Nei, ikke nå igjen! Ledelsen ved Nasjonalgalleriet i Oslo er i sjokk. Det er bare et års tid siden tre tyver stakk av med et lite Rembrandt-bilde. Maleriet kom til rette, men er forsvunnet igjen. Sammen med sju andre kunstverk av ypperste klasse: Picasso, Gauguin, Goya, van Gogh.

De mest verdifulle og berømte bildene, priset til 30-40 millioner kroner. Noen av galleriets absolutte monumenter. Dem man er mest stolte av.

- Dette er den tristeste dag i Nasjonalgalleriets historie, sukker en tydelig deprimert direktør Knut Berg.

Men hvem har vært på ferde? Er det proffer? Fjorårets Rembrandt-tyveri var en hastverksjobb; lerretet ble bare skåret ut av rammen. Denne gangen har tyven - eller tyvene - hatt mer tid på seg. For nå har de snudd bildene og tatt ut hele blindrammen. Og det virker som om det er formatet på maleriene som har avgjort valg av objekter.

Hvorfor var ikke den nye alarmen utløst? Og ingen vinduer var knust. Merkelig. Men snart kan man tegne hendelsesforløpet. Tyvene, antakelig lokalkjent etter å ha rekognosert inne i museet tidligere, har lagt seg i skjul under trappen da Nasjonalgalleriet stengte søndag klokken 15.

Vaktene som går gjennom hele bygningen etter stengetid og forsik-rer seg om at alle er ute, har altså oversett dem. Heller ikke vakten som sover i museet om nettene, har registrert noe som helst.

I løpet av natten har tyvene stormet opp trappen og fram til døren inn til malerisamlingene. Her har de slått et hull over døren og krøpet inn uten at alarmen ble utløst. Malerier og tyver har tatt samme vei ut, løpt ned trappene igjen og klatret ut av et vindu.

Oslo politikammer, med bistand fra Kripos, finner masse fingeravtrykk som de mener kan felle kunsttyvene. I tillegg blir tre menn ettersøkt. En av de ansatte ved Nasjonalgalleriet la for en uke siden merke til tre karer som oppførte seg mistenkelig i galleriet.

Imens spekuleres det i hvor mange millioner staten kan tape. Nasjonalgalleriet har en forsikring i Norges Brannkasse som bare dekker fire-fem millioner. Forsikringsselskapet utlover en dusør på 100 000 kroner for opplysninger som gjør at maleriene kommer til rette.

Les også:

Ydmyket før døden

Slik lever en ekte cowboy

=

VGs fyldige dekning av tyveriet mandag 12. oktober etterlot ingen tvil om stemningen på museet.

Løsepenger?

Motivet for kunsttyveriet syntes mer opplagt: Pengeutpressing. Nasjonalgalleriet fryktet at bakmennene når som helst ville kreve millionbeløp for å levere tilbake de stjålne maleriene. Metoden var allerede da vanlig blant europeiske og amerikanske kunsttyver. Det er spesielt forsikringsselskapene som får tilbud om å «kjøpe» tilbake kunstgjenstandene noen dager etter innbruddet.

Berømte malerier kan aldri omsettes på det åpne markedet. Derfor var politiet sikre på at kunsttyvene var profesjonelle kjennere som visste nøyaktig hva de var ute etter.

Ifølge opplysninger som VG hadde fått fra personer som kjente det kriminelle miljøet godt, var maleriene fortsatt i Norge og budt ut til salg for bare to millioner kroner. En privatperson skulle angivelig ha forsøkt å sikre seg nasjonalskattene for 1,5 millioner kroner. At beløpet var såpass lavt, tydet på at det var småkriminelle som sto bak det frekke tyveriet, mente avisen.

Det var nok et godt stykke unna virkeligheten. Men hos politiet, som bare hadde satt tre mann på denne saken, gikk etterforskningen trått.

Maleriene, som vesttysk politi senere skulle slå fast, var i de klamme hendene til italienerne Claudio Bricci og Paolo Marchetti. Begge medlemmer av den religiøse sekten og terrororganisasjonen Ananda Marga. Det skulle komme fram at Marchetti møtte ettersøkte medlemmer av den italienske terroristorganisasjonen Røde Brigader under et besøk i Paraguay der han planla å kjøpe en jordeiendom.

Ananda Marga er en åndelig organisasjon grunnlagt av guruen

P. R. Sarkar i 1955 og har sitt verdenssenter i Calcutta i India. Men siden 1978 har sekten også vært knyttet til terrorisme. Da ble tre medlemmer arrestert for bombeattentatet på Sydney Hilton i Australia. Attentatet drepte tre, og skadet flere statsledere. 27. feb-ruar 1979 kapret tre sektmedlemmer et sovjetisk rutefly fra Oslo via Stockholm til Moskva. Kaprerne ble tvunget til å overgi seg ved mellomlandingen i Sverige. Andre sektmedlemmer i Ananda Marga er dømt for store ran både i Sverige, Danmark og på Island.

21. mai 1984 kom det store vendepunktet for de norske etterforskerne. Da ble Nasjonalgalleriet oppringt av en tysk kvinne ved navn Margot Müller. Hun var venninne av revisor og skatterådgiver Walter Scheffel, som sammen med en Alfred Braun, eier av et trykkeri, visstnok satt på sju av de åtte stjålne maleriene. Galleriet kunne få tilbake bildene mot å betale fem millioner kroner i tysk valuta. Advokat Horst Nickel, også han fra Frankfurt-området, skulle tjene som mellommann og pengene settes inn på hans konto. Først når dette var gjort, ville bildene bli utlevert. Den innbakte trusselen var at bildene ville bli ødelagt hvis det ikke ble noen handel.

=

Politibetjent Sigmund Brenna demonstrerer hvordan tyvene greide å komme seg inn i Nasjonalgalleriet uten å utløse alarmen.

Bevæpnet aksjon

Et omfattende samarbeid mellom norsk og vesttysk politi begynte umiddelbart. Det ble klekket ut et stort sikkerhetsopplegg for å hindre at pengene skulle gå tapt. Problemet for norsk politi var imidlertid at man ikke hadde fem millioner kroner.

Etter anmodning fra politiet fremskaffet UNI forsikring pengene, men selskapet forlangte samtidig at de ble holdt skadesløst ved et eventuelt tap av pengene. Kriminalpolitiet kunne ikke avgi en sånn erklæring, og derfor ble kulturminister Lars Roar Langslet kontaktet. Etter å ha drøftet spørsmålet med regjeringskolleger, nektet han å gi en slik garanti. Regjeringen ønsket ikke å forhandle med kriminelle.

Etter massiv pågang fra politiet, omgjorde Regjeringen senere sin avgjørelse. En kløktig undercoveroperasjon i Vest-Tyskland kunne ta form. Samtidig ringet man inn de involverte helerne av verdenskunsten.

Før pengene ble overført til advokat Nickels konto, ble det satt som en betingelse at en kunstekspert skulle undersøke bildene, og gå god for at de var ekte. «Kunsteksperten» som ble sendt, var den danske kriminalkommissær og narkoekspert Mogens Lundh.

Kriminalsjef Arne Huuse tok med seg en etterforsker og kunstkonservator ved Nasjonalgalleriet, Leif Einar Plahter, til Vest-Tyskland. Plahter, nå i sitt 83 år, husker fortsatt godt det nervepirrende øyeblikket da handelen skulle sluttføres.

- Vesttysk politi hadde avlyttet advokat Nickels telefon en stund, og var sikker på at han nå satt på bildene. Overleveringen av bildene skulle skje i landlige omgivelser utenfor Frankfurt, og Nickels bil ble skygget hele veien. Tungt bevæpnet politi gjorde seg klar til action, forteller han.

=

«Nattlig scene fra inkvisisjonen» har mer enn tidoblet seg i verdi siden tyveriet i 1982.

Aldri vært med på makan!

Det var undercoveragent Mogens Lundh som tok i mot Nickel. Da dansken fikk se de sju maleriene, smekket han håndjernene på den måpende advokaten, som senere skulle bli tiltalt for heleri.

Så var scenen Plahters. Hvordan sto det til med de berømte kunstverkene?

- Det var bare ett bilde som var alvorlig skadet. Alle de andre var behandlet pent, sier mannen som jobbet 50 år som konservator.

Kriminalsjef Arne Huuse var også en fornøyd mann. - Det var et stort øyeblikk for politiet og ikke minst for Nasjonalgalleriets ledelse, sier han til Vi Menn.

- Det har han rett i, ler Plahter. - Og veldig spennende. Jeg har aldri vært med på makan! Men hvor var det åttende og siste bildet - Paul Gauguins «Blomsterkurv»? Det «tryllet» Claudio Bricci, som vesttysk politi lenge mistenkte for å ha utført selve tyveriet, fram etter at han ble arrestert. Da fortalte han at bildet lå i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i Innsbruck i Østerrike. Bildet ble hentet i mars 1985. Som takk ble Bricci løslatt fra varetekt og benyttet muligheten til å forsvinne for godt.

Paolo Marchetti ble senere arrestert i Brasil og utvist til Vest-Tyskland der han satt fengslet i ni måneder. Men fordi han ikke risikerte særlig lengre fengselsstraff, måtte han slippes fri. Også Marchetti pilte ut av syne for alle.

Tilbake satt ytterligere to italienere, deriblant Machettis rike onkel (også han medlem av Ananda Marga), og fire vesttyskere på tiltalebenken som helere. En av de tiltalte, revisor Walter Scheffel, fikk en bensinbombe kastet inn gjennom sitt villavindu kort tid etter at maleriene kom til rette.

Hvem skulle ha de fem millionene i løsepenger? Vesttyske myndigheters mistanke gikk i en spesiell retning: Maleriene skulle selges til inntekt for Ananda Marga. Men i motsetning til bildene, kom aldri den fulle sannhet til rette.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!