Jeg ligger flat på ryggen midt i noe av det minst gjestmilde terrenget i hele solsystemet. En vettskremt kvinne i romdrakt står bøyd over meg. Hun roper:

- Armen din er brukket! Og det er en rift i drakten. Du kommer til å miste all luften, og du kommer til å dø!

Kvinnen sier at de må få meg tilbake til basen med det samme.

- Kan du komme deg opp?

Det kan jeg slett ikke. Vekten av drakten og oppakningen holder meg som limt til ørkensanden. Alt virker fortapt.

Men plutselig kommer en mannsperson i romdrakt inn fra høyre. Han griper armen min og løfter meg opp.

- Kom igjen! Jeg sa jo du skulle knyte skolissene godt, sier han og dytter meg i retning av en sylinderformet bygning i det fjerne.

Les også:

Ydmyket før døden

Slik lever en ekte cowboy

Life on Mars=

Da jeg snubler i mine egne skolisser, kommer Lara til unnsetning med førstehjelpsutstyr. © James Cheadle

Vår fascinerende nabo

Siden den første apen ufrivillig ble skutt opp i rommet, har menneskene planlagt å bo på andre planeter. Baser er blitt tegnet og planlagt både på månen og på asteroider.

Men ett himmellegeme har alltid fascinert mer enn andre: Vår søsterplanet Mars.

Selv om en Mars-koloni garantert ligger mer enn 20 år fram i tid, er planleggingen i full gang.

The Mars Society er en ideell organisasjon som arbeider for en bemannet romferd til Mars, og til sist etablering av bosettinger på den røde planet.

I samarbeid med den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA har de etablert tre simulerte rombaser, en fjerde er under planlegging.

I dag skal jeg besøke en av disse basene, Mars Desert Research Station (MDRS), som ligger i en av staten Utahs ugjestmilde ørkener.

Stedets geologi er bemerkelsesverdig lik forholdene på Mars. Temperaturen er derimot langt høyere enn på vår søsterplanet.

Life on Mars=

Det tok over ti minutter fra jeg banket på denne døra til besetningen lukket opp. Først måtte de nemlig ikle seg fullt romdraktutstyr. © James Cheadle

Kvinne førstemann på Mars?

For å komme til basen, må jeg kjøre på en humpete grusvei som ikke tillater høyere hastighet enn 7-8 kilometer i timen.

De har jammen valgt et godt sted. Miljøet er underlig, frem-medartet og truende. Et sted der du definitivt ikke vil punktere etter mørkets frembrudd.

Plutselig, på et lite platå foran meg, ligger den der, den trommelignende bygningen i MDRS.

Dette minner ikke om noen av de futuristiske og fantasifulle science fiction-filmene jeg har sett. Dette er skittent, slitt og autentisk.

Jeg går fram til døra og banker på. Det går fem minutter. Jeg banker på på nytt og venter nye fem minutter. Intet skjer.

Men plutselig går døra opp og et hode med romhjelm titter ut og sier smilende:

- Å hallo! Vi ventet dere ikke før i morgen. Men bare kom inn!

Det er en vakker, 27 år gammel italiensk kvinne som tar imot oss, Lara Vimercati. Hun er ansatt i NASA som biolog. Hun forklarer vennlig hvorfor det tok så lang tid før de lukket opp:

- Vi er pålagt å gå gjennom alle prosedyrer og ta på oss romdraktene før vi har noen som helst kontakt med utenverdenen.

Alt vi gjør må foregå nøyaktig som om vi var på en fremmed planet, smiler Lara idet vi går til mannskapets sovekamre. De ser forresten mer ut som kister.

Jeg spør om hun gjør dette i håp om å bli det første mennesket som setter foten på Mars.

- Ja, hvem ville ikke ønske det? Men det blir nok ikke meg. Derimot en ingeniør. De første som reiser dit, må nemlig være i stand til å reparere ting som går i stykker, forklarer Lara.

- Men som biolog kan det jo hende at jeg blir den første som oppdager liv på Mars, legger hun smilende til.

Savner øl

Mannskapet på seks består av to kvinner og fire menn, alle er forskere. De er på basen i to uker om gangen. Ingen tror oppholdet er noen inngangsbillett til en fremtidig Mars-ekspedisjon.

- Men det er veldig morsomt. Du er milevis fra sivilisasjonen, du tar på deg romdrakt og later som du er på en annen planet. Det er som en barndomsdrøm som går i oppfyllelse, humrer en av mannskapene.

Men alt er ikke bare fryd og gammen på Mars. Maten er gjenstand for mye klaging.

- Jeg er glad i ris, men ikke så glad at jeg vil spise det hver eneste dag, sier Sean, en astrofysiker fra Canada. Dusjing er begrenset til hver tredje dag.

- Samme hvem du er, så lukter du etter tre dager, sier Sean.

Jeg er så heldig at jeg skal få bli med på en EVA, Extra Vehicular Activity, en spasertur på planetens overflate utenfor basen.

Mens Sean hjelper meg på med romdrakten, betror han meg enda en ting:

- Jeg savner øl! Vi arbeider hardt, og det ville ha vært himmelsk å kunne ta seg en øl når dagen er over, sier kanadieren.

Romdrakten har innebygd varme-/kjøle-system og radio. En tung og bakvendt hjelm hører med, samt støvler som det er omtrent umulig å knytte lissene på.

På tross av at det altså ikke er noen som helst fare som truer utenfor, må vi gjennom denne svært arbeidsomme prosedyren.

Life on Mars=

Lara og de øvrige mannskapene hjalp meg på med romdrakten. Deretter måtte vi tilbringe fem minutter i en luftsluse. © James Cheadle

Jeg vandrer på Mars

Som du helt sikkert har gjettet, har jeg aldri tidligere satt mine bein på en fremmed planet. Det har neppe noen av leserne heller, med mindre Neil Armstrong er abonnent.

Men for en stakket stund er det faktisk som om dette er virkelighet. Jeg vandrer ikke ut i Utahs ørken, men ut på Mars' uoppdagede overflate. En helt ny verden der intet menneske tidligere har satt sine bein.

Men i neste øyeblikk snubler jeg i skolissene mine, går over ende med et brak og blir liggende og kave på ryggen som en full skilpadde.

Men denne høyst pinlige situasjonen viser seg å være svært nyttig for mine medastronauter. De trenger å øve på situasjoner der liv virkelig står på spill.

Gjennom radiosambandet sier Lara at hun har diagnostisert skaden min til en «brukket arm».

- Ikke bry deg om dette. Hvis vi hadde vært på Mars, kunne noe slikt godt ha hendt. Du har gitt oss muligheten til å øve. Tusen takk, Klodrian!

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!