Truet tradisjon
Honningjegerne i Etiopia er truet
Drømmer du om å se Etiopias honningjegere i aksjon, bør du skynde deg dit før sivilisasjonen innhenter dem.
Gud faren min ga meg min første bikube. I dag har jeg syv, men jeg har vært oppe i 30 på det meste, forteller 40 år gamle Oïta Woubiné som tilhører honningjgerstammen Banas.
Han ble født helt på tampen av keiser Haille Selassies regime og rett før kommunistene grep makten i Etiopia.
Oïta kan honningbransjen. Han vet nøyaktig fra hvilken type blomster biene liker å samle nektar og han vet også hvilken farge honning hver blomstertype gir. Han deler gjerne på sin ekspertise.
- Hvis du ser en sverm bier, skal du klappe i hendene hvis du vil de skal flytte inn i din bikube, smiler 40-åringen.
Oïta bor sammen med kona Nuo og sine syv unger i en rund hytte med halmtak og sover på garvede skinn. For ti år siden tildelte staten dem hytta med en liten kornåker rundt.
Sønnene har som oppgave å ta seg av de få geitene og kyrne familien har på et inngjerdet område.
Les også:
- Slik drepte vi flere presidenter
Følger geitetråkk inn i bushen
Mørket senker seg over hytta til familien Woubiné. En storm bråker i det fjerne og lyn spjærer himmelen. Dette er begynnelsen på regntiden. Andre hytter med andre familier og skolebygningen er synlige som silhuetter i det østafrikanske mørket.
Unge menn står vakt i mørket med sine buer og giftige piler for å skyte bavianer som angriper husdyrene - spesielt nyfødte geitekillinger - i jakt på et lett måltid.
Da morgenen kommer, setter Oïta og de andre honningjegerne av gårde inn i bushen for å sette opp nye bikuber og sanke honning fra de gamle. For det er inne i tettskogen honningvirksomheten finner sted.
Mennene følger geitetråkkene innover i bushen. Alle er krumbøyde under den tunge vekten av bikubene som er festet på ryggen. De er laget av uthulte trestammer og veier minst 15 kilo hver.
Til lyden av summende insekter og skrikene til fugler som varsler om menn i anmarsj, fortsetter honningjegerne lenger og lenger inn i bushen. Når geitetråkket opphører, fortsetter marsjen langs et uttørket elveleie.
Krypskyting som biinntekt
Oïta har en AK 47 over skulderen. Ikke så mye for selvforsvar eller aggresjon, men mest fordi honningjegerne kombinerer jakten på søtsakene med matauk - og dessverre - ulovlig jakt på truede arter.
Det er ikke til å underslå at krypskyttere har redusert kraftig antallet elefanter fordi det er gode penger å tjene på elfenben. Oïta stopper foran et enormt akasietre.
Oppi treet er fem bikuber. En honningjeger forbereder allerede røyken som skal til for å få biene vekk slik at de skal få honningen ut. Han slår tørt gress og hugger små, tørre greiner med sin machete.
Da han har en passe stabel, tenner han på. Bålet brenner sakte. Jegerne, som alle er iført lendeklede, gjør seg klare til å takle biene. De smører seg inn i leire fra en nærliggende elv og skrider til verket.
En honningjeger klatrer smidig som en ape opp til en bikube, skjærer i bunnen av kuben med en kniv og samler honningen i et uthulet gresskar. Han jobber presist og raskt, tømmer bikuben for honning, lukker den og kommer seg lynraskt ned fra treet.
Det gjelder å stikke før biene gjør det. Honningjegerne flykter derfor hals over hode. På trygg avstand fra den nettopp tømte bikuben, men før de forlater samme skogholt, setter de opp nye bikuber i trærne.
Småpenger
Oïta forteller at banasstammen som han tilhører, som regel sanker honning midt på dagen mens andre honningjegerstammer bruker nettene til det for å unngå å bli stukket like mye.
Honningproduksjonen her i denne delen av Etiopia nyter godt av en dynamisk natur, sunne bier og gårdsbruk som ennå ikke bruker kunstgjødsel eller menneskeskapte plantevernmidler.
Honningjegerne driver innenfor det vi i Vesten kaller mikroøkonomi. Hver bikube produserer nemlig bare mellom tre og fem kilo honning og voks årlig.
Honningjegerne kan ikke skille de to fra hverandre. Det blir gjort senere. Denne blandingen selges på lokale markeder for rundt ti kroner kiloen. Så inntjeningen på en bikube ligger på rundt 50 kroner i året.
Man regner med at det i hele Etiopia finnes rundt ti millioner bikuber. Tre til fem kilo fra hver av dem årlig gjør Etiopia til verdens fjerde største eksportør av voks og niende største av honning.
Usikker fremtid
Styresmaktene i hovedstaden Addis Abeba har allerede bestemt Omodalens fremtid. Den ser ikke lys ut for honningjegerne.
Skog skal ryddes for å skape 300 000 hektar mer plass til dyrking av sukkerrør. Omoelven som flyter gjennom dalføret, skal reguleres av dammer som skal sørge for nok vann til sukkerrørsmarkene.
Summen av dette blir at de tradisjonelle bondesamfunnene - som honningjgerstammene - vil forsvinne.
Anleggs- og transportveier over og gjennom de tradisjonelle landsbyene er allerede i gang med å bygges eller under planlegging.
De etiopiske myndighetene ser på Brasil og India som rollemodeller og forbilde for hvordan bygge vekst gjennom intensiv farming.
Prisen for nasjonen Etiopias inntreden i en industrialisert verden blir at solen går ned over honningjegernes rike.
ETIOPIA
Med sine 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land målt i jordflate. Folketall ca. 83 millioner mennesker (2008). Den berømte Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet og deler landet i to høyere fjellplatåer. Selv om Etiopia ligger i Afrika, har det aldri vært kolonisert av europeiske stater. Det finnes over 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopiskortodokse kirke omfatter 43 prosent av innbyggerne. 34 prosent er muslimer.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 25/06 2012, og sist oppdatert 04/05 2017.