Historisk drapssak

Jakten på skyggejegeren

For 30 år siden begynte etterforskningen av USAs verste seriedrapssak. Det skulle ta 19 år før den skyldige ble arrestert. Den dag i dag letes det etter lik.

Liket av Wendy Coffield ble funnet i Green River i 1982.
Liket av Wendy Coffield ble funnet i Green River i 1982.
Sist oppdatert

Liket av den 16 år gamle jenta er blitt slengt i et tettvokst kratt like ved Green River, en stilleflytende elv som bukter seg gjennom skogene i utkantene av Seattle. Hun er blitt voldtatt og kvalt. Den ene armen er brukket.

Ingen så henne forsvinne, ingen har meldt henne savnet.

Like ved, nedsunket i vannet, ligger ytterligere to drapsoffer. Det er august 1982.

Likene blir oppdaget 15. august og jakten på en ukjent drapsmann kan begynne. Den skulle vare i nesten to tiår.

Green River-morderen ble mistenkt for å ha stått bak dusinvis av drap i Seattle på 80-tallet. På det verste tok han livet av seks kvinner på en måned, april - mai 1983.

Han forsvant tilsynelatende et par år senere, og det ble antatt at han hadde flyttet eller var død.

Så, i 2001, ble Gary Ridgway - en 52 år gammel billakkerer - arrestert for å ha drept de tre kvinnene ved elva. I avhør tilsto han ytterligere 45 drap. En avlandets mest langvarige mordgåter var oppklart.

Men hvorfor tok det så lang tid? Hvordan kunne noen drepe så mange uten å bli avslørt?

Vi Menn dro til Seattle for å undersøke.

Les også:

Bakken var i veien

"Skyggen" som styrer Cosa Nostra

De uskyldige ofrene

Arkivbildet av Gary Ridgeway fra 1982, viser at han var i politiets søkelys.
Arkivbildet av Gary Ridgeway fra 1982, viser at han var i politiets søkelys.

På en idyllisk solskinnsdag møter vi Arleen Williams, hvis søster, Maureen Feeney, ble offer for Green River morderen i 1983, 19 år gammel.

Williams, som har skrevet boken «The 39th Victim» om søsteren, kan berette at Ridgway valgte sine offer blant samfunnets mest utsatte og oversette gruppe.

På 70 og 80-tallet var motorveien ved flyplassen i Seattle et notorisk horestrøk. Langs et veistykke kalt «The Strip» krydde det av billige moteller og barer. Langs fortauet tilbød prostituerte sine tjenester.

Herfra, hvor unge jenter - i all hemmelighet og uten vitner - forsvant inn i bilene til fremmede menn, ble ingen meldt savnet. Herfra var de søkk borte.

- Drapene ble oversett avfolk flest. De anså det som foregikk som noe som ikke angikk dem, sier Williams som er sikker på at reaksjonene ville vært helt annerledes hvis ofrene hadde tilhørt et annet samfunnslag.

- I lokalavisene ble ofrene fremstilt i svært dårlig lys; uansvarlige jenter som hadde fått som forventet.

Williams sier avisartikler om drapene ofte ble illustrert med «mugshots» politiet hadde tatt av ofrene etter arrestasjoner for prostitusjon, noe om styrket oppfatningen om at de tilhørte det kriminelle miljøet, og utsatte seg selv for fare.

Nasjonale medier viste minimal interesse.

- Den negative omtalen førte til at det knyttet seg et stigma til det å være pårørende, forteller Williams.

Den dag i dag ser jeg folk rynke på nesen når jeg sier at søsteren min ble offer for Green River-morderen. Dette gjorde det vanskelig for pårørende å legge press på politikere og politi for å bevilge ressurser til å etterforske mordene.

Tragedien som rammet utsatte jenter - mange av dem hadde rømt hjemmefra eller fra fosterhjem, bodde på gata og var mutters alene i verden - ble ignorert.

Langs The Strip hadde Ridgway funnet en uuttømmelig kilde av desperate, sårbare - og usynlige - offer.

Kritikk av politiinnsatsen

Selv om hun medgir at politiet hadde en vanskelig oppgave er Williams sterkt kritisk til deres innsats i saken:

Veggen med portretter av de unge kvinnelige ofrene blir stadig utvidet, men politiløytnant Dan Nolan måtte lenge konstatere at politiet famlet i blinde.
Veggen med portretter av de unge kvinnelige ofrene blir stadig utvidet, men politiløytnant Dan Nolan måtte lenge konstatere at politiet famlet i blinde.

- Det går ikke an at noenskal kunne drepe dusinvis av mennesker på et lite område, uten å bli tatt hvis politiet gjør jobben sin.

Det verste er at de mistenkte Ridgway, men bare lot han gå. Han var en av «dem» - en ærlig arbeidskar fra området,med kone og unge: Han kunne umulig være en psykopatisk seriemorder.

Det er en historie Ridgways advokat, Mark Prothero, bekrefter, når vi møter ham på hans kontor, bare et steinkast fra Green Rivers bredder.

- Ved ettilfelle så en hallik en jente sette seg i inn en pickup med svært spesielt utseende, forteller han.

Halliken kjørte rundt i nabolaget på leting etter pickupen. Han fant den parkert utenfor et hus, og varslet politiet.

De sendte en konstabel Fox for å sjekke, men så snart Ridgway åpnet døra, innså han at dette måtte være bomtur: Ridgway var en gammel kjenning Fox hadde hatt som kollega i en skobutikk tidligere.

Han spurte Ridgway om han hadde noen døde prostituerte i huset, Ridgway svarte nei og det var det.

Prothero understreker at politiet til å begynne med la ned store ressurser i jakten på Green Rivermorderen, men at lokalmyndighetene ble kritisert for pengebruken og budsjettene kuttet.

De siste årene jobbet kun en eneste politimann med saken. Advokaten mener Ridgway med viten og vilje valgte offer der samfunnet ikke ville bruke all verdens ressurser på å løse drapet:

- Folks likegyldighet var hans mest dødelige medsammensvorne, mener Prothero.

Den hverdagslige drapsmaskinen

Foruten hans valg av offer, mener Porthero en viktig årsak til at Ridgway slapp unna så lenge han virket så hverdagslig.

Han var en gjennomsnittlig type ingen la merke til eller fryktet. Han brukte også små knep for å virke ekstra harmløs.

Seriemorderen Ridgeway (med cap) bisto gjerne politiet i søk etter ofre, for å slippe dødsdom.
Seriemorderen Ridgeway (med cap) bisto gjerne politiet i søk etter ofre, for å slippe dødsdom.

Da frykten for Green River morderen spredte seg blant jentene ved The Strip plukket Ridgway opp offer med sønnen i baksetet - hvem kunne vel mistenke en småbarnsfar?

Ridgway tok de fleste ofrene hjem til huset hvor konstabel Fox hadde stått på dørterskelen. Der hadde han sex med dem, kvalte dem, og snek likene ut i pickupen og dumpet dem i skogen.

- Dusinvis av jenter ble med Ridgway hjem, og ingen forlot huset med livet i behold.

Allikevel merket ikke naboene noen ting.

- Ridgway var så lite bemerkelsesverdig at ingen som gadd å holde øye med ham, sier Prothero.

Men en ting Ridgway ikke kunne skjule seg for var moderne teknologi. Det var blitt funnet DNA-spor på de tre ofrene som ble funnet ved elva i august 1982.

I 1987 hadde Ridgway, i likhet med flere andre horekunder, avgitt spyttprøve til politiet for å fastslå blodtype. Femten år senere hadde teknologien kommet så langt at prøven kunne testes for DNA.

I 2001 ble mysteriet endelig løst. Men DNAbevis til tross, hadde Prothero vanskelig for å tro at politiet hadde riktig mann da han først møtte sin nye klient - en helt vanlig og puslete kar med store briller.

Selv når Ridgway ble avhørt om drapene var forklaringene hans hverdagslige - om enn dypt sjokkerende. - Han sa at han drepte jentene for å få tilbake de 20 dollarene han hadde betalt for sex, forteller Prothero.

Han fikk også for vane å vende tilbake til likene han hadde dumpet, for å ha sex med dem - for å spare 20 dollar på en ny prostituert.

Det var noe han skammet seg over, så for å få slutt på uvanen begynte han å dumpe likene lenger og lenger unna -s lik at det ville koste mer i bensin å kjøre ut til dem.

Da ville ikke fristelsen til å voldta de livløse kroppene være så stor. Prothero mener Ridgway har en så lav IQ at banaliteter som bensinpenger og 20 dollar nok er den dypeste analysen han er i stand til å komme med for sin morderiske adferd.

Skyggejegeren fram i lyset

For å unngå dødsstraff, inngikk Ridgway en avtale med politiet om samarbeide, slik at de kunne finne og identifisere savnede ofre. Ifølge advokaten gjorde Ridgway som best han kunne.

Likevel er kun fem lik blitt funnet etter pågripelsen, det siste i 2010. Ridgway sier han begikk så mange drap at han ikke husker flesteparten og for lengst har glemt hvor han drepte hvem når.

Prothero anslår det sannsynlige antallet offer til 71, selv om ingen kan være sikre: Det er de som mener det reelle tallet kan være nærmere 100. Likevel mener Prothero at sjansene er begrenset for å finne mange flere offer.

Gary Ridgeway og forsvareren Mark Prontero (t.v.) i retten i 2011. Seriemorderen tilstår drapet på Rebecca «Becky» Marrero. Enda et offer har fått et navn.
Gary Ridgeway og forsvareren Mark Prontero (t.v.) i retten i 2011. Seriemorderen tilstår drapet på Rebecca «Becky» Marrero. Enda et offer har fått et navn.

- Nye forsteder har vokst opp langs Green River de siste 10-15 årene, og ofrenes beinrester har nok forsvunnet for evig under parkeringsplasser og leilighetsbygg, sier han.

Men om mange av hans ofre er blitt borte for godt, ble Ridgway omsider selv dratt fram i lyset under straffeutmålingen som fulgte tilståelsen hans i 2003.

Ofrenes familier ble gitt muligheten til å tale direkte til morderen i rettssalen. Én etter én stilte menn og kvinner som hadde mistet sine døtre og søstre opp, for å fortelle Ridgway om smerten han hadde forvoldt.

Arleen Williams var også til stede: - Datteren min, som begynte å nærme seg samme alder som søsteren min da hun forsvant, insisterte på at vi skulle gå sammen.

Da de leste ut navnene på kvinnene han ble dømt for å ha drept, føltes det omsider som de ikke bare var nummer på en liste - de var medmennesker.

Prothero omtaler domsavsigelsen som den største følelsesmessige påkjenningen i hans karriere.

- Det var en utrolig sterk opplevelse, sier advokaten.

- Der sitter et menneske som har begått de mest umenneskelige overgrep, den laveste av de lave, og så stiller folk opp og viser menneskeligheten fra sin beste side ved å konfrontere ham ansikt til ansikt.

Det mest overveldende var at mange av dem ga ham sin forlatelse.

Det tålte han ikke - han stålsatte seg og var forberedt på å bli skjelt ut, men da fedre og mødre hvis liv han hadde ødelagt sa: «Gary Ridgway, jeg tilgir deg», brøt han sammen i gråt.

De usynlige ofrene hadde omsider fått sin dag i offentlighetens lys, og monsteret som drepte dem var blitt eksponert en gang for alle.

Les også:

Vant poker-VM og 51 millioner

De 10 mest populære damene i 2011

Hitlers norske nazireportere

Denne saken ble første gang publisert 06/12 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også