En kortvokst, tett plugg av en cowboy med ansiktet fullt av salt svette titter på meg med verdens største smil.

- Må samle inn disse dyrene før det mørkner, unnskylder han seg og svinger lassoen.

Det er fortsatt høylys dag, så Telford Davis, ranchens formann, og kollegene har litt av en jobb foran seg.

Kalver, kuer og hester blir brutalt fanget med lasso av barbeinte menn. Jeg har møtt cowboyer i mange land, verden over, men aldri noen som disse. De er barbeinte - alltid. Om de jobber med lasso, rir gjennom sumpene eller løper etter skadede geiter på en gresslette full av slanger, bruker de aldri sko.

Mennene fortsetter å jobbe utover kvelden - og de har hele tiden et tallrikt publikum.

På gjerdet rundt innhegningen sitter minst 50 gribber tålmodig og følger med.

- De bor her hele året, innrømmer Telford i en kort pause, og like etter forstår jeg hvorfor.

Ranchens yngste cowboy, en guttunge på 15, bare kalt «Monkey», kommer drassende på en halvdød geit. Han sleper den ut i et lite skogholt like ved. Hundre gribbøyne følger hver bevegelse han gjør.

Straks Monkey vender ryggen til, kaster de seg over byttet. Minutter senere er alt borte. Så flakser de tilbake til gjerdet igjen, og venter på neste måltid.

På Point Ranch i Guyana behøver de aldri vente lenge.

Les også:

Den hemmelige flyplassen

Kongen av Alaska

Bondegård ViMenn 1 2012 Bondegård Vi Menn 1 2012=

Ingen kjære mor verken for kveg eller cowboyer. © johnny haglund

Bondegård Vi Menn 1 2012=

Lee har fanget et beltedyr og gliser bredt. - Herlig kjøtt, hevder han. © johnny haglund

Ekstreme forhold

Jeg møter Norma Rodriguez i den lille grensebyen Lethem noen dager tidligere. Hun er i byen på sin månedlige tur, for å handle inn forskjellige ting til gården sin. Norma har drevet Point Ranch i 30 år, og hun inviterer meg til å bo hos henne noen dager for å oppleve hvordan en bondegård drives ute på disse vidstrakte, frodige og tilsynelatende idylliske savannene sørøst i Guyana.

Men allerede under bilturen til ranchen får jeg en følelse av å være på vei til noe helt annet enn en idyll.

- Bare jaguarer og pumaer dreper rundt 100 dyr i året, forteller hun, og legger til at også giftige slanger krever liv hvert eneste år.

- Dessuten må vi holde geitene våre innestengt fram til rundt klokken ti hver dag nå rett etter regntiden.

Grunnen er en liten orm, som sitter ytterst på gresset, fram til sola har fått skikkelig tak.

- Når geitene spiser gress med denne ormen, vil dette krypet spise seg gjennom magesekken og forårsake indre blødninger og en forferdelig død, forteller hun, men legger til at jeg ikke behøver å bekymre meg.

- Men derimot er det ei flue du må passe deg for.

Den kalles bare «navleflua» i disse strøkene. Selve flua er ikke farlig, men den legger egg i åpne sår - og i pattene til blant annet geiter.

- Når de kjøttetende fluelarvene klekkes, spiser de seg innover i kroppen på verten sin, opplyser Norma, før hun begynner å snakke om stedets vampyrflaggermus, og hvordan de hver eneste natt suger blod av både hester, geiter og kveg ...og mennesker, hvis de får sjansen.

- Vi mister 200 til 300 dyr i året til slanger, pumaer, jaguarer og infeksjoner på grunn av bitt fra blant andre vampyrflaggermus, fluelarver og mageormer.

- Ja, også har vi jo en soppinfeksjon, som vi bare kaller «råtten fot» - og så holdt jeg nesten på å glemme kvegtjuver og hestetjuver, da.

Formes av omgivelsene

Én ting har jeg lært på mine reiser: Mennesker som vokser opp under harde omstendigheter, har en tendens til enten å forsvinne eller bli enda tøffere enn sine omgivelser. Det er jo egentlig logisk, for hvordan skal de ellers overleve?

Menneskene på Point Ranch bekrefter min teori. Dette er hardbarkede folk. De jobber fra soloppgang til solnedgang. De kjemper mot flom, hete, grusomme mengder mygg og alt annet av ubehageligheter som rir denne bondegården.

Likevel er de alltid blide, selv om betalingen ikke akkurat er av norsk standard.

- Jeg tjener 20 000 G$ (ca. 575 kroner) i måneden, forteller Telford. En vanlig «vaquero», cowboy, tjener kun 430 kroner.

- Vi får både mat og tak over hodet i tillegg, da, legger Telford nesten skrytende til.

Men det kan nok være greit at de ikke må betale for maten, for da hadde nok noen gått sultne til sengs mer enn en gang i måneden. For i likhet med mange andre indianerkulturer jeg har opplevd, har også disse mennene en svakhet for alkohol.

- Norma gir oss et par øl etter hver arbeidsdag, men det hender vi får fri en hel kveld til å ta «en tur på byen», innrømmer Telford.

Byen er i dette tilfellet oftest en naboranch. Uansett, da går ofte store deler av månedslønna til øl og sterkere saker. Det er i slike sammenhenger de mest dramatiske hendelsene på disse savannene utspiller seg.

Bondegård Vi Menn 1 2012=

Point Ranch er et paradis for gribber. Henger de rundt lenge nok, vil de aldri sulte. Her sitter de og overvåker en innhegning med hester. Det kan jo hende en unghingst bukker under? © johnny haglund

Bondegård Vi Menn 1 2012=

For å få seg en biffmiddag, må oksen først fanges, slaktes og parteres. Her er kjøtt ikke noe du finner delikat innpakket i plast på nærmeste supermarked. © johnny haglund

Fylla har skylla

«Mora stakk av fra barnet sitt og like etter ble pappaen drept i fylleslagsmål, så barna bor hos sin onkel».

«Mark mistet deler av den ene hånda i et knivslagsmål i fylla».

«Pappaen til Jorge ble skutt og drept av en full mann, som mente at han skyldte ham penger».

Slike historier florerer i nesten sjokkerende omfang. Jeg blir også fortalt litt for mange historier om hvordan mødre i området har en tendens til å forlate både gubbe og barn, for å søke lykken i en annen manns armer.

- Jeg arbeidet i skogen under den tørre årstiden og som frilans cowboy under regntiden, forteller Telford, og minnes kvelden han kom hjem til to gråtende barn, som ikke hadde spist siden mamma forsvant dagen før.

- Hun kom aldri tilbake, ler Telford. Men i øynene hans kan jeg fortsatt spore sinne.

- Barna bor nå sammen med min familie og de har det bra, men dette er et vanlig problem i vår kultur, hevder han.

Norma bekrefter hva Telford sier, og roper i den sammenheng på Monkey.

- Gutten heter egentlig Reinhold Andress, og selv om han har foreldre, har han hele livet levd som en foreldreløs - helt til han kom hit, forteller hun.

Bondegård Vi Menn 1 2012=

Premien etter en 12 timers arbeidsdag er en kald øl. Unntak er Monkey da, han er foreløpig for ung. © johnny haglund

Gribbenes favorittcowboy

I løpet av mine dager på ranchen er jeg blitt litt glad i Monkey. Han er svært entusiastisk og arbeidsom. Han står på fra morgen til kveld og har alle mulige oppgaver.

Men Monkey er ikke bare min favorittcowboy.

Klokken fem om morgenen er han med på slakting. Nedgriset av blod er det hans oppgave til slutt å dra med seg slakteavfallet til en plass rett bak gården. Gribbene - og gårdens hunder - går amok.

Deretter må Monkey inn i flokken av sauer og geiter for å skille ut syke, døende og døde dyr. Han fanger geiter med føttene nesten oppspist av soppinfeksjon, legger dem i bakken og sprayer føttene deres.

De med fluelarver i buken får tilsvarende behandling. Men det er de dyrene han hver dag må slepe over til åtselfuglene, som gir Monkey dette litt triste draget i ansiktet.

Jeg kan se at det å være gribbenes favorittcowboy, setter spor i den unge sjelen hans.

- Det er som å jobbe på en bondegård i de dødes rike, hvisker han forsiktig før han nok en gang snur ryggen til åtselfuglene og forsvinner inn i sine egne tanker.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!