I mai i år døde en kjent og kjær skikkelse i den engelske byen Leicester. Reginald (Reg) Twigg gikk bare under navnet «Syklisten», han hadde rast rundt på veiene i Leicestershire lengre enn noen kunne huske. Han var 99 år gammel da han omsider trakk sitt siste pust og hadde gått i sykkelbukse til han var 95.

Det lokalbefolkningen ikke visste, var at mannen med sykkelbuksen bar på en hemmelig historie. Han var en av de siste overlevende fra byggingen av broen over Kwai, eller snarere broene over Kwai, foreviget i en legendarisk film med Alec Guinness i hovedrollen.

De siste årene av sitt liv hadde Reg brukt til å samle sine krigsminner i en bok. Han døde før den kom ut, men etterlater seg et enestående vitnesbyrd om et spesielt kapittel i krigshistorien.

På grunn av sin eksepsjonelt gode fysikk og et patriotisk sinnelag meldte Reg seg frivillig til krigstjeneste i 1940. Han ønsket å kjempe mot tyskerne, men havnet et helt annet sted - i forsvaret av Singapore, som var beleiret av japanske styrker.

=

Krigsfangene arbeidet under umenneskelige forhold og fikk nesten ikke mat. 100 000 døde av sult og sydom.

Over 100 000 døde

Han hadde ikke vært der lenge før Singapore falt i japanernes hender. Twigg var skuffet og frustrert over engelskmennenes veike forsvar. Han visste lite om japanerne og hva fremtiden ville bringe, men så for seg en grå og trist tilværelse i en fangeleir. Han fikk noe helt annet. Og vesentlig verre.

Året var 1942, og umiddelbart etter Singapores fall beordret den japanske hæren byggingen av en jungeljernbane fra Bangkok til Rangoon for å understøtte angrepet på India. Nesten 500 kilometer jernbane ble bygget av lokale tvangsarbeidere og allierte krigsfanger. De lokale arbeiderne utgjorde 250 000 mann, de allierte krigsfangene var 60 000.

Japanerne behandlet dem på brutalt vis. Over 16 000 allierte soldater og 90 000 asiatiske arbeidere døde.

Twigg ble tatt til fange om morgenen 15. februar 1942. Han skriver:

«General Arthur Percivel undertegnet kapitulasjonspapirene samme natt. Vi satt sju måneder i en interneringsleir før vi ble stablet inn som kveg i noen lastebiler. Det var bare ståplasser om bord og reisen var lang. Vi ble kjørt rett inn i bushen i tre dager og tre netter. Da veien ble ufremkommelig og først ble en sti, siden ingen verdens ting, begynte vi å gå. Vi gikk gjennom jungelen i flere dager med en riflemunning i nakken. Til slutt ble vi brakt i bambusbåter nedover en elv som skulle vise seg å være elva Kwai. Omsider kom vi fram til en leir med primitive bambushytter. Det var ingenting i hyttene, bare et hardtrampet jordgulv.»

=

Twigg sammen med kjæresten Kathleen i 1949. Til tross for det han hadde opplevd, greide han seg bra etter krigen.

Systematisk mishandling

Dypt inne i denne jungelen møtte Twigg leirsjefen Usuki, Satan i egen person. Usuki hadde et smalt og avlangt ansikt innhyllet av to abnorme ører. De smale øynene utstrålte en ekstrem kulde.

Han sa at deres oppgave var å rydde jungelen og bygge en jernbane. Alle skal jobbe, offiserene også, fastslo han.

En høflig stemme svarte: - Må jeg få minne leirsjefen om at i henhold til Genève-konvensjonen skal offiserer ikke jobbe, så det kommer vi ikke til å gjøre.

Usukis øyne ble enda smalere. Psykopatiske personligheter tåler ikke å bli motsagt, dessuten måtte han gjenopprette sin autoritet, straks. Derfor begynte han å brøle. Han brølte til blodårene sto bankende ut av pannen på ham.

Så kom et slag, med åpen hånd. Så ett til, med knyttneven. En systematisk mishandling begynte. Offeret fikk en geværkolbe i mellomgulvet, så i kjeven, så i tinningen. Da han ble liggende på bakken, haglet støvelsparkene.

Til slutt ble han stablet på beina, blodig og forslått, skjelvende av sjokket. Men likevel trassig og stolt. «Vi skulle gjerne ha hyllet ham, men våget det ikke. Vi så hva gjenstridighet førte til», skriver Twigg i sin bok.

Usuki var fullstendig uberørt av det som hadde skjedd. Han skrek ut at vi skulle komme oss i bevegelse. Det var på tide å begynne å jobbe.

Twigg hadde hørt om Østens mystikk og milde buddhistiske munker. Fangevokterne var verken milde eller mystiske. De var fulle av faen. En av dem ble kalt «Kulen». Han kunne ikke være særlig over 1.60 høy og måtte se opp på fangene. Han fulgte dem nøye. Jaktet på tegn på svakhet eller trass. Begge deler var like ille i hans øyne.

=

=

Leirsjefen Usuki respekterte ingen regler for behandling av krigsfanger og styrte arbeidet med jernhånd.

Unngikk blikkontakt

Som regel fant han det han lette etter. I blikket til en grovbygget tømmerhugger fra Sherwood-skogene så han trass. Derfor ga han ham en sviende ørefik. Twigg så hvordan tømmerhuggerens ansikt ble rødt av raseri. Kjempen fra Robin Hoods skoger knyttet neven og plantet den midt i ansiktet på «Kulen» med voldsom kraft. Den lille mannen falt som en sekk.

Det må ha smakt fortreffelig. Men det hadde en ubehagelig bismak. Tømmerhuggeren fra Sherwood-skogene hadde underskrevet sin egen dødsdom. Han visste det. Alle visste det.

Twigg og de andre sto helt stille, ute å røre en muskel. De så rett fram, tomt ut i luften. Visste hva som ventet. En mann skulle snart dø fordi han hadde slått løs noen tenner i overkjeven på en japaner. Dersom noen grep inn, ville de alle dø. Slik var systemet.

Twigg skjønte raskt hvordan han måtte oppføre seg for å overleve. Han skulle holde hodet hevet, men unngå blikkontakt. Han måtte unngå å provosere, unngå å bli lagt merke til. Det passet ham bra. Han var flink til å gjøre seg usynlig.

Fremfor alt måtte han ikke bli desperat og prøve å flykte. Det var umulig og hadde bare én utgang. Ble du ikke sporet opp og drept av japanerne, kom du til å omkomme i jungelen. Det fantes ingen vei ut.

Han hadde ikke peiling på hvordan man bygget en jernbane. Det hadde ikke japanerne heller. Fangene fikk små økser som de skulle hugge ned digre bambustrær med og måtte fjerne store steiner med bare hendene. De kunne ikke samarbeide fordi de japanske vaktene nektet dem å snakke sammen.

=

Arbeidsforholdene i den dampende jungelen var umenneskelige. det samme var vaktene, med Kula (i miden) i spissen.

=

Arbeidet var fysisk krevende og kravene til fremdrift var ekstreme. Forsøkte noen av arbeiderne å ta en pause, vanket det slag og spark fra vaktene.

Spiste slanger og snegler

Hvileperiodene var få, vann- og matrasjonene likeså. Twigg fanget slanger og snegler som han spiste for å spe på de minimale dagsrasjonene med ris.

Twigg skriver: «Hvis vi ikke var kjappe nok, fiket de til oss i ansiktet - tre, fire-fem ganger. Lot du deg provosere, ble ørefikene til knyttneveslag. Små, illsinte japanere snerret mot oss som lemen. Slagene ble fulgt av støvelspark. Du krøllet deg sammen på bakken og fikk geværkolben i bakhodet. Var du heldig, svimte du av. Hvis ikke var det tilbake i arbeid.»

Etter den første uken i leiren hadde han fattet en beslutning: Han skulle overleve, for enhver pris. Den evinnelige syklingen hans, som alle i omgangskretsen var så oppgitt over, hadde gitt ham en ypperlig fysikk. Han tålte hardkjøret bedre enn de fleste andre, var spinkel, men senesterk og med god kondisjon. Dessuten tålte han å sulte. Hele oppveksten igjennom hadde han vært sulten.

Den brune, illeluktende elva Kwai trakk alle til seg som en magnet. «Vi badet i den etter en dags arbeid i brennende varme. Vi drakk av den, kokte vannet når vi hadde muligheten til å begynne med, etter hvert ga vi blaffen. Vi badet i det, slappet av i det, drakk det, kokte risen vår i det. Og pisset i det. Vi bodde ved siden av elven, bygget bro over den. Og begrov våre døde ved dens bredder.»

Ukene gikk. Arbeidet var blytungt, arbeidstempoet uutholdelig. Mange bukket under. De slet seg ut, døde av sykdommer eller ble drept av vaktene.

Døden var den ene hovedfienden, galskapen den andre. Twigg bestemte meg for å holde galskapen på avstand ved å fokusere på naturen rundt seg og ved å tenke på at folk hadde overlevd i disse områdene i århundrer. Da måtte han kunne greie det også. Han måtte bare klamre meg til livet inntil japanerne var beseiret. Han var ikke i tvil om at det kom til å gå den veien. En dag.

Dagen skulle vise seg å bli 15. august 1945. Da kapitulerte japanerne. Twigg ble sendt hjem til England og fikk de endelige dimisjonspapirene 5. mai 1946.

Han kunne ta fram sykkelen igjen.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!