Året var 1898, stedet Sewardhalvøya på vestkysten av Alaska og 25-åringen Jafet Lindeberg fra Kvænangen i indre Troms lastet vaskepanner, skyfler, hakker, spader og alt han ellers hadde med seg over i en bår og satte kurs innover i landet på Fish River.

Så endelig var han ved reisens mål, gullfeltene. Bare for å oppdage at han var kommet for sent. Langs elva og alle sidebekkene var det slått ned pæler med skilt som viste at det var tatt ut skjerp overalt. Noen dager senere møtte han to svensker som også lette etter ledige skjerp.

Da fortalte en av dem at han hadde hørt om en liten bekk nær Kapp Nome ute ved kysten som hadde sett lovende ut. De tre bestemte seg for å søke lykken sammen.

Svenskene hadde et spennende tips, nordmannen alt utstyret som krevdes og mye kunnskap. De pakket sammen telt og utstyr og fulgte Fish River tilbake mot kysten.

Les også:

- Jeg var fange i en sex-sekt

Verdens smarteste dyr

Bare åtte kilometer før elvemunningen begynte de å undersøke de små bekkene. Det glitret i gullkorn overalt. I den ene bekken etter den andre.

De målte opp og fordelte skjerp både i egne og venners navn i bekkefarene og slo ned pæler med opplysninger og hvem eierne av skjerpene var. I løpet av fire dager vasket de gull for 1800 dollar.

En av dagene vasket de for hele 624 dollar på fem timer, en formue i 1898. De tre unge skandinavene skjønte de hadde kommet over en formue.

De visste det ikke da, men de hadde funnet de største gullforekomstene i Alaskas historie. Likevel er det ikke her eventyrferden til den fremtidige kongen av Alaska begynte.

=

Jafet Lindeberg (1), John Brynteson (2) og Erik Lindblom (3) sikret seg de beste gullskjerpene i Nome og fikk tilnavnet Three Lucky Swedes.

Barndomsdrømmen

Som ung gutt i Kvænangen hadde Jafet hatt ett mål: Å komme seg bort fra slitet på fisket på Finnmarkskysten og til et sted med større muligheter. 24 år gammel kom muligheten blåsende inn fra havet.

I form av en amerikansk misjonær som het Sheldon Jackson. Misjonæren hadde fått i oppgave å hente norske samer og kjørerein for å unngå en sultkatastrofe blant gullgravere i Klondike.

Den 4. februar 1898 forlot dampskipet «Manitoban» Alta med 113 nordmenn, flest samer, men også noen kvener som Jafet, andre eventyrlystne nordmenn og drøyt 500 rein. Ekspedisjonen ble kalt «The Yukon Relief Expedition».

I første omgang skulle samer og kjørerein frakte forsyninger til gullgraverne som var isolert i gullfeltene rundt Klondike, langt ute i grenseområdene mellom Alaskas og Canadas villmark. Kongressen i Washington hadde bevilget penger til å redde amerikanske statsborgere med gullfeber fra å sulte i hjel.

Bekymringsmeldinger fra isødet hadde nemlig nådd den amerikanske hovedstaden om at tusenvis hadde reist av gårde bare utstyrt med hakke og spade i den tro at mat ville være å få kjøpt på stedet.

Jackson overbeviste myndighetene om at ingenting ville løse krisen som kjørerein og kjørekyndige samer. Den samme Jackson nevnte ikke for politikerne på Capitol Hill at han også hadde en annen plan med samene og de tamme reinene.

=

Jafet Lindeberg var med å grunnla Nome sommeren 1899. Byen begynte som en teltleir, men ble i løpet av bare ett år størst i Alaska.

Oppdrag avlyst

Etter redningsoppdraget håpet han å stifte en norsksamisk koloni i Alaska. Den skulle lære den utsultede eskimobefolkningen å drive med tamrein som på den andre siden av Beringstredet og i de nordlige delene av Skandinavia.

Profesjonell hvalfangst hadde nærmest renset havet for hval og hvalross, inuittene trengte rett og slett et nytt levebrød. Men innen redningsaksjonen fra Finnmark nådde Alaska, var den avlyst. Situasjonen i Klondike var ikke så prekær som først trodd.

Like tragisk var det at de fleste reinene var døde av sult eller sykdom før de slapp til på reinmose i Alaska. Det viktigste for misjonær Jackson og hans plan B var likevel at reindriftssamer nå var på plass på den forblåste Sewardhalvøya i Alaska. Flere rein kunne man skaffe andre steder, for eksempel fra en urbefolkning på den andre siden av Beringstredet.

Samtidig som alt dette skjedde, ble det funnet store gullforekomster på Sewardhalvøya i området der Nome i dag ligger. Flere av de norske som kom over med dampskipet «Manitoban», lot rein være rein og kastet seg på gulljakten. En av dem var reingjeter Jafet Lindeberg.

Det måtte store mengder vann til for å vaske gullet ut av grusmassene. Massen ble skuflet opp i vaskerennene, og gullet, som var tyngst, ble liggende igjen i små riller som var skåret inn i bunnplankene.

En av «Three Lucky Swedes»

At nettopp Jafet lyktes, var ingen tilfeldighet. Da ryktene om gullrushet i Alaska nådde Finnmark, hadde han allerede lært mye om mineraler, geologi og vasking av gull av faren og onkelen. De to tok ofte unge Jafet med på geologiske miniekspedisjoner i områdene rundt Alta.

Han var 21 år gammel da han i 1898 seilte av gårde på «Manitoban », hyret av misjonær Jackson som reingjeter. Han røpet ikke for oppdragsgiveren sin at han egentlig hadde andre motiver med reisen. 21-åringen var den mineralkyndige familien Lindebergs gullgraverutsending.

Unggutten benyttet derfor raskt anledningen til å bli løst fra sine oppgaver som reingjeter da behovene for hans tjenester avtok. Det må ha vært litt av et triumferende gjensyn Jafet opplevde med faren og onkelen da han kom hjemom som snarest til Kvænangen ved juletider i 1899 og fortalte hva han hadde funnet på de snaut to årene han hadde vært borte.

De satt og humret og lo. Han, Jafet Lindeberg, sønn av en gruvearbeider og fiskerbonde fra Kvænangen, hadde funnet en av verdens største gullforekomster. De to svenskene og Lindeberg ble på kort tid mangemillionærer.

De fikk tilnavnet «Three Lucky Swedes», til tross for at trioen besto av to svensker og en nordmann. Men misunnelsen fra mange tusen andre lykkejegere som strømmet til Nome, var både stor og truende.

I tillegg til andre gullgravere forsøkte både kjeltringer, amerikanske politikere, endog dommere å svindle til seg skjerpene deres. Men de berget seg gjennom det ene bakholdsangrepet etter det andre.

=

Ekspedisjonen som seilte ut fra Alta besto av 113 menn, kvinner og barn. Etter at de hadde fraktet forsyninger inn til gullgraverne i Klondike, skulle de lære Alaskas lokale eskimoer å holde tamrein. Historien ble noe annerledes.

Jafet Lindeberg Fisker, snekker, sjømann, reingjeter og gullgraver i Alaska, grunnlegger av byen Nome, eier av gruver, oljefelt, fabrikker, banker, hoteller og rikeste nordmann i Amerika. Jafet Lindeberg er bare en av de ukjente nordmenn du stifter bekjentskap med i boken «Redningsmenn og Lykkejegere» av forfatter og journalist Roy Andersen, utgitt på Aschehoug Forlag.

Kongen av Alaska

Deretter kunne Lindeberg høste fruktene. Til tross for at mye gull ble svindlet fra ham, varte det ikke lenge før gutten som dro ut fra Kvænangen i indre Troms, var mangemillionær i dollar.

«Kongen av Alaska» ble han kalt, og som en konge strødde han gullet om seg.I Norge var det derfor særlig hans slekt og venner i hjembygden som nøt godt av hans velgjørenhet. Han ga også store bidrag til skoler.

Og ekspedisjoner. I Nome lærte han for eksempel Roald Amundsen å kjenne og støttet siden hans ekspedisjoner. Takket være Lindeberg ble for eksempel «Gjøa» bevart i San Francisco. Tidlig på 1920-tallet ble selskapet Pioneer Mining Company hvor Lindeberg hadde tjent store deler av sin formue, solgt.

Sammen med kona flyttet han til San Francisco hvor han ble boende livet ut. Derfra satset han på olje- og mineralleting i både Afrika og Mellom-Amerika. Interessen for geologi og leting etter mineraler brakte ham til Norge på hans gamle dager.

Studier av geologiske kart over Nordsjøen hadde nemlig overbevist ham om at havbunnen måtte skjule store oljeforekomster. På begynnelsen av 1950-tallet dro han derfor til Oslo og ba om tillatelse til å starte leteboring. Men de norske myndighetene avviste ønsket.

Det fantes ikke olje i Nordsjøen, ble han fortalt. Paradoksalt nok døde eventyreren Jafet Lindeberg i 1962, 89 år gammel. Samme år startet det norske oljeeventyret i Nordsjøen.

Les også:

En helt vanlig milliardærbolig

Rått og brutalt i Afrika

Verdens UFO-hovedstad

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!