Et brutalt drap

Morderen i sort dress

Mai 1997 i Tønsberg: Birger er full og aggressiv etter bryllupsfesten. På vei hjemover ser han et åpent vindu på Klokkeråsen skole. Han lukter penger. Men i rommet ligger en lærer og sover.

Oversiktsbilde over Klokkeråsen skole der offeret bodde. Wenche levde i minst åtte timer etter det brutale overfallet, og kunne vært reddet hvis hun var blitt oppdaget før.
Oversiktsbilde over Klokkeråsen skole der offeret bodde. Wenche levde i minst åtte timer etter det brutale overfallet, og kunne vært reddet hvis hun var blitt oppdaget før.
Sist oppdatert

Hva var det? Wenche kvekker til fra sin dypeste søvn, myser vettskremt bort mot det åpne vinduet. En fremmed mannsskikkelse strener mot senga hennes. Hun setter i et voldsomt hyl.

Den 54- årige spesiallærerens skjebnetime er kommet. Mannen hopper opp i senga og slår løs med knyttede never.

Den vevre kvinnen prøver å verge seg, trygler om at han skal stoppe, gråter. Men slagene fortsetter å komme fra alle kanter mot ansiktet hennes. Blodet spruter. Maler sengetøyet og veggen rød.

Plutselig faller Wenche ut av senga, og i en siste kraftanstrengelse prøver hun å løpe vekk. Skriker som besatt.

Men løpingen inne i soverommet blir kortvarig. En kraftig hånd tar tak i håret hennes og river henne ned på gulvet. Hun prøver å stritte imot. Men forgjeves.

Hodet dunkes kraftig mot gulvet. Gang på gang. Skrikene til den halvnakne kvinnen forstummer. Så blir alt svart for øynene hennes. En dødskamp som skal vare i åtte pinefulle timer, begynner.

Det er virvar på gulvet, kaos i inntrengerens hode. Alt har gått galt denne søndagsmorgenen. Fryktelig galt. Han forsvinner.

Les også:

Ydmyket før døden

Slik lever en ekte cowboy

Frykt på skolene

Dette vage håndflateavtrykket ble funnet på åstedet, og skulle føre til arrestasjon av gjerningsmannen.
Dette vage håndflateavtrykket ble funnet på åstedet, og skulle føre til arrestasjon av gjerningsmannen.

Hvor var det blitt av naboen? Det var mistenkelig stille inne i leiligheten hennes. Vegg i vegg bodde skolens kvinnelige rektor, som også var en god venninne av Wenche.

Utpå kvelden bestemte hun seg for å se inn til henne. Innenfor døra fikk hun sitt livs sjokk. Wenche lå livløs i en blodpøl på gulvet med et sterkt maltraktert ansikt. Rektoren løp til telefonen og ringte politiet.

Den rettsmedisinske undersøkelsen understreket at den drepte ikke hadde hatt noen verdig vei inn i døden.

Dype rifter i ansiktet, blåmerker og hevelser også i hodebunnen, to brudd i nesebeinet og brudd i overkjeven, skade på fortennene, begge øyenhulebuene var knust, bruddlinje i venstre tinning, blødninger og skader i hjernen, rifter i begge brystvortene og i skjedeåpningen.

Tragedien berørte tre skoler i området. Wenche jobbet - etter 20 år på Presterød - med elever med lese- og skrivevansker ved Byskogen. Og selv om hun bare bodde på Klokkeråsen, var det mange av elevene som kjente henne.

Nå ble dyp angst og frykt spredt blant elever og lærere på alle skolene. Bare et monster kunne gjøre sånt mot et hedersmenneske som Wenche. Kripos sendte tre tekniske og tre taktiske etterforskere til å bistå Tønsberg-politiet i det som var byens fjerde drap i 1997.

Funnene på åstedet var mange, men sporene ga samlet sett ikke noe klart og entydig bilde av hendelsene og tidsforløpet da læreren ble påført skadene.

Men noe av det betydelige blodsølet måtte ha havnet på gjerningsmannens klær. Fotsporene i soverommet var garantert avsatt av drapsmannen. Offerets håndveske lå på et telefonbord i gangen; tom, men full av blodflekker.

Flere andre steder ble det også funnet blod som måtte stamme fra inntrengeren. På utsiden ble 12 politihunder satt inn i et søk etter slagvåpen. På nordsiden av skolebygningen var det reist en stige.

Ergo var det sannsynlig at gjerningsmannen klatret opp på taket og hadde gått eller krøpet bortover til det åpne soveromsvinduet.

Det viktigste funnet var likevel et håndflateavtrykk. Det skulle løse drapsgåten.

Ignorerte tipset

Med store avisoppslag på løpende bånd, kom det inn masse tips til politiet. Ett var veldig konkret og dukket opp 11. juni.

En ugift 29 år gammel lagerarbeider ved navn Birger hadde vært borte fra hjemmet sitt i flere dager etter det grufulle drapet.

Han hadde gått fra kattene sine, noe han ellers aldri gjorde over et lengre tidsrom. Men der og da ble ikke opplysningene vurdert som interessante. Birger var født på Rjukan, men hadde bodd flere steder sammen med familien.

Da han var atten, skilte foreldrene seg. Han kom ikke overens med far og mors nye partnere, som han betraktet som gale.

Forholdet til hasj var dessverre sterkt og nært, en uvane som tok fart etter niende klasse.

Han ble tidlig pappa til en sønn, men samlivet tok slutt etter et par år. Økonomien raknet fullstendig, arbeidslysten likeså - han bare «eksisterte». Og nesten hver gang han drakk alkohol, havnet han i bråk.

Den unge mannen slet med mye. Selvtilliten overfor jenter hadde startet på minussiden da han tidligere hadde vært plaget av kviser i ansiktet.

Tilbakeholdenhet og usikkerhet fikk etter hvert selskap av angst. Det kunne gi seg utslag i redsel for store folkemengder, og angst for å gå i butikker.

24 år gammel prøvde Birger amfetamin for første gang. Det var for ham noe nytt og herlig. Han ble kvikk, rask og lykkelig. Til tider gikk det 14 dager i strekk - ofte døgnet rundt i en blandingsrus.

Amfetamin klarte han å ta enkelte pauser fra, men alkoholen hadde et usunt jerngrep på ham. Han klarte aldri å si stopp. Når han drakk, så drakk han til gagns. Og resultatet var alt annet enn lykkefølelse. Han ble aggressiv i fylla.

En gang fikk han 15 000 i bot for å ha skadet tennene på en kar.

Det kriminelle miljøets bevegelser i Tønsberg ble grundig kartlagt, og man lagde en oversikt over tyverier i distriktet den siste tiden.

Over 500 vitner skulle bli avhørt. Den dreptes gamle far var ikke i tvil: «Jeg kan ikke tenke meg andre muligheter enn at en narkoman på jakt etter verdisaker, eller en annen innbruddstyv, har vært på stedet. Wenche hadde ingen fiender.»

18. august kom det inn en anonym telefon til politiet. Personen mente han hadde viktige opplysninger om drapssaken. Han hadde sett Birger løpe forbi skolen samme natt som drapet ble begått.

Og Birger, som han kjente godt, kunne være ustabil enkelte ganger. Også et par andre innringere hadde sett «en pent kledd mann» gå forbi Klokkeråsen grytidlig 25. mai.

Dritings og utafor

Fingeravtrykkavdelingen ved Kripos startet søket umiddelbart. Det fantes bare et svakt fragment av et håndflateavtrykk å arbeide ut fra, og man kunne ikke benytte seg av det avanserte datasystemet.

Hittil var bare avtrykket fra fingertuppene blitt lagret. Men etter å ha gjennomgått 370 kort med avtrykk fra mulig mistenkte, hovedsakelig voldsdømte, sto politiet nå med morderens kort i hendene: Birgers.

På denne stigen kom drapsmannen seg opp på taket. Pil 2 og 3 viser kappen og jakken som var fjernet fra leiligheten.
På denne stigen kom drapsmannen seg opp på taket. Pil 2 og 3 viser kappen og jakken som var fjernet fra leiligheten.

Han fantes i arkivet etter et par mindre saker tidligere. Fire dager etter det anonyme tipset ble Birger pågrepet i en hytte på Tjøme. Han erkjente raskt at han hadde vært inne i leiligheten til Wenche for å skaffe seg penger og at han hadde slått henne.

Det var en sliten og deprimert kar som ble brakt inn til det første avhøret ved Tønsberg politikammer. Kvelden før hadde han røyket hasj. Han ønsket likevel å gi en sammenhengende forklaring om sin befatning med drapssaken.

Lørdag 24. mai hadde Birger vært i en bryllupsfest hos en kollega. Flere dager i forveien hadde han vært på et amfetaminkjør, og han fylte på også under festen.

I tillegg drakk han alkohol med begge hendene; champagne, øl, vin og etter hvert drinker i baren. «Det tok helt av. Husker lite av festen.»

Da han utpå natta ble med sin nærmeste sjef og hans kjæreste i en drosje fra Sandefjord, var Birger i et ordentlig dritthumør.

Kollegaen ønsket å sende ham videre hjem i en taxi og tilbød ham penger, men han avslo tilbudet og forlot paret til fots. Et kvarters gange unna lå Klokkeråsen skole.

«Jeg husker at jeg hoppet eller gikk inn gjennom vinduet. Så er det noe som rører på seg der inne. Jeg hiver meg over et menneske som ligger i sengen. Det begynner å skrike. Jeg ble iskald og varm på en gang, og var oppsatt på å få slutt på skriket. Jeg var redd for å bli oppdaget, og slo med knyttet hånd. Det neste husker jeg vagt. Løping rundt i rommet, ned på gulvet, jeg slår hodet hennes ned i gulvflaten. Jeg husker pustelyder idet jeg sprang av gårde.»

Birger, som hadde tatt seg inn i rommet til læreren for å skaffe seg penger til mer amfetamin, fikk først vite om drapet da faren hans leste det for ham i avisen.

«Jeg ble stiv av redsel og tenkte å ta livet av meg. Skjønte ikke at det var så alvorlig.»

Byrettens dom 9. mars 1988 vekket en forferdelse hos mange: Ni års ubetinget fengsel.

Men den dommen ble anket av statsadvokatene. Lagmannsretten la vesentlig vekt på at Wenche, som var 155 cm høy og veide 55 kilo, var et hjelpeløst bytte for tiltalte, og at hun ble utsatt for vedvarende og smertefull mishandling.

Det ble lagt til grunn at Birger hadde innsett dødsfølgen som mer sannsynlig enn at hun ville overleve. Det eneste formildende var at tiltalte ikke hadde brukt kniv eller andre farlige gjenstander.

Den endelige dommen lød på 12 års fengsel.

Amfetamin var blitt en ulykke.

Les også:

Sex, fyll og ville løgner

Kjørte rundt med torturkammer i traileren

Samlet inn millioner til fattige barn - beholdt nesten alt selv

Denne saken ble første gang publisert 05/10 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også