Det er mai 1944. Statspolitiet består av norske politimenn som skal beskytte tyske SS-offiserer. De har kontakt med en rekke angivere i Oslo som tyster på motstandsfolk.

Nå har de fått tips om at kontorsjef Ralph Fredrik Bruun (32) er involvert i attentatplaner mot Statspolitiets forhatte ledere Sverre Thorhus og Einar Dønnum.

Disse er beryktet for svært brutale avhør - og regelrette henrettelser - av norske motstandsfolk. 27. mai 1944 pågripes Ralph Fredrik Bruun i en leilighet i Sørkedalsveien, hvor Statspolitiet avfyrer skudd.

Det er barn i huset, så Bruun skjermer dem og overgir seg straks. Han tas inn til avhør i Kronprinsens Gate 10 på Victoria terrasse, Statspolitiets hovedkvarter.

I kjelleren har man innredet et avhørsrom hvor gjenstridige fanger «hjelpes» til å snakke.

Omgitt av nazi-nordmenn går Ralph Fredrik Bruun døden i møte denne vakre maidagen i Oslo. Han skal bare innom helvete først.

Les også:

Bakken var i veien

"Skyggen" som styrer Cosa Nostra

=

Rekonstruksjonene gjort etter krigen viser ulike torturmetoder, men ikke blodet som ble spilt. © NORSK HJEMMEFRONTMUSEUM

Bankes til døde i Oslo

Statspolitiets øverste leder, Karl A. Marthinsen, har understreket gang på gang til sine drøye 900 tjenestemenn at resultater er det eneste som teller.

Det er ikke så nøye hvordan man får opplysninger ut av Milorg-folk. Ifølge Marthinsen er det bedre å banke opp en uskyldig, enn å la en skyldig gå.

Marthinsen kalte de norske motstandsfolkene terrorister. I Kronprinsens gate 10 er arrestanten Ralph Fredrik Bruun bundet på hender og føtter.

Sverre Thorhus og Einar Dønnum går løs på ham med hver sin kølle. Han skal bankes til han plaprer om sine medsammensvorne. Slagene hagler mot hode, armer og bein. Smerteskrikene fra Bruun skjærer gjennom luften.

Til stede ved mishandlingen er også Statspolitiets Gunnar Walter Stake (23), Stian Bech (41) fra Oslo og Tor Hansen (21) fra Trondheim.

Motstandsmannen Bruun utsettes for en tortur så voldsom at andre tjenestemenn i Statspolitiet reagerer, og en av dem, Kaare Haavard Berger (21) fra Verran, etterpå sier opp sin stilling.

Berger er tidligere frontkjemper for nazistene, og har sett mye blod og død på Østfronten, men dette topper det meste. Sverre Thorhus ler av ham, og kaller ham «bløt».

Den skambankete Ralph Fredrik Bruun slepes til en celle i Møllergata 19. En halv time senere dør han på cella.

=

Den som lå lenge nok med hodet mellom to stråleovner, ville som regel gjøre hva som helst for å slippe unna.

Pøbel og utskudd

Episoden er en av mange hundre der norske motstandsfolk mishandles og drepes av norske polititjenestemenn i Statspolitiet. Denne avdelingens blodige historie under okkupasjonstiden er svært sparsommelig belyst av historikere.

Avdelingen opprettes vinteren 1941, og i mars blir finnmarkingen Karl A. Marthinsens dets leder. Han hadde ikke bakgrunn fra politiet, men var en glødende NS-mann og tidligere etterretningsoffiser.

Marthinsen skulle bli i jobben gjennom hele krigen. Statspolitiet skulle primært ivareta sikkerheten til NS-medlemmer, myndighetspersoner og mannskaper og verdier tilhørende tyskerne, men oppgavene ble raskt utvidet.

De drev grensekontroll, deportasjon av jøder til dødsleirer, og fremfor alt; De jaktet på norske motstandsfolk. Karl A. Marthinsen slet med å rekruttere norske politimenn til Statspolitiet, og tok derfor inn det han fikk av ulike opportunister.

Flere av dem var frontkjempere som hadde kriget for Hitler i øst, og vendt hjem i løpet av krigen.

Lederen av det såkalte Ordenspolitiet, Egil Olbjørn, kalte dem «en sammenrasket bande av pøbel og verste utskudd: Mordere, tyver, kjeltringer og svindlere».

Men gjengen til Karl A. Marthinsen fikk raskt makt, for tyskerne likte det de gjorde. Og Marthinsen lot det skinne gjennom at han krevde raske resultater; metodene var ikke så nøye.

Dermed ble det opp til Statspolitiets betjenter selv å vurdere hvilke midler som skulle tas i bruk.

- Og de brukte til dels svært brutale metoder. Nordmenn torturerte nordmenn. De grove overgrepene var verre, og hadde et langt større omfang enn det som har kommet fram hittil.

=

Tjenestemenn i statspolitiet, øverst fra venstre: Karl A. Marthinsen, Einar Olav C. Dønnum, Sverre Thorhus, Gunnar Walter Stake, Holger Tou, Olav Aspheim og Ole Wehus.

Nådeløse nordmenn=

Nådeløse nordmenn © ukjent

Satte beina i skrustikke

Det sier forfatter og journalist Eirik Veum, som har brukt over tre år på å grave fram historien om Statspolitiet.

- Det er blitt anslått at det var rundt 500 av dem, jeg har funnet fram til 956 navn som enten var ansatte eller på annet vis tilknyttet Statspolitiet. De gikk mye lenger i sin vold og tortur enn historieskriverne har likt å tenke på. De torturerte og drepte norske statsborgere, men mange av dem fikk milde straffer etter krigen, og gikk tilbake til å leve normale liv. Det føles som om nasjonen har forsøkt å glemme nordmennenes grove ugjerninger i Statspolitiet, sier Eirik Veum.

Han identifiserer samtlige 956 i boken «Nådeløse nordmenn», som slippes denne uken. Veum oppgir navn, alder, bosted, noen ganger bilde, og opplysninger om vedkommendes karriere i Statspolitiet.

En av dem som vies mye plass, er nevnte Einar Dønnum. Han var lærer i en pinsemenighet, men ble sparket ut av både menigheten og kona etter å ha «tuklet med» en jente på 17 år.

Han lot seg verve til Statspolitiet og steg fort i gradene, overbevist nazist som han var Dønnum var også god på å produsere resultater. Han fikk folk til å snakke - og han brukte de midler han trengte.

9. januar 1943 føres forfatter Sigrid Regine Heide, 33 år fra Oslo, ned i kjelleren på Victoria terrasse.

Sigrid mistenkes for kurérvirksomhet for motstandsbevegelsen, og nå skal hun avhøres av Adolf Schubert fra det tyske sikkerhetspolitiet, og Einar Dønnum fra det norske Statspolitiet. Heide har ingenting å fortelle.

Schubert slår henne flere ganger i hodet med knyttneven. Dønnum er beryktet for sin brutalitet. Han drar opp skjørtet til Sigrid Heide, og fester beinet hennes i en skrustikke. Dønnum skrur til. Sigrid hyler av smerte.

Etterpå får det andre beinet gjennomgå. Så sender de den skamslåtte damen til Grini fangeleir i Bærum, hvor hun blir videresendt til konsentrasjonsleir i Ravensbruck, Tyskland.

Det har vært en vanlig dag på jobben for Statspolitiets Einar Dønnum.

Politisjefens død

I 1944 hardner det kraftig til i Norge. Motstandsbevegelsen er bedre organisert og likviderer flere sentrale NS-folk. Statspolitiet svarer med å trappe opp tortur og drap på politiske fanger. Det er øye for øye, tann for tann.

Marthinsen sender ut en liste med tiltak for hvordan man skal beskytte seg mot terroristene, og unngå attentat.

Karl A. Marthinsen blir selv et hovedmål for Milorg i Oslo, og da Gunnar «Kjakan» Sønsteby vender hjem fra et besøk hos eksilregjeringen i London 25. januar 1945, står Marthinsen høyt på dødslisten han har i bagasjen.

Kjakan organiserer Oslogjengen, de overvåker Marthinsens reisevaner, og 8. februar legger de seg i skjul bak en vedstabel i Blindernveien. Marthinsens bil blir pepret med kuler. Sjåføren overlever, men Marthinsen er død.

Likvidasjonen får store konsekvenser. Rikskommissær Josef Terboven ser rødt, og beordrer rasende standrett for 28 fengslede motstandsfolk.

I tillegg blir fire vanlige borgere plukket ut, og alle 32 blir skutt og drept i løpet av de neste to dagene. En beruset justisminister Sverre Riisnæs deltar selv i skytingen 9. februar.

Etter å ha skutt noen nordmenn sier han, tydelig bedugget, at han nå føler han «har fått hevnet sin gode venn Marthinsen».

Boka til Eirik Veum navngir alle bødlene som skjøt denne dagen. En av dem er Olav Aspheim fra Ringerike, som ikke nøyer seg med å skyte og drepe, han løper etterpå bort til likene av de norske motstandsmennene og skyter vilt på de døde kroppene.

9. februar skal flere norske patrioter drepes, som hevn for drapet på Marthinsen. Einar Dønnum har plukket ut 35 betjenter i Statspolitiet som skal stå for likvideringen, alle er omtalt med navn, alder og hvor de kom fra.

Etter Karl A. Marthinsens død tar Erling Arnljot Søvik over som leder av Statspolitiet, men blir snart avløst av Henrik Daae Rogstad fra Trondheim, i april 1945.

Tre dager etter frigjøringen, 11 mai, tar Rogstad og politiminister Jonas Lie sitt eget liv på Skallum gård i Bærum.

Et svært trist kapittel i norsk politis historie er over.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!