintrene i dalen var en historie for seg:
- Kulde, snøstormer og lite mat. En av de norske kvinnene som kom hit, sa det slik: "Gud må ha vært sint da han skapte dette stedet".
Lett å bli stolt
Som nordmann er det lett å bli stolt når Peter beskriver hvordan de norske nybyggerne taklet et liv på andre siden av jordkloden, under ekstreme forhold. Mange av dem dro hit med små barn og gravide koner. Noen forteller til og med om hvordan konene deres fødte barn om bord i båten over Atlanterhavet.
Andre historier beskriver hvordan et ektepar klarte å overleve både kulde og blodslit i Bella Coola Valley, til tross for at de hadde dratt med seg hele fem små barn fra Norge. Når folk foretrakk å dra mot det totalt uvisse på denne måten, er det nærliggende å tenke på hvor ille forholdene må ha vært i Norge.
- De fleste som kom til Bella Coola Valley de første årene, var fra Alvdal og Tynset, forteller Peter, som selv har en bestefar fra Tynset.
- De hadde ingenting å leve av hjemme i Norge, de hadde rett og slett ikke noe valg. Det har derimot Peter selv. Avsidesliggende I 2011 er eneste kjørbare vei inn til Bella Coola Valley en smal og bratt grusvei. Og fergen går svært sjelden, selv om sommeren. Den mest pålitelige kommunikasjonen de har med omverdenen, er en liten flyplass med avganger til Vancouver når været tillater det. Bella Coola Valley er kort sagt fortsatt en avsidesliggende plass. I tillegg har området mye rovdyr.
- Hadde en grizzly i epletreet i natt,forteller Peter og peker brått mot en bevegelse i enden av hagen sin.
- Det der er bare en svartbjørn, og de er ganske koselige.
Roger og jeg ser en mørk pelsdott forsvinne i det grønne. Bella Coola Valley ligger fortsatt midt i den canadiske villmarka, og det kryr av bjørn og puma her. Legg til kalde og snørike vintre, så sitter vi igjen med et krevende sted å leve - selv i dag.
- De fleste av innbyggerne i Bella Coola Valley er etterkommere av nordmenn, dermed er vi seige, tøffe og hardbarkede, hevder Peter som årsak til at det fortsatt bor folk i denne avkroken.
Peter og de andre etterkommerne i området er så stolte over å være norske at de har restaurert et gammelt norsk hus og kalt det "Norwegian Heritage House".
Å besøke dette huset er som å stå med begge beina plantet i et gammelt, norsk hjem. Eieren er muligens i overkant patriotisk, for flagg og kongebilder henger både her og der.
- Hagensborgs fremste severdighet, skryter Peter om det norske hjemmet.
Det som gjør sterkest inntrykk på både Roger og meg, er imidlertid besøket på Hagensborgs kirkegård. Selvsagt bukket noen av de norske nybyggerne under på grunn av sykdom og harde kår. Men de som overlevde må ha vært, eller blitt, usedvanlig sterke og friske.
På gravplassen ser jeg mange gravstøtter som forteller om norske kvinner og menn somer blitt både 90 og 100 år gamle. Ja, noen sågar over 100.
- Hardt fysisk arbeide i frisk luft, samt lite, men veldig sunn mat er nok oppskriften på et langt liv, sier Peter og klapper seg på sin velfylte mage.
- Nå er det nok andre tider her i Bella Coola Valley, sier han med et smil.
Les også:
Naken general spilte fotball med fiendenes hoder
