Highway=

Smithers ligger i hjertet av Highway of Tears, og er ikke et sted jenter bør haike. © johnny haglund

Tykk tåke ligger over veien idet leiebilen vår forlater tømmerhuggerbyen Prince George. Foran oss har reisekamerat Roger Barlie og jeg 725 kilometer fram til kystbyen Prince Rupert.

Vi passerer fantastisk villmark av dype skoger, høye fjell, isbreer, mektige elver og fjorder. Men helt uventet er det noe annet enn naturen som fanger min oppmerksomhet.

Et stort skilt har følgende alvorsord: «Jenter, ikke haik langs denne veien. En drapsmann er løs».

Highway 16 er også kjent som «Highway of Tears», en veistrekning beryktet for å være hjemsøkt av en seriemorder, blir vi senere fortalt av en restauranteier i den lille byen New Hazeltown. Han har vokst opp i disse traktene og forteller en brutal historie:

- En rekke unge kvinner er blitt drept eller har forsvunnet på mystisk vis langs denne veien, og drapene startet for over 40 år siden.

Resten av strekningen ut mot Prince Rupert avslører flere skilt med den samme sjokkerende ordlyden.

Les også:

Verdens største krigsskip

- Amerikanere vet ikke hva en ball er

Highway=

Slike skilt, hvor de både viser bilder av drepte og forsvunnede jenter, samtidig som det advares om at en morder herjer i området, hører vel med til sjeldenhetene å se langs en vei. © johnny haglund

Highway=

Dave kjente en av de forsvunnede ungjentene, og han er en av dem som kjenner historien om Highway of Tears veldig godt. © johnny haglund

Mer enn en drapsmann

Noen dager senere banker vi på døra til Dave Wright. En gammel, senete mann møter oss.

- Nei, dette er neppe snakk om én seriemorder, men flere drapsmenn eller kanskje flere seriemordere, sier han. Han forteller at han selv i mange år kjørte lastebil opp og ned Highway 16. Han kjente personlig ett av ofrene.

- Delphine Nikal ble sist sett den 13. juni 1990, sier han han. Hun ringte sine foreldre fra et selskap og sa hun var på vei hjem.

Delphine skulle haike en kort strekning fra byen Smithers til sitt hjemsted i Telkwa.

- Hun er aldri blitt sett siden, sukker Dave.

Det er faktisk uvisst hvor mange kvinner som er blitt drept her og hvor mange som har forsvunnet under mistenkelige omstendigheter. Det offisielle tallet er 18, men ledere blant områdets inuitter hevder det kan være så mange som 43.

Dette har pågått siden 1969, og noen hevder det er snakk om kun én seriemorder, mens andre tror det kan være flere.

- Hvis det bare er én som har begått alle disse drapene, må han være ganske gammel nå, slår Dave fast og hevder han ikke tror på den teorien.

- Da drapene begynte, og politiet sto uten spor, trigget dette drapshungeren hos andre galninger. De oppdaget raskt at her ute i ødemarka kan et lik dumpes nesten hvor som helst, og faren for å bli oppdaget er svært liten, sier han.

Highway=

Highway © johnny haglund

Farlig haiking

Politiet vet at mange av de unge jentene sist ble sett i live da de haiket langs Highway 16, og peker på at problemet ligger her. De fleste ofrene kommer fra forholdsvis fattige familier, som ikke har råd til egen bil.

- Dårlig med offentlig kommunikasjon her ute i villmarka, så hvis jentene er på besøk litt unna sitt eget hjem, er de dømt til å haike - eller gå, forklarer Dave.

Den yngste som er blitt drept, 14 år gamle Aileah Saric-Auger, ble sist sett da hun entret en sort van på Highway 16 i 2006. Åtte dager senere ble hun funnet knivdrept i en veigrøft.

Politiet har innrømmet at drapet på Aileah, samt minst syv av de andre drapene langs Highway 16, har så mange likhetstrekk at de kan kobles sammen.

- Kanskje er det en trailersjåfør som står bak, en som kjører denne strekningen med jevne mellomrom og har gjort det i mange år, undrer Dave. Han legger til at Highway 16 er tungt trafikkert av tømmerbiler.

- Eller kanskje er det en jeger, som kommer hit for å jakte på både jenter og vilt - eller kanskje er det en lokal drapsmann - eller drapsmenn Uansett hva som har skjedd med dem, har politiet svært få spor å gå etter.

Mange er redd for at hendelsene langs Highway 16 aldri skal bli oppklart. Den private etterforskeren Ray Michalko vil det annerledes. Han jobber intenst med disse sakene og har gjort det i lengre tid. Men også han ser ut til å famle i blinde.

=

Ingen svar

Han begynte sin etterforskning i 2006. I november 2011 hadde han fortsatt ingen svar til de etterlatte. I oktober 2005 ble prosjektet E-Pana iverksatt, i regi av RCMP (Royal Canadian Mounted Police).

Dette prosjektet skal i første omgang undersøke sammenhengen mellom tre 15 år gamle jenter, som alle ble drept og funnet langs Highway 16 i 1994.

RCMPs etterforskning har så langt ført dem helt tilbake til drapet på Gloria Moody i 1969. De har også offentliggjort en tegning av «en mulig mistenkt person».

En 20 gammel kvinne, som ble forsøkt kidnappet langs Highway 16. april 2011, men som klarte å komme seg unna, beskrev gjerningsmannen som en 60 eller 70 år gammel mann med langt hvitt hår.

Håpet er selvsagt å finne ytterligere spor, som til slutt kan føre dem mot en løsning på saken. Og det haster, for gjerningsmannen eller mennene har tydeligvis ikke pensjonert seg.

I mai 2011 ble siste offer så langt, 20 år gamle Madison Scott, meldt savnet. Hvorvidt hun har noe med de andre drapene eller forsvinningene å gjøre, er det ingen som vet. Men hun er fortsatt ikke funnet.

I mellomtiden fortsetter unge jenter å haike langs «The Highway of Tears». Det er bare et tidsspørsmål før drapsmannen slår til igjen...

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!