Ho-Ho seiler østover fra Buenos Aires over Atlanterhavet i retning Prince Edward Island i Det indiske hav. Seilerne er Thorstein Schyberg, Thorolf Østmoen og Birger Bryhn, alle fra Drammensområdet og alle midt i 30-årene.

Tidlig om formiddagen 6. januar 1935 - ute på det åpne havet hvor Atlanterhavet blir til Det indiske hav - møter den norske seiltrioen storstormen.

Tordenen fra en enorm brottsjø ruller nærmere og nærmere. - Hører dere bulderet? De tre jordomseilerne ser nervøst på hverandre. Så går alt rundt.

Den 20 tonn seilbåten tar salto. Med en voldsom kraft blir seilerne slengt opp i taket. I det ene øyeblikket ligger de klemt opp mot skylightet, i det neste blir de kastet mot golvet.

Snart flyter nordmennene rundt i et kaos av vann mellom løsrevne sofarester, køyer, bøker, kjøkkenutstyr, hermetikkbokser og alt annet av løst eller løsnet inventar om bord.

De tror de synker, men lysten til å leve er så sterk at de kjemper seg gjennom blokkerte dører og presser seg gjennom vannmassene som fosser fra dekk ned gjennom styreluken, klorer seg fast og prøver å få kontroll på roret og dreie «Ho-Ho» unna været.

Les også:

Norsk politi torturerte nordmenn

Oss Gutta: - For krig

=

En hai ble fanget på østkysten av Sør-Amerika. De prøvde den til middag, men det ble første og siste gang. Selv skipshunden avsto.

Vrak

Båten er maltraktert. Storseil, gaffel og bom er brukket tvers over, de svære surringene sprengt. Og livbåten forsvinner samme veien som vekkskylte livbøyer.

Da stormen løyer litt, ser de avbrukne reservebommer, en reserverorpinne, oljekanner og diverse annet drivende løsøre rundt dem. De prøver å redde det som reddes kan, finner en bøtte i virvaret og øser for harde livet.

De er 1000 sjømil fra land og det eneste håpet er at det som er igjen av seilskuten «Ho-Ho» vil flyte.

Først etter tre timer er dørken fri for vann. Gutta puster lettet ut.

OK! Rett skal være rett. «Ho-Ho» er et vrak, ser ut som et vrak, men skroget er i hvert fall tett. Det er et godt utgangspunkt. Nå kan seilerne endelig slakke litt av på tempoet og se på hverandre.

Thorolf klager på store smerter i brystet, hodet til Birger er tilsølt av salt og blod. Bare Thorstein slipper fysisk uskadd fra saltoen i stormen. Men det er ikke her seilerbragden starter.

=

De la ut fra Oslo en novemberdag i 1933. På vei mot Buenos Aires bestemte de seg for at turen skulle bli en jordomseiling. De var tilbake i Drammen 22. desember 1937.

Drømmen om 100 000

Historien om det som blir den første norske lystbåten til å seile jorden rundt, starter en grå og iskald novemberdag i 1933 da Bryhn, Schyberg og Østmoen legger ut fra Piperviksbrygga i Oslo, med sin 39 fot Colin Archer losskøyte «Ho-Ho».

Alt båten har av navigasjonsutstyr er en sekstant, en unøyaktig klokke, manuelle utregninger og noen få og unøyaktige kart.

«Ho- Ho» legger fra kai med en fungerende motor, men den svikter lenge før selve jordomseilingen begynner. Derfor må båten manøvrere seg inn og ut av selv de vanskeligste havnene ved å seile eller få slep.

Det ligger en stor porsjon eventyrtrang og utfartslengsel bak den vågale seilasen.

Men også belønningen på 100 000 danske kroner - et millionbeløp i dag - til den som kan finne spor etter det forsvunne skoleskipet «København », lokker de tre drammenserne.

=

Buenos Aires første mål

Første hinder er Nordsjøen som vinterstid ikke er til å spøke med. Men etter 31 strabasiøse døgn ankommer de varmen og eventyret på Kanariøyene.

Derfra krysser jordomseilerne Atlanterhavet med Buenos Aires i Argentina som mål. En plan for jordomseilingen begynner nemlig å ta form: Utvide søket etter «København» til en jordomseiling tur-retur Buenos Aires.

I årene som følger, overlever båt og mannskap utallige stormer og orkaner. I tillegg til saltoen ikke langt fra Prince Edward Island, forliser «Ho-Ho» ved Norfolkøya hvor etterkommerne Køetter Bounty-mytteristene nå har slått seg ned.

Men med øyboernes hjelp blir «Ho-Ho» gjenoppbygd og ferden fortsetter. De finner ingen spor eller gjenlevende etter skoleskipet «København », men blir likevel mottatt som helter av norske konsulater i mange land.

Seilasen blir ikke tur-retur Buenos Aires som planlagt, det blir litt for mange skjær i sjøen på veien. Men mot slutten av 1937, etter fire års seilas med masse dramatikk og en god porsjon flaks, oppnår de drømmen om å bli den første norske lystbåt til å seile jorden rundt.

=

«Ho-Ho» på vei ut fra New Zealand etter en grundig overhaling etter skibbruddet på Norfolk-øya.

Hylles som helter

Da «Ho Ho» legger til ved Honnørbrygga i Drammen 22. desember 1937, har historien om bragden løpt foran dem. En stor menneskemengde er derfor på bryggen for å hylle de tre heltene.

Thorolf Østmoen holder tale og takker ordfører og hele Drammens befolkning på vegne av besetningen. Men det er et oppdrag han ikke får gratis.

Det kommer nemlig for en dag at trioen ankrer opp i nærliggende Holmsbu kvelden før «hjemkomsten» for å feire den på forskudd.

Der begynner de å krangle om hvem som skal få æren av å holde takketalen.

Kameratene begynner å slåss og Schyberg får seg en blåveis som er lett synlig på bilder av de tre fra Honnørbrygga i Drammen dagen etter.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!