=

Han var bare 18 år gammel, men allerede en garvet frontsoldat. Etter at de hadde krysset den mektige elven Don sommeren 1942, hadde han deltatt i slag etter slag nedover slettelandet på østsiden av Svartehavet. Divisjon Wiking hadde som vanlig blitt satt inn i de hardeste kampene, og pionertroppen hans var redusert fra 32 til fire mann. Olav Tuff, en kortvokst, men kraftig trønder, var utmattet. Han var nå blitt overført til et panservernkompani som maskingeværskytter.

27. september fikk de ordre om å bevege seg østover i retning av Kaspiahavet og de store oljekildene i Tsjetsjenia. Landskapet steg oppover og i sør kunne de se de snødekte, over 4000 meter høye toppene av den mektige Kaukasus-fjellkjeden, som strakte seg hele den 700 kilometer lange strekningen mellom de to havene. Kompaniet hans skulle angripe en landsby som het Malgobek, og Tuff forstod ikke hvorfor de skulle kaste inn så mange mann for å ta et så lite sted. Men det var så mange ordrer der ovenfra han ikke fattet et dugg av. Og nå erfarte de at Den røde arme ikke lenger var en lurvet soldatmasse på flukt. I den vesle dalen var det som om de stanget mot en mur.

De var lovet både fly-og panserstøtte, men de så nesten ingenting av den. Plutselig hørte Tuff en lyd han var blitt mester i å tolke. Han hivde seg av kjøretøyet like før granaten eksploderte. Først var det helt stille, så begynte skrikene. Halve troppen var utryddet i en eneste eksplosjon. Han kunne se hundrevis av skadde i dalsiden, etter granatangrepet. Selv slepte han en tysker uten ben bakover til den kaotiske sanitetsstasjonen.

Likevel fikk Regiment Nordland ordre om å fortsette angrepet neste dag. Men da erklærte sjefen for regiment, generalløytnant Fritz von Scholz at dette var selvmord, og at han selv ville rykke frem i spissen for mennene sine og la dem bli tilintetgjort. Men plutselig ble ordren overflødig: Den røde arme gikk til et desperat motangrep. Det var åpenbart at veien mot oljekildene i øst, ikke ville bli noen spasertur. Uten at unge Tuff ante det, hadde sjefen for hele divisjonen, general Felix Steiner, fått beskjed om at nå var angrepskrigen over. Nå begynte en seig forsvarskrig som i løpet av tre år ville ende i Berlin.

=

Målet for angrepet mot Kaukasus var Kaspihavet med oljekilder og kontroll over Volga. Og sent på høsten var Divisjon Wiking så langt fremme at de kunne se de høye toppene i fjellkjeden. Men så var det stopp.

=

Det var store seremonier i Oslo, med besøk av selveste SS-sjefen Heinrich Himmler til stede, da den første, store kontingenten av frivillige til Regiment Nordland i Divisjon Wiking ble sendt ut i januar 1941.

Nok en norsk grav

Noen dager senere skrev Tuff: «Eilif Hensvoll kom til vår kanonstilling. Han hadde vært sjåfør, men akslingene hadde brukket, og som straff ble han sendt til oss. Noen dager senere, mens vi spiste middag, slo en granat ned 60 meter unna. Vi brydde oss ikke om den. Hensvoll satt med ryggen mot nedslaget. Han falt plutselig sammen, og da vi undersøkte ham oppdaget vi et lite sår i bakhodet, så lite at det ikke blødde." Nordmannen var død.

Noen dager senere kom den norske førerens slektning Quisling Nordvik innom troppen. Han hadde fått et sår i armen, men de var glade på hans vegne, for dette var noe de kalte "Heimatschuss. Det var nok til at han ble sendt hjem. Tuff, og de andre så ham glad forlate kamplinjen, da det eksploderte en granat akkurat der han gikk. Kanskje forsøkte han å kaste seg over den, men han var død da de andre nådde frem til ham.

Nok en gravplass var blitt opprettet i nærheten av Tuff, og en dag besøkte han den: "Det var mange graver der. Det var reist kors på gravene. Et kors stod på graven til Georg Henriksen fra Steinkjer. Han var to år eldre enn meg og vi hadde vært en del i lag før krigen. Der fant jeg også navnene til flere andre nordmenn."

Ny storoffensiv

Hitlers drøm om en rask "Blitzkrieg," som ville knekke Stalins arme på noen uker, var for lengst lagt i grus. Wehrmacht og Waffen-SS hadde lidd et forsmedelig og kanskje avgjørende nederlag ved Moskva året før. Og offensiven mot Don og Kaukasus sommeren 1941 hadde også endt i flukt. Den store visjonen om å rykke helt ned i Iran og forene seg med Rommels ørkensoldater, ble dermed knust. De norske frivillige i divisjonen hadde frosset seg gjennom en iskald vinter ved elven Mius nord for Svartehavet. Men da våren kom satte tyskerne i gang en ny offensiv, der Regiment Nordland spilte en viktig rolle. Nå var det oljefeltene ved Kaspiahavet som stod i Førerens hode. Samtidig hadde han fått en urokkelig ide om å ta Stalingrad. Troppene ble spredt over en front på 1600 kilometer.

Men fremrykningen mot sørøst syntes å bli en suksess. De inntok Rostov ved Dons utløp i Svartehavet og krysset utallige elver på sletten som strakte seg mot Kaukasus. Gang på gang lyktes Regiment Nordland i å drive fienden i sitt kampavsnitt på flukt. Regimentet var nærmest oppstått fra de døde, med tilsig av flere nordmenn, noen av dem offiserer som kom rett fra offisersskolen i Bad Tölz. De nådde så langt at de kunne se det brenne i oljebrønnene ved Grozny i Tsjetsjenia; de var blitt antent av russerne, så tyskerne ikke skulle få noen glede av oljen.

Tapene steg, ja, de ble fryktelige. Flere kompanier i regimentet, opprinnelig på 150 mann, var redusert til 30-40. Bataljonen til de dødsforaktende finnene var nærmest utslettet. En bataljon, som opprinnelig tellet 800 mann, kunne snart stille 50 soldater. Steiner visste at nederlaget var et faktum, og likevel ble de frivillige gang på gang kastet inn i rene selvmordsoperasjoner.

=

Divisjon Wiking ble kastet inn i harde kamper, og flere titalls nordmenn falt. Bortsett fra Olaf Tuff og Ørnulf Bjørnstad, falt alle de øvrige portretterte. Mange ble begravd på gravstedet Uspenskaja.

=

Blodbadet fortsetter

En av de frivillige nordmennene som overlevde blodbadet i Kaukasus, var Ørnulf Bjørnstad fra Oppegård. Han var så lei krigen at han bare ventet på å få reise hjem. Men her var ingen mann å unnvære. Midt i oktober befant han seg ikke så langt fra Tuff, men han var blitt overført til 9. kompani i Regiment Germania, som også tilhørte Wiking.

15. oktober ble kompaniet beordret frem for å ta en stilling som Wehrmacht hadde måttet gi tapt for. Folk falt rundt ham på alle kanter, og Bjørnstad måtte kastet bombekasteren fra seg og komme seg ned dalsiden, så han lå i en dødvinkel for russernes kuler. Kompanisjefen var falt, og den nye, en spirrevipp av en scharführer, en sersjant, skrek til nordmannen at han skulle angripe på ny. Da nektet Bjørnstad, men scharführeren truet ham med krigsrett. De inntok høyden, men da var de bare ni mann igjen. En offiser som Bjørnstad hadde delt bunkers med på Miusfronten, fortalte at en sigøyner hadde spådd han ville dø av et mageonde, men overleve krigen. Denne dagen døde han i en bil, med en maskingeværsalve i magen.»

Noen dager senere så han bena til sin beste venn, Jan Tårneby, stikke opp av et krater. På det ene var kneskålen knust, det andre var ødelagt av en sprengkule. Han skrek da han ble løftet opp på en båre, og fraktet ham gjennom kuleregnet til en forbindingsplass. Bedøvelsen var en slurk vodka. Men vennen overlevde.

Bjørnstad skrev i sine opptegnelser fra krigen, at nå følte han seg ensom på slagmarken. Alle vennene hans var borte.

Han ble tildelt Jernkorset, og like før jul 1942 kom det glade budskap om at han var innvilget permisjon. Men samtidig var hele styrken i Kaukasus omringet av Den røde arme. Bare takket være de nye Tiger-og Panthertanksene ble det slått et lite hull i den russiske linjen, og gjennom det krøp Ørnulf Bjørnstad. Han nådde hjem til Oppegård like over nyttår. Men bare to uker var han igjen på vei til Østfronten. Frontlinjen gikk nå omtrent der de hadde overvintret i 1941/42.

Dødsmarkene tok sitt

En av de merkeligste skjebner av de norske frivillige, var den 42 år gamle Christian Selmer. Han var utnevnt til høyesterettsdommer i 1940. Oppe i Kaukasusfjellene ga han et radiointervju til krigsreporteren Fritz Ihlen, som han kjente fra før. Intervjuet førtes i en så rolig, avslappet tone at det like gjerne kunne ha vært gjort i et norsk studio. Han skrøt uhemmet av de norske frivillige. De var "kraftige og kjekke gutter som lyser av kampmot og vilje til innsats," uttalte høyesterettsdommeren i Waffen-SS. Han avsluttet med en appell: "Hva gjorde du da det gjaldt? Hold opp å sove."

Han falt under kampene ved Malgobek like etter.

16.mars 1943 ble Divisjon Wiking, etter åtte måneders sammenhengende kamp, trukket tilbake for å komme til hektene. Men den ble aldri den samme. En fintelling i mars samme år viser statistikken at 1378 nordmenn gjorde tjeneste i Waffen-SS, på en eller annen måte. Men i Wiking fantes bare 131 tilbake.

Dødsmarkene i Kaukasus hadde fått sine norske ofre.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!