Vi er på Pensacola Naval Air Station lengst vest i staten Florida. Basen er tilholdsstedet til oppvisningsteamet Blue Angels.

Teamet er den amerikanske marinens stolthet, og kun de aller beste hangarskipsflygerne blir håndplukket til å være med.

Det er den første av ukens to treningsdager før turen går til oppvisning i Colorado. Uka etter står Hawaii for tur, deretter San Francisco.

I 280 av årets dager er teamet ute på reise, resten av tiden går med til opptrening. Siden klokken 0500 har mekanikere og bakkemannskaper ettersett og polert flyene, prøvekjørt motorene og fylt drivstoff.

Når sola kommer opp over horisonten, står de og skinner om kapp med støvlene og uniformene til mannskapene.

- Hei, hvordan har du det?

Jagerpiloten som hilser på norsk heter Christian Johan Simonsen. En blond, kortklipt, atletisk kapteinløytnant som hadde passet inn i en rekrutteringsbrosjyre for den amerikanske marinen.

På brystet til den blå flygeruniformen står navnet hans brodert med gullbokstaver sammen et femtall, som betyr at han er såkalt «lead solo» i oppvisningsteamet Blue Angels.

På rangstigen i US Navy må du omtrent være admiral eller astronaut for å overgå jobben som solopilot i Blue Angels-teamet.

Christian Johan, eller bare Cee-J som han kalles her borte, representerer over en halv million tjenestegjørende i US Navy og US Marine Corps.

Hvert år kommer anslagsvis 11 millioner tilskuere til flyshowene hvor teamet opptrer - for å la seg imponere og bli inspirert til en karriere i marinen.

Les også:

Bakken var i veien

"Skyggen" som styrer Cosa Nostra

Blue Angels oppvisningsteam Lt Cmdr C. J. Simonsen, US Navy _Norsk_ oppvisningspilot=

Hver trening begynner med drilloppvisning når pilotene marsjerer ut til flyene. © Bonafede, Håkon

Atomubåtmaskinist

Selv er han bortimot helnorsk amerikaner. Begge foreldrene, Richard Simonsen og Elisabeth Magnus, har vært på det norske landslaget i friidrett som kort- og mellomdistanseløpere.

Richard ble i sine glansdager på slutten av 1960 og begynnelsen av -70 tallet kjent som «svenskedødaren» etter landskampene på Bislett. 4x400 meter rekorden stafettlandslaget satte i Helsinki i 1971 står faktisk den dag i dag.

Christian ble født etter at foreldrene flyttet til USA. I åtte års alderen tilbrakte han ett år i Norge sammen med moren mens han gikk på Huseby skole i Oslo før han flyttet tilbake til Minnesota.

I begynnelsen var det litt tilfeldigheter som førte fram til karrieren som en av verdens dyktigsteoppvisningspiloter.

- Etter high school var jeg lei av prærien og ville ut og se verden, forteller han.

Marinen hørtes spennende ut, og han var ikke mer skvetten enn at han søkte kurset som maskinassistent på atomubåt.

Etter halvannet års trening kom han inn på marineakademiet hvor han tok hovedfag i aerospace engineering.

- I tillegg løp jeg på friidrettslaget i fire år, men aldri like raskt som far, ler han.

Først under det fjerde og siste året bestemte han seg for å bli flyger. I 2002 var han klar for å sitte bak stikka på en F/A-18 Super Hornet.

Da han kom gjennom nåløyet til Blue Angels i 2009, hadde han 379 hangarskipslandinger bak seg, og hadde blant annet vært på tokt med USS Kitty Hawk i farvannene utenfor Nord Korea.

Akkurat nå har han bare noen få oppvisninger igjen før det tredje og siste året er over. Han har selv vært med på å velge ut etterfølgeren sin.

- Vi er et tett brorskap hvor personligheten spiller en stor rolle for å passe inn. Vanligvis søker 30 erfarne jagerpiloter på de to-tre plassene som blir ledige hvert år. Etter bakgrunnssjekker og innledende intervjuer blir sju invitert til finaleuken her i Pensacola. Da dreier det seg om alt fra personlige intervjuer til å ta med gutta ut og drikke øl for å se hvordan de oppfører seg før vi tar avgjørelsen.

=

Flygerne i Blue Angels får liten tid til å nyte utsikten. Showet er så nøye koreografert at det bare skiller et par sekunder på lengden til de ulike oppvisningene.

Utmattende

I november starter den intensive opptreningen av de nye pilotene som varer fram til mars. Læringskurven er ekstremt bratt med treningsøkter og fysisk trening fra seks om morgenen til åtte om kvelden seks dager i uka.

- Det er mange byggeklosser som skal settes sammen. Antallet fly i formasjon økes gradvis fra to til seks mens sikkerhetsavstanden mellom flyene minsker. På showene har du bare 40 centimeters avstand fra cockpithetta til sidemannens vinge mens du looper og roller, noe som krever at du stoler 100 prosent på vingmannen, forteller Christian.

Han forklarer også grunnen til at flygerne ikke bruker g-drakt selv om de drar belastninger opp til 7,5 g.

- Nøkkelen ligger i rolige bevegelser. Selv om vingen mot formodning detter av, skal bevegelsene være rolige, pleier vi å si.

For å unngå forstyrrende småbevegelser i stikka, er den fjærbelastet slik at det krever 20 kilo for å bevege den. Det betyr at man må sitte med albuen på låret og bruke underarmen som vektstang for å klare belastningen den timen showet varer.

En g-drakt som blåser seg opp til stadighet, ville ha forstyrret finmanøvreringen. Flygerne dropper også oksygenmaske som ville distrahert ved å dra seg nedover nesa under g-manøvrene.

- Første turen da jeg satt i baksetet var så utmattende at jeg sa til meg selv at dette klarer jeg aldri. Men når du gjør det flere ganger hver dag, blir kroppen vant til det.

=

Det gjelder å unngå brå bevegelser. Nærmeste vingetipp er bare 40 cm unna når flyene svinger i diamantformasjon. © MC2 Andrew Johnson/ Blue Angels

Nestenkollisjon

Allerede på bakken er showet lagt opp som en drilloppvisning. Pilotene marsjerer langs rekken av fly og bakkemannskap, trer av en etter en, utveksler honnør med crew chiefen og klatrer opp i cockpit med koreograferte klyv. Alltid den samme prosedyren enten det er trening eller oppvisning. Jetmotorene startes opp på likt, før de fire formasjonsflyene og de to soloflyene takser ut til motsatte bakender.

Simonsen tar av som sistemann, trekker opp til 30 meters høyde og foretar en «dirty roll» med understellet fortsatt ute før han klatrer videre.

Mens fire av «englene» briljerer med tett formasjonsflyging, imponerer Simonsen og soloopponenten flere ganger med å rase mot hverandre på kollisjonskurs i 700 km/t og brekker unna med bare 15 meters klaring i en «knife edge».

Det samme gjentar seg også mens begge flyene er opp ned. Noen ganger henger flyene så vidt i lufta på minimumshastighet før Simonsen i neste øyeblikk kommer susende langs bakken i 15 meters høyde i mach 0,98, så nært det går an å fly i lydhastigheten uten å knuse vindusruter.

Koreografien er blitt terpet så lenge at pilotene kan den i søvne. Fra nullpunktet på rullebanen foran tilskuerne opererer flyene innenfor en imaginær boks som er 15 kilometer bred og mellom 5000 og 2500 meter høy.

Bare innenfor de nærmeste 1,5 kilometerne har flyene visuell kontakt, for å svinge synkront utenfor synsvidde, brukes stoppeklokka iherdig.

- Jeg har aldri fått ripemerker på vingene, hadde Christian Simonsen spøkt før avgang. Men det ligger en undertone av alvor i det også.

Så sent som våren 2009 omkom en solopilot da han svimte av i lav høyde og gikk i bakken under en krapp svingmanøver.

=

Cee-J og teamet er alle amerikaneres helt. På Naval Aviation museet står fansen i kø for å sikre seg autografen.

Rockestjerne

Etter treningen er det ny runde med drill, honnører og håndhilsing.

Så er det 20 tilmålte minutter med autografskriving hos folkemengden som har samlet seg på marineflymuseet i nærheten for å se på.

Noen ganger har flybasen hatt 10 000 tilskuere bare på treningene.

- Ofte må jeg klype meg i armen over å bli sett på som en rockestjerne. Men jeg har fokus på at jeg kommer fra hangarskipsflåten, og dit skal jeg tilbake som vanlig pilot etter nyttår. I mai venter antageligvis et nytt oppdrag i Gulfen, avslutter norskamerikaneren.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!