Dømt for ett drap – tilsto 48

Den 17. september 1991: Hvor er det blitt av Heather Church? Den skoleflinke og omsorgsfulle 13-åringen kan da umulig ha stukket sin vei. Hun har jo sittet barnevakt for lillebroren Sage på fem.

Klokken har passert midnatt her ved foten av Rocky Mountains, og snart trommes en manngard sammen i El Paso County-distriktet. Men jenta med mottoet «Elsk Hverandre» er sporløst borte.

To år etter forsvinningen blir hodeskallen hennes funnet i en skråning ved en hovedvei, snaut 50 kilometer fra hjemmet. Mer enn 40 mistenkte var allerede blitt gransket, deriblant Heathers far, Michael Church, som separerte seg fra sin kone rundt seks måneder før datteren forsvant.

I januar 1995 utnevner sheriff John Anderson en ny etterforskningsleder og ber ham gjenåpne Church-saken. Lou Smit er en legende i delstaten Colorados politisirkler, en veteran som har etterforsket langt over 200 drap.

Smit har hatt en forbløffende evne til å løse de mest kompliserte saker og synes å ha en nærmest okkult forbindelse med ofrene. Han kaster seg over alle detaljer. Det eneste tekniske sporet i saken er fingeravtrykk som ble funnet på rammen av en vindusskjerm.

Men verken det lokale eller sentrale FBI-dataarkivet kommer opp med en match (det revolusjonerende samlearkivet kom først i 1999).

Da bestemmer Smit seg for å sende fingeravtrykkene til 52 politidistrikter. Og allerede i mars samme år får Smit betalt for sin iherdighet.

Teamet hans får vite at mannen som har montert vindusskjermen, er en brunøyd hvit mann med sørlig aksent og gode tenner. Han hadde vært dømt for biltjuveri og innbrudd i Louisiana.

Videre etterforskning avdekker at han bor i en husvogn i Colorado Springs, bare 800 meter fra huset til Heather Church. Han heter Robert Charles Browne.

Les også:

Kvinner som dreper

Verdens verste arbeidsplass

Et brutalt overfall

Letemannskapet hadde banket på døra hans morgenen etter at Heather forsvant, men Browne sa han ikke kjente noe til jenta. FBI-agenter som hadde finkjemmet nabolaget noe senere, hadde gått forbi husvognen hans fordi det lå akkurat utenfor søkefeltet deres.

Fire år etter drapet sitter Browne foran etterforskerne i El Paso County og svarer nei på alle spørsmål om en mulig tilknytning til Church-huset. Aldri vært der på besøk, aldri gjort noe arbeid der, eller tømt søppel engang.

Så kommer bomben: Hvordan kan han forklare fingeravtrykkene på vindusskjermen? Må være en feil, insisterer Browne. La oss ta nye fingeravtrykksprøver.

Mange blir overrasket da Browne endrer sin forklaring, og at han under rettssaken 24. mai sier seg skyldig i drapet på Heather. Han hadde overfalt jenta i huset og drept henne ved kvelning eller brukket nakken hennes. Dommen lyder på livsvarig fengsel uten muligheter for benådning.

- Jeg tror han erklærte seg skyldig for å slippe dødsstraff, sier Smit til The New York Times i dag.

- Vi sendte en etterforsker ned til hans hjemby Louisiana for å sjekke bakgrunnen hans. Det viste seg at en nabojente av Browne var savnet og at en jente på den andre siden av gata ble funnet drept. Sakene var aldri blitt løst.

Han ønsket nok ikke at vi skulle grave mer i fortiden hans enn vi allerede hadde gjort. Lou Smit pensjonerte seg året etter for å ta seg av sin kreftsyke kone, men våren 2001 satt han på kontoret til sheriffen igjen.

Sammen med Scott Fischer, en tidligere avisutgiver, og Charlie Hess, som hadde jaget forbrytere i mange år i FBI-tjeneste, avdekket hemmeligheter som CIA-agent i Vietnam, og i årevis drevet løgndetektortester for politiet i San Diego.

Den aldrende trioen fikk tildelt 15 uoppklarte drap, noen av dem mer enn 30 år gamle. Under en kaffepause en dag, snudde Hess seg mot Smit.

- Har du noen gang jobbet med en sak hvor du trodde fyren var en seriemorder?

- Vet du, det tror jeg at jeg har, svarte Smit.

- Hvem da?

- Robert Browne.

- Tror du jeg kanskje skal skrive til ham? spurte Hess.

En sexfiksert tyrann

Slik startet et merkelig vennskap som skulle gi uhyggelige avsløringer. Men først leste Hess mappa til Robert Browne. Han ble født 31. oktober 1952 i Coushatta, Louisiana og var den yngste av ni barn.

De åtte andre besto av fire par tvillinger som alle herset med ham. Hans mor - hvis familiegrein slet med depresjoner og selvmord - beskyttet ham aldri. Robert hatet sin mor.

Til tross for en høy intelligens - senere tester viste at han nærmest var et geni - var skolearbeidet hans ikke særlig imponerende.

I 1969, tre dager før hans 17-årsdag, droppet han ut av gymnaset og gikk inn i Hæren. Han gjorde to turer til Vietnam og en til Korea før han ble avskjediget i unåde for narkotikamisbruk i 1976. Deretter fulgte en mengde strøjobber; han var til og med blomsterbud i Texas.

Browne presterte å bli gift fem ganger. Alle konene var små og spinkle, og samtlige opplevde det samme marerittet. I begynnelsen var han en drømmemann, men det tok ikke lang tid før han viste sitt sanne jeg: En sexfiksert tyrann.

Han elsket å binde dem og leke herre og slave, og han delte ut ørefiker for ingenting. En av konene fikk en revolver presset mot tinningen. Browne trykket av, men revolveren klikket.

- Der var du heldig, sa han. Men hans kriminelle synderegister var ikke oppsiktsvekkende. Det var en arrestordre på ham i 1981 for å ha stjålet en kirkeklokke. I 1986 stjal han en lastebil.

Der fantes også politirapporter som knyttet ham til dyremishandling, bruk av narkotika, innbrudd og brannpåsettelser. Browne, som blir kalt «djevelens høyre hånd» av sine ekskoner, hadde først sendt noen kryptiske brev til statsadvokaten i El Paso da han startet korrespondansen med Charlie Hess.

Og i de første brevene var morderen mer opptatt av å fortelle om sin brutaliserte oppvekst. Det andre temaet - flere begåtte drap - pakket han inn i antydninger.

Brev ble snart til møter i fengselet, og etter som årene gikk, åpnet det seg et redselskabinett av døde menn og kvinner, tenåringer og barn. Skutt, stukket i hjel, kvalt og partert.

Etter drøyt to års korrespondanse skrev Browne et brev som fremstår som en dødens reise gjennom USA over 25 år. 17 drap i Louisiana, ni i Colorado, sju i Texas, fem i Arkansas, tre i Mississippi, to i New Mexico, to i Oklahoma, to i California og ett i Washington. 48 drap i alt.

Hess følte at han måtte til bunns i dette, og da trengte han detaljer. Som han bare kunne få ansikt til ansikt med den innsatte. Men det skulle bli en møysommelig og utmattende prosess. Og hvordan skulle Hess klare å avsløre hva politiet i ni delstater og enda flere byer ikke hadde maktet?

En reise inn i mørket

- Jeg har tilbrakt hele mitt liv omgitt av forbrytere. Hele nabolaget i Chicago vrimlet av gangstere. Jeg har derfor en utrolig innsikt i deres tankegang. Hos FBI og grensepolitiet ble det mitt spesiale å ha med informanter å gjøre. Akkurat som i Vietnam. Som CIA-agent styrte jeg en ring av vietnamesiske informanter i jungelen, forteller Hess.

Han forberedte seg til fengselsmøtene med Browne - det første skjedde i september 2004 - ved å rense hodet sitt for alt som var i hans egen verden og forestille seg hans. Hess «lukket øynene og reiste inn i mørket».

Og han passet nøye på aldri å bruke ord som «drap», «skjøt» eller «stakk ned».

Sakte, men sikkert fikk Hess lokket detaljene ut av Browne. I februar 1984 besøkte han en strippeklubb utenfor Houston og fattet interesse for en av stripperne, en liten latinamerikansk pike, 17-årige Nidia Mendoza. Han lovet henne 100 dollar for samleie, og de kjørte til hans motellrom og hadde sex.

Rett etter utløsning la han hendene sine rundt halsen hennes og klemte til. Deretter bar han liket ut i badekaret og skar piken opp med en sløv kjøkkenkniv. Han tørket kniven og la den tilbake i skuffen, bar likdelene ut i sin varevogn, kjørte til en øde veistrekning og kastet dem i grøften.

Slik holdt han på. Når han kjørte rundt på måfå. Når han så seg ut et offer i nabolaget. Når han en natt forsvant fra sitt hjem og sin kone og ble borte i dager og netter. Han hadde aldri en plan, forklarte Browne.

Han gikk aldri ut for å lete etter noen, men for å kikke etter en mulighet. Det måtte være en person han lett kunne ta livet av, og helst ha sex med først. Det kunne gå et år, noen ganger flere år, mellom hver gang han fikk trangen til å drepe. Men når trangen - godt drevet av et voldsomt kvinnehat - overmannet ham, var det ingen vei tilbake.

Elendig politiarbeid

I 2006 hadde Charlie Hess nådd så langt som han kunne. I fem år hadde han tålmodig lyttet til Brownes klagetaler om en bitter barndom og billige kvinner, tilbakestående politifolk og naboer. Også Browne var gått lei.

De siste samtalene hadde utviklet seg til rene avhør, og det hatet han. Hess på sin side var møkklei tregheten i de andre berørte politidistriktene. Browne hadde gitt opplysninger som bare morderen og politiet kjente, men likevel nølte politiet.

Det var enkelte gode grunner til at de nølte. Politiet led fortsatt under etterdønningene av Henry Lee Lucas, som på 90-tallet tilsto 600 drap. Lucas var en omstreifer som plapret løs fordi politiet ga ham forpleining og reiser og oppmerksomhet. Og så var det hele bare en løgn. Lucas var en pratmaker.

Nå fryktet politiet at Robert Browne ønsket seg tittelen som «USAs verste seriemorder». Det som er hevet over tvil, er at etterforskningen rundt Browne var et jammerfullt stykke politiarbeid fra ende til annen.

Familien hans var en del av det eksklusive guttenettverket i hjembyen Coushatta. Faren til Robert var visesheriff, og storebroren hans var en statspolitimann som eide flere eiendommer i distriktet. En Browne som hadde begynt å hate sin fortrolige, en sliten Hess, politidistrikter som nølte - hva nå?

I 2006 besluttet påtalemyndigheten i Colorado Springs å sende saken for retten. Her bekreftet Browne sin karriere som seriemorder, men den lokale domstolen hadde bare jurisdiksjon over den lokale saken, og Browne ble dømt for drapet på den 15-årige Rocio Sperry. Et drap for 19 år siden som hadde ødelagt livet til hennes ektemann, som i mange år forble mistenkt, mistet jobben og endte opp som alkoholiker og heroinist.

Charlie Hess ble rikskjendis fordi han avdekket en seriemorder. På sheriffkontoret, derimot, blusset det opp dyp sjalusi over all den oppmerksomheten han ble til del. Men i dag er han tilbake i politiarbeid.

- Politifolk blir eldre, men vi slutter aldri med å være detektiver. Som gamle har vi tiden og erfaringen, og vi kan oppnå resultater. Bare spør Robert Browne.

Les også:

Bankranerne som rystet Sverige

- Jeg er smartere enn Bill Gates

En seriemorder går løs langs denne veien

Denne saken ble første gang publisert 18/05 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.