Mellom 1967 og 1976 ble det ikke henrettet en eneste person i USA. Meningsmålinger viste at de fleste i landet syntes det var helt greit. Da Gary Gilmore høsten 1976 ble dømt til døden for dobbeltdrap i Utah, var det derfor ingen som regnet med at straffen virkelig ville bli gjennomført. I den delstaten hadde man ikke henrettet noen de siste 14 årene.

Det var bare én mann som sto på sitt. Gilmore selv. - Mitt liv. Min død, sa Gilmore og nektet å anke dommen.

Han hadde fortsatt ikke forandret mening da soloppgangen nærmet seg 17. januar 1977. Gary Gilmore ble plassert i en stol, fikk en sort hette over hodet og sa noe på latin til fengselspresten.

En papirblink ble festet der hjertet sitter. Remmene som skulle holde kroppen i ro, ble strammet. Bak en vegg sto fem lokale politimenn. De dyttet geværene sine inn i skytehull og siktet på papirblinken. Gilmore ble spurt om han hadde noen siste ord.

- La oss gjøre det, sa han. Og det gjorde de.

Les også:

Nå skal han henges

Kampen for å overleve i 40 minus

Blodtørst

Helt siden den januardagen for 35 år siden har amerikanerne gjort det igjen og igjen. Etter Gilmore har det vært 1276 henrettelser i USA.

Nå har aldri amerikanerne vært tilbakeholdne på dette området. De britiske kolonistene rakk så vidt å komme seg i land på det nye kontinentet før de dømte en kaptein til døden for spionasje og skjøt ham i 1608.

I 1862 hengte de 38 Dakota-indianere på en gang i Minnesota. Aller ivrigst var de på 1930-talllet, da rundt 2000 dømte forbrytere ble tatt av dage. Men mot slutten av 1960-tallet stanset det opp.

Borgerrettsorganisasjoner la press på myndighetene, og Høyesterett slo i en kjennelse fast at dødsstraffen var grunnlovsstridig, slik den ble praktisert. «Lunefullt og tilfeldig», var ord som ble brukt i kjennelsen.

Dette førte i praksis til at samtlige av landets «Death Row»-fanger, 629 i alt, i 1972 fikk sine dødsdommer omgjort til livstidsstraff. (Noe som forklarer hvorfor den beryktede Charles Manson fortsatt er iblant oss).

Men dødsstraffen var bare satt på pause. De neste årene jobbet delstatene hardt for å få på plass nye lover.

Georgia var først ute og en dødsdom derfra ble godkjent av Høyesterett. Også i mormonenes stat, Utah, ble en ny lov vedtatt. Der, tre uker senere, dro Gary Gilmore på sitt drapstokt.

=

Brenda Nicole trodde hun gjorde en god gjerning da hun klarte å få fetteren Gary Gilmore løslatt slik at han kunne bo hos familien. Den avgjørelsen kostet to unge menn livet.

En farlig mann

Gilmore var 36 år gammel, og hadde tilbrakt mer enn 20 av dem i fengsler og anstalter. Han sluttet på skolen som 14-åring for å konsentrere seg om drikking, svindel og tjuveri på heltid.

Lærerne var glad til, de slapp i hvert fall å bli banket opp mer. Hans første dom var for biltjuveri. Da han slapp ut, var det første han gjorde å rane ei sjappe for 11 dollar.

Slik gikk årene. Inn i fengsel, innimellom en liten tur ut - og så kjapt inn igjen. Han var ingen mønsterfange. Han var voldelig mot fanger og voktere og satt ofte i isolasjon.

I 1972 bønnfalt han en dommer om mild behandling fordi han innså at han «kastet bort livet» .

- Jeg trenger frihet og innser at jeg bare får det gjennom ikke å bryte loven, sa en tilsynelatende angrende Gilmore.

Dommeren hadde et klart og tydelig svar. Ni nye år i et høysikkerhetsfengsel.

Tragisk hjemkomst

For Gilmore skulle hjelpen komme fra uventet hold. En kusine han brevvekslet med, forbarmet seg over denne slektningen som satt inne. Hun husket ham som en «fin fyr».

En ærlig jobb og kjærlige omgivelser er alt som skal til, tenkte hun og satte i gang en prosess som endte med at Gilmore ble løslatt og plassert i «varetekt» hos denne kusinen og hennes foreldre i småbyen Provo i Utah.

En dag i mai 1976 sto Gary Gilmore på døra hennes.

- Velkommen hjem, sa hun og omfavnet ham. Hun het Brenda Nicol og hun skulle komme til å angre. Skjebnekvelden Gilmore holdt ut i ti dager i sin nye jobb i onkelens skobutikk. Han ville heller drikke.

De som så ham på denne tiden, beskriver ham gjerne med ordet «mean». Han ble ond når han drakk og brukte narkotika. Og det gjorde han ofte. Han hadde ikke brukt lang tid på å finne seg en kjæreste på sitt nye hjemsted.

Nicole Baker Barrett var bare 19 år gammel, men likevel skilt tre ganger. Hun forgudet den dobbelt så gamle, men stilige Gilmore. Men også hun ble redd for de mørke sidene han viste fram.

19. juli 1976 tok hun sine to små barn og rømte. Gilmore var sint, forvirret - og ruset. Han tok sin hvite truck, plukket opp Nicoles lillesøster April og kjørte rundt, på leting. Klokka halv 11 om kvelden stanset han ved en bensinstasjon.

Ran hadde vært en del av livet hans siden 14-årsalderen og det falt ham naturlig å trekke fram en Browning .22 og rette den mot den unge mannen bak disken.

Han beordret mannen, en jusstudent på sommerjobb, til å tømme lommene og legge seg ned på golvet. Så gjorde Gilmore noe han aldri klarte å gi noen forklaring på. Han trakk av.

=

Pressen informeres om Gary Gilmores henrettelse. Kulehullene er synlige på høyre side av rygglenet. Fire av fem våpen var ladet med skarpe skudd. De fem frivillige som skjøt visste dermed ikke med sikkerhet hvem som hadde drept ham.

=

Bensinstasjonen hvor Gilmore drepte sitt første offer etter å ha sluppet ut av fengsel.

Dagen derpå

Gilmore skjøt studenten to ganger i hodet og returnerte til bilen der en intetanende April ventet. De dro på drive-in og så «Gjøkeredet ». Etterpå overnattet de på et motell. Dagen etter fikk Gilmore, som nå var alene igjen, trøbbel med bilen.

Han satte den inn på et verksted og tok seg en spasertur i Provos gater. Han fikk øye på skiltene som sa «City Center Motel» og tuslet inn. Eieren, Bennie Bushnell, var alene i resepsjonen. Gilmore gjorde som kvelden før. Tvang ransofferet ned på golvet. Og skjøt ham i hodet. Ransutbyttet var omtrent det samme, cirka 125 dollar.

Etter det andre drapet prøvde Gilmore å gjemme utbyttet og våpenet inne blant noen busker. Han var ruset og uvøren og klarte å skyte seg selv i hånda. Flukten, i den grad han planla noe slikt, ble det ikke noe dreis over.

Gilmore ringte utpå dagen til sin kusine Brenda og fortalte at han var skadet og trengte hjelp. Han fortalte også hvor han var. Men Brenda var allerede informert om at Gilmore trolig sto bak to drap. Så hun ringte politiet.

Gilmore uttrykte senere sin skuffelse over dette «sviket», men til media hadde Brenda svaret klart.

- Du dreper på mandag, du dreper på tirsdag. Da sitter ikke jeg og venter på onsdagen.

Selve pågripelsen var udramatisk. - Forsiktig med hånda, sa han bare.

=

Nygifte Max Jensen ble skutt på en bensinstasjon.

Dømt på en time

Rettssaken var også ukomplisert. Den varte i bare to dager. Bevisene i Bushnell-saken var av det opplagte slaget. Et vitne hadde sett Gilmore utenfor motellet med både pengeskrin og våpen.

Våpenet som Gilmore hadde skutt seg i hånda med, var det samme som Bushnell ble skutt med. I tillegg hadde han tilstått i avhør. Forsvaret kalte ingen vitner i det hele tatt.

Gilmore ba da om å få forsvare seg selv.

- Det var som om en annen gjorde det, sa han.

Juryen brukte litt over en time på å finne ham skyldig og litt lenger på å dømme ham til døden. Gilmore fikk selv velge.

Hengning eller skyting? - Skyting, takk, sa Gilmore.

- Jeg bør dø

Etterpå ventet alle på anken. Som først ville medføre en utsettelse. Og så, i tråd med de siste årenes trend, omgjøring av straffen til fengsel på livstid. Men Gary Gilmore hadde bestemt seg. Han var ferdig med fengsler.

- Jeg aksepterer straffen. Den er rettferdig, sa han. Han fikk en dato og ba om en sixpack med øl som siste måltid.

Men henrettelsen ble utsatt. Myndighetene nølte. Det var tross alt ti år siden sist. Var man virkelig rede til å starte drepingen igjen? Just like that?

Gilmore, derimot, nølte ikke. Han prøvde å ta livet av seg. Først med en overdose tabletter som hans unge kjæreste Nicole hadde smuglet til ham i «kroppens hulrom », som det heter på fint.

Da det mislyktes, sultestreiket han i 25 dager. Til slutt fikk han viljen sin.

En plass i stolen. Og en plass i historien.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!