Allerede fra den første tiden jeg begynte å fotografere i Arktis ble jeg fascinert av hvordan inuittene greide å finne byttedyr i mørketiden. Jeg er derfor ikke tung å be da inuitten Ituko inviterer meg med på seljakt i slutten av november.

Nordvest-Grønland er i dag ett av de få stedene i Arktis hvor snøscooteren ennå ikke har erstattet hundesleden. Med hundespannet klart og alt på sleden fortøyd, kjører vi ut fra Moriussaq, landsbyen hvor Ituko bor.

Hundene er så oppspilte over litt action at de legger av gårde i fullt firsprang den første kilometeren før de finner et roligere tempo på ferden sørover langs kysten. Det er selvsagt mørkt døgnet rundt og stille som i graven. Bare de tøffeste av de tøffe blant fuglene - som ravn og rype - overvintrer. Alle andre tar fornuften fangen og har for lengst flyktet sørover.

Etter cirka en time stopper vi nær øygruppen Manson hvor Ituko har satt tre selnett under isen. Sterke strømmer mellom øyene gjør dette til en god fangstplass. To seler er gått i nettet og min inuittvenn flår dem på stedet.

Etter å ha drukket te kokt på smeltet is, drar vi vestover ut på havisen som ganske nylig har lagt seg. Himmelen er stjerneklar og Månen nesten full. Jeg blir positivt overrasket over hvor mye lys Månen gir. Jeg kan faktisk se Saunders Island i det fjerne.

Les også:

Verdens raskeste gullklump

Cowboyer i "de dødes rike"

© /INA

Hunder lukter sel

Selv om det er lettere å finne en sels pustehull like etter at isen har lagt seg, før den blir tykk og attpåtil skjult av snø, er det aldri enkelt i polarmørket.

Ituko stoler på luktesansen til huskyene sine. De oppdager selenes fiskeånde fra lang avstand. Derfor vet inuitten hvorfor bikkjespannet plutselig svinger skarpt til venstre og øker farten utover isen. Selvfølgelig bråstopper hundene rett foran et hull i isen.

Ituko sjekker kjapt at hullet fremdeles er i bruk, fører hundespannet rundt 100 meter fra hullet, griper rifle og harpun fra sleden, gir meg i oppdrag å passe spannet og sniker seg tilbake til hullet. Der blir han uten å røre på seg.

Etter et kvarter løfter han riflen forsiktig til kinnet og sikter mot hullet. Jeg hører et tungt drønn for så å se at Ituko griper harpunen og slynger den ned i hullet. Innen jeg kommer fram med hundespannet, har Ituko allerede dratt selen opp på isen.

Men han hviler ikke på sine laurbær. Så snart selen er flådd og festet på sleden, fortsetter letingen etter flere pustehull. Etter en time finner hundene ett til.

Men alle trærne vokser ikke inn i himmelen. Etter å ha ventet minst en time ved hullet i isen, gir Ituko opp. Han antar at isen er så tynn at selen der nede i vannet har sett silhuetten av ham.

Men vi har tre seler på sleden, så Ituko er rimelig fornøyd med nattens fangst. Hundene er ikke vanskelig å be da vi legger oss til rette på sleden og de skjønner at vi skal hjem til Moriussaq.

Millioner av alkefugler trekker hvert år tibake til klippene ved kysten for å hekke. Inuittene ligger i skjul med fangstnett og «hover» inn fugl. © Bryan and Cherry Alexander /INA

Forandringenes vind

Mye har forandret seg i de arktiske samfunnene siden jeg begynte å komme hit i 1971. Noen av landsbyene og flere av fangstleirene jeg pleide å oppsøke, er nå fraflyttet.

Selv om jakt og fiske fremdeles er kulturelt viktig for innfødte grupper som inuittene, er dette blitt mindre viktig økonomisk.

Det er vanskelig å tjene til livets opphold som jeger i dag. Selv mange inuittungdommer foretrekker mat fra supermarkedet fremfor selvslaktet kjøtt fra caribou eller pattedyr i havet.

Tradisjonell kultur forsvinner i takt med at det moderne samfunn gjør stadig dypere innhogg i den arktiske verden. Men all forandring er ikke nødvendigvis til det verre.

Muligheten til å reise til og fra isolerte samfunn er kraftig forbedret gjennom faste flyforbindelser og Internett er tilgjengelig i nesten hver eneste arktiske landsby.

I løpet av de siste 40 årene har jeg ramlet gjennom isen i livstruende, kalde temperaturer, sett nordlyset på netter da det lyste så sterkt jeg kunne lese avisen og sett skyer så dramatiske at jeg trodde dommedag var rett rundt hjørnet.

Det utrolige nordlyset er så kraftig at man kan lese avisen i lyset fra det. © Bryan and Cherry Alexander /INA

Forty below - traditional life in the Arctic=

© Bryan and Cherry Alexander/INA

Fangstliv

Tradisjonell jakt på narhval krever en kombinasjon av tålmodighet, å ligge lavt og ha flaks. Når isen går og narhvalen kommer nær kystlinjen for å ete, flytter fangstmennene til fangstplasser langs kysten som ligger litt høyt slik at de har god utkikk.

Narhvalfangst er i utgangspunktet en tålmodighetsprøve. Fangstmennene sitter med kikkerter og speider utover - de må gjerne vente både dager, uker og kanskje måneder.

Når en narhval jegerne tror vil passere nær leiren blir oppdaget, setter de av gårde i kajakkene sine og padler ut i havgapet. Der hviler de på padleåren mens de venter tålmodig - igjen. Ofte legger de seg i ro nær isflak for å være så mye i skjul som mulig.

Det er meget viktig å gjøre seg så usynlig som mulig. Narhvalen reagerer lett på den minste bevegelse. Om solen speiler seg i en padleåre, kan det være nok til at den forsvinner i dypet og blir borte. Derfor er fangst på narhval som regel mest vellykket på dager hvor himmelen er overskyet.

Når en narhval kommer til overflaten for å trekke pusten i nærheten av en fangstmann, padler han så raskt han bare kan i retning hvalen og slynger harpunen. Tauverket er festet til en flåte som ligger i kajakken.

Treffer han med harpunen, kaster han raskt flåten i vannet slik at den blir dratt under overflaten av den dykkende narhvalen. Så venter han på at flåten skal dukke opp igjen.

Da skyter en annen jeger en ny harpun i hvalen som dykker igjen, og når to flåter kommer til overflaten, trår gjerne en tredje jeger til med sin harpun. Da har som regel hvalen fått nok.

Deretter blir den døde hvalen dratt til land hvor den blir slaktet, partert og som regel spist fersk. Men noe av kjøttet blir skåret i strimler og vindtørket for bruk om vinteren.

Hos lokale inuitter nordvest på Grønland står en fermentert kjøttrett kjent som kiviak høyt i kurs. Matretten er laget av små alkefugler. Disse små sjøfuglene - halvparten så store som lunde-

fugler - kommer trekkende i millioner hver vår og bygger reir i de bratte klippene ut mot havet.

Da camperer jegere og familiene deres nær fuglekoloniene. For å fange dem klatrer de opp i klippene og legger seg i skjul. Når småfuglene flyr nær nok, fanger jegerne dem med et nett festet på en lang stang.

Dette er en jakt både menn, kvinner og barn kan være med på. Alt som kreves, er god koordinasjon. En dyktig jeger kan fange flere hundre alkefugler på en dag. Jaktsesongen varer fra fuglene ankommer om våren til de som overlever sommeren drar igjen, i slutten av august.

Da kommer inuittene nordvest på Grønland ned fra klippene og begynner jakten på caribou.

En jaktsesong avløser den neste, året rundt.

Inuittjegere og deres hundespann kjører inn i solnedgangen etter nok en dag med vellykket jakt på isen. © Bryan and Cherry Alexander /INA

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!