Belle tok livet av 30 mennesker

"Jeg beklager å meddele at vår bror Anders ikke er blant oss levende lenger. Jeg kom nettopp hjem fra Indiana hvor jeg var så suksessfull i min etterforskning av hva som hadde skjedd med Anders at jeg løste den største mordsaken i Amerika, ja kanskje i hele verden. Og det var en norsk kvinne som la skam på hele det norske folk.

Anders hadde korrespondert med denne kvinnen i over to år. Han nevnte ofte at en rik, norsk enke skrev til ham, men jeg viet det ikke mye oppmerksomhet. Han fortalte meg ikke noe om hvor han dro.

Det ble det siste han gjorde Anders var ikke det første, men muligens det siste offeret hennes, og det kan de takke meg for."

Utdrag fra et brev Asle Helgelien sendte til sine søsken 21. mai, 1908. Belle Gunness, den fattige, pliktoppfyllende småkårsjenta fra Selbu, ble i begynnelsen av mai 1908 verdenskjent som massemorder, etter å ha drept over 20, kanskje opptil 30 mennesker i USA.

Det eksakte antallet er uvisst og det ligger mange skygger over historien om Belle, spesielt fordi hun aldri ble konfrontert med ugjerningene eller stilt for retten.

Les også:

Missilet som treffer hver gang

Slik ble Abramovich Russlands rikeste

Motivert av penger

Flesteparten av ofrene var skandinaviske menn, to av dem var hennes ektemenn. I tillegg drepte hun friere, vitner, drenger, adoptivbarn og politiske rivaler. Motivasjonen var penger, og det antas at hun var god for minst 50 000 amerikanske dollar etter dødsbrannen i 1908.

Belle hadde utviklet stormannsgalskap. Søsteren i Chicago, Nellie Larson, sa til The New York Times en uke etter husbrannen at «min søster var gal etter penger, det var hennes største svakhet.»

Infernoet på Gunness gård 28. april 1908 kunne ha blitt en uproblematisk mordbrannetterforskning, med Belles gårdsgutt og forsmådde elsker Ray Lamphere som hovedmistenkt.

Men hallingdølen Asle Helgelien, som hadde flyttet fra Ål til Sør-Dakota med søsknene sine, ville det annerledes. Det hele begynte et par måneder tidligere. Asle hadde begynt å engste seg for sin yngre bror, Anders Helgelien, som dro hjemmefra i begynnelsen av januar.

Han sa ikke hvor han skulle, bare at han ble borte en uke. Siden hadde ingen hørt fra ham. I midten av februar dro Asle til brorens hus og snoket rundt. Der fant han nærmere 80 kjærlighetsbrev fra Belle Gunness, skrevet over en periode på 19 måneder.

Han fant også en ekteskapsannonse på norsk fra en skandinaviskamerikansk avis og konkluderte med at det var slik Belle og broren møttes. I ett av brevene var det gitt klare instrukser om at Anders ikke måtte fortelle noen at han skulle besøke henne i La Porte og at han måtte brenne alle brevene.

- Pass deg for svensker, man kan ikke stole på dem, skrev Belle, som bodde i en by full av svenske og tyske innvandrere.

Etter at Asle fant brevene, skrev han til Belle for å høre om Anders hadde vært på besøk.

God økonomi

Gunness gård var en prakteiendom. To store eiketrær sto og svaiet bak hovedhuset som var bygd i rustrød stein; i klassisk viktoriansk stil. I en liten skråning bak den røde låven gikk Belles griser og nedenfor lå et lite vann.

På stallen hadde hun flere hester og en ponni som barna brukte til skoletransport. Hun hadde flere kjerrer; en for hverdag, en for arbeid og en til søndagsbruk.

Belle, som var rundt 1,80 m høy, vandret ofte rundt i store frakker som så ut til å tilhøre menn. Hun brukte store mannfolkstøvler og gikk i lange, svarte, stive skjørt. Et stort skinnbelte var fast tilbehør, på det hang det en tykk lommebok og en kniv.

Belle kunne også pynte seg, og det manglet ikke på silke og brokade eller oppsatt hår og gullsmykker når hun deltok i sosiale arrangement eller dro innom den svenske kirken. Belle, som hadde langt bedre økonomi enn de fleste i La Porte, led av handlemani og var fast kunde i flere av La Portes fineste butikker.

Hjemmet hennes var fylt av kun det beste: Tepper, flotte møbler, krystall lysestaker, duker, porselensservice og sølvtøy. Hun hadde til og med innlagt vann og toalett.

I mars 1908 fikk Asle svar fra Belle. Jo da, Anders hadde vært på besøk tidlig i januar, men hadde dratt videre til Chicago 14. eller 15. januar. Hun trodde han var skuffet fordi han kom til La Porte i den tro at de skulle gifte seg.

Et par brev ble utvekslet mellom Asle og Belle og i det siste brevet, datert fire dager før mordbrannen, skrev Belle:

«Min 14 år gamle datter tok Anders til togstasjonen den morgenen han dro. Et par dager senere fikk jeg et brev, poststemplet Chicago, hvor Anders skrev at han ville lete etter en av brødrene sine der.

Hvis han ikke fant ham, ville han dra videre til New York.» For å overbevise Asle om at hun snakket sant, la hun til: «Jeg leste brevet fra Anders om morgenen, la det på bordet før jeg gikk i fjøset og melket kuene. Da jeg kom tilbake, var brevet borte, trolig stjålet av gårdsgutten Ray.»

Det Belle ikke visste, var at Asle hadde kontaktet banksjef Frank Pitner i First National Bank i La Porte. Asle hadde nemlig funnet ut at broren Anders hadde overført nærmere 3000 dollar til denne banken. Siden pengene ble cashet ut, hadde ingen sett Anders.

Erotiske brev

Slik lokalsamfunnet så det, var Belle en from og arbeidsom alenemor som drev en flott gård. Ingen, bortsett fra postmesteren i La Porte, visste at hun korresponderte iherdig med menn fra hele Midtvesten, og at hun i disse brevene presenterte seg som en ensom og rik enke.

Målgruppen hennes syntes å være ensomme, kjærlighetshungrige skandinaver på prærien. Noen av brevene var på grensen til det erotiske. Brevene fra Asle var ikke de første hun fikk fra pårørende til menn som var savnet etter å ha vært på besøk hos henne.

Men Asles brev var de første som ga henne grunn til frykt. Belle, født Brynhild Paulsdatter Størset, vokste opp i Selbu under svært fattige forhold. Hun var 23 år gammel da hun steg av båten i Amerika i september 1881.

Det var harde bud som ventet enhver innvandrer, og det var begrensede muligheter for kvinner, spesielt i Midtvesten. Mange av dem endte opp i prostitusjon. Belle hadde det fortrinn at hennes søster Nellie allerede var etablert i Chicago og hadde skaffet henne jobb som hushjelp.

Hun og mannen betalte for Belles reise til Amerika. Etter et par år giftet Belle seg med Drammensmannen Mads Sørensen, og sammen drev de en konfeksjonsbutikk.

Forsikringssvindel

Belle ble veldig involvert i en fosterforening for norske barn i Chicago. Hun og Mads tok til seg åtte måneder gamle Jennie Olson. Hennes mor var nettopp død, og faren, en venn av Mads, var maskinist og trengte et par fosterhjem til jentene sine mens han var til sjøs.

Belle nektet å levere Jennie tilbake, men lot henne holde kontakten med faren og søsknene. Senere adopterte Belle og Mads nok en jente, Caroline, som døde av kolikk fem måneder gammel.

Et år senere adopterte de Alexander, som også døde av kolikk. Begge babyene hadde livsforsikring. Noen år senere brente konfeksjonsbutikken ned. Den var også forsikret.

Belle og Mads adopterte ytterligere to jenter, Lucy og Myrtle. I 1900 døde Mads Sørensen den dagen to livsforsikringer overlappet. Broren Oscar Sørensen ble mistenksom og forlangte obduksjon.

Mads var allerede gravlagt og kroppen måtte graves opp. Rettsmedisineren fant ikke noe mistenkelig, og Belle sanket inn rundt 6000 dollar fra livsforsikringene. Det ble i ettertid spekulert i at magesekken ikke ble obdusert, og at Belle hadde betalt en stor sum for at rettsmedisineren skulle tie om det han fant.

Krevde obduksjon

Belle og de tre døtrene flyttet til La Porte, Indiana. Året etter giftet hun seg med enkemannen Petter Gunness, opprinnelig fra Oslo, som hadde to døtre på åtte måneder og syv år.

Den yngste døde etter et par måneder, også av kolikk, og etter åtte måneder døde Petter av at «en kjøttkvern falt i hodet på han.» Også hans bror, Gust Gunness, ble mistenksom og insisterte på obduksjon.

Denne gangen ble det holdt en høring, men dommeren konkluderte med at det ikke var noe mistenkelig ved dødsfallet. Gust Gunness krevde å være verge for sin niese, samt at halvparten av livsforsikringen på 3500 dollar skulle settes av til henne.

Belle nektet på begge punkter. Gust kidnappet tantebarnet og tok henne med tilbake til Wisconsin. Der ble en mistenkelig person observert ved gården hans. Gust var redd for at det var Belle som prøvde å kidnappe niesen, og plasserte henne hos venner på hemmelig identitet.

Gust var overbevist om at Belle, om hun fikk sjansen, ville ha drept niesen på samme måte som hun hadde tatt livet av Petter og spedbarnet. Svogerens krav på forsikringspengene etter Petter gjorde at Belle, i all stillhet, fødte en sønn, Philip Gunness.

Ingen viste at Belle var gravid, men dette løste arvedilemmaet etter ektemannen. En nabo fortalte at hun hadde stukket innom Gunness gård dagen etter Philips fødsel og forundret seg over at Belle var ute og vasket klær.

Da hun nevnte at det var sprekt av Belle å være ute og jobbe dagen etter en fødsel, svarte Belle bryskt at «i gamlelandet var det ingen kvinner som gikk til sengs etter en fødsel.» Folk begynte å lure på om Belle virkelig hadde født Philip. Ingen i La Porte hadde hjulpet til med fødselen.

Herrebesøk

I årene etterpå ble en strøm av menn observert på Gunness gård. Sambygdingene valgte å se på dette som enkens stakkarslige forsøk på å finne seg en ny mann. Mange syntes synd på henne, for hun hadde tydeligvis problemer med å overtale disse mennene til å bli værende.

På overflaten var alt i skjønneste orden. Jennie Olson blomstret til å bli en nydelig ung jente på 15 år. Hun svermet for en lokal gutt, John Weidner. I midten av desember 1906 fortalte hun John at hun skulle til Los Angeles for å gå på skole.

Hun ba ham komme innom på søndag for å ta farvel. Han kom som avtalt og ble møtt av en brysk Belle. Hun fastslo at Jennie dro til California allerede onsdag. Dette syntes John var merkelig, ettersom han og Jennie hadde et nært forhold. I tiden som fulgte, skrev John mange brev til Jennie.

Belle nektet å gi ham adressen, men sa hun skulle sende brevene videre. Jennie skrev aldri tilbake. Like før dette hadde Jennies biologiske søster fra Chicago vært på besøk.

Under besøket lot ikke Belle jentene få være alene ett minutt. Jennie hadde store brannskader på hendene og i ansiktet, men ville ikke fortelle søsteren hvorfor. Det antas at Jennie enten hadde vært vitne til en uønsket episode hjemme, eller at hun hadde begynt å stå opp imot sin dominerende mor.

På vinteren 1908 ble Belle presset til å gi penger og smykker til den fargede bordellinnehaveren Liz Smith. Hun drev et horehus der Ray Lamphere var en hyppig gjest, spesielt i baren.

Ray hadde en tendens til å snakke for mye. Han fortalte om kjærlighetsforholdet til Belle, og om mennene hun drepte i nattens mulm og mørke. Liz visste å utnytte situasjonen.

En dag tok hun to av sine prostituerte med som vitner, og dro til Gunness gård. Hun krevde penger for å tie stille om det Ray hadde sagt. Belle gikk med på dette, og Liz kunne dra fra Gunness gård med smykker og kontanter.

En kveld kom sheriff Smutzer på besøk. Han viste fram et brev fra Asle Helgelien, som etterlyste sin bror. Sheriffen fortalte samtidig at Ray gikk rundt og skrøt av at han visste om alle mennene som tilbrakte natten hos Belle, og at Anders Helgelien angivelig skulle være en av dem.

Ondsinnede rykter

Sheriffen var en god venn av Belle. Nå sa hun til ham at det ikke var noen hemmelighet at Anders besøkte henne og barna. Hvem som var gjester hos henne, hadde ingen andre noe med, la hun til.

Sheriffen var enig. Belle la til at Ray hadde mistet forstanden og burde blitt satt i fengsel for La Portes trygghets skyld. Sheriffen var enig i det også. Dagen etter, 28. mars, hastet Belle til sin advokat.

Hun fortalte ham om de ondsinnede ryktene Ray spredde om henne og om sheriffens besøk.

- Ray sier ting om meg som ikke er sanne. Han kommer til huset mitt om natten og titter inn igjennom vinduene, forklarte Belle.

Advokaten oppfordret Belle til å fylle ut en erklæring om at Ray Lamphere var sinnssyk og burde arresteres. Tre leger vurderte erklæringen og konkluderte med at Ray var fullt tilregnelig. Belle ble rasende.

Advokaten ba henne roe seg ned og heller konsentrere seg om den forestående rettssaken, satt til 16. april. Der skulle Ray svare for påstandene om at han hadde oppholdt seg ulovlig på Belles eiendom.

Delstaten Indiana oppnevnte advokat Wirt Worden som Rays forvarer. Ray var nervøs og Worden prøvde å trøste ham med at Belle bare ønsket å være i fred.

Livredd

Selv lurte han på hva Belle hadde å oppnå med å sette stakkars Ray med hengebarten bak lås og slå, liten og puslete som han var.

Worden forklarte Ray at for at hans forsvar skulle være mest mulig effektivt, måtte han forstå Belles motivasjon for å anmelde ham for å ha oppholdt seg ulovlig på eiendommen hennes.

Det virket litt trivielt og noe mer måtte ligge bak. «Hadde du et kjærlighetsforhold til Belle? Hvordan møttes dere? Hva annet kan du fortelle meg som kan være nyttig i forsvaret?»

Etter en kort samtale innså Worden at Ray var livredd Belle og bestemte seg for ikke å presse ham ytterligere. Idet han gikk fra cellen, sa Ray: «Barna er adoptert, Belle har aldri født.»

Dette gjorde Worden mistenksom, og han begynte å grave dypere i Belles liv og fortid. Han kontaktet dommeren på tinghuset med sine mistanker om at Belle hadde en kriminell fortid.

Dommeren kalte påstanden for skandaløs. Belle var en respektert enke, som slet med å oppdra sine fire barn på egen hånd. En stor gård drev hun også. Som del av forberedelsen til rettssaken, bestemte Worden seg for å stille noen spørsmål til Belles døtre.

Han gikk innom dem på skolen og ba om å få snakke med den eldste av dem, Lucy på 11 år. Han viste henne et bilde av Anders og spurte om hun hadde sett ham før.

- Ja, svarte Lucy.

Worden spurte hva som hadde skjedd med ham, og Lucy sa at han dro.

- Hvor? spurte Worden.

Lucy visste ikke.

- Så du ham dra eller dro han før du våknet?

- Selvfølgelig så jeg ham dra, jeg kjørte ham til jernbanestasjonen selv, svarer Lucy.

Dette var det samme som Belle hadde skrevet i brevet til Asle. Etter skolebesøket gikk Worden innom fengselet og viste bildet av Anders til Ray. Ray ble anspent, men bekreftet at dette var mannen som var på Gunness gård i januar.

- Når dro han?

- I midten av januar, svarte Ray.

- Tok noen ham til jernbanestasjonen? Kanskje en av jentene?

- Å nei, svarte Ray,

- Belle ville aldri tillate noen av sine barn å være alene med ham eller andre menn. Aldri.

Kryssforhør

Worden var klar til å forsvare Ray. Han ba Belle ta vitneboksen og startet med å stille henne et par uskyldige spørsmål om hennes første ektemann, Mads Sørensen.

Han nevnte at Mads døde den dagen to livsforsikringer overlappet, og at Belle mottok en stor forsikringspremie. Han spurte om Belle hadde hatt andre dødsfall i familien mens hun bodde i Chicago.

- To spedbarn døde, bekreftet hun.

Worden spurte om de hadde livsforsikring. Dette bekreftet Belle. Worden spurte om brannen i konfeksjonsbutikken, om også butikken var forsikret. Nå nektet Belle å svare.

Worden spurte om omstendighetene rundt dødsfallet til hennes andre ektemann, Petter Gunness. Belle svarte at Petter døde av at kjøttkvernen falt i hodet hans mens de laget pølser.

Worden spurte om «det ikke var tilfelle at hun holdt en kjøttkvern i hånden da den traff ham». Retten protesterte. Han gikk da over til å spørre om Jennie Olson, eldstedatteren.

- Forventer du at hun noen gang kommer tilbake fra California? spurte Worden.

Han hadde nemlig fått vite at Ray ikke trodde Jennie Olson hadde reist til California. Retten tok en pause og Worden snakket med Ray, som sa at Worden hadde begått en stor feil.

- Det spiller ingen rolle hvor intelligente dere tror dere er, hun vil finne en måte å komme seg ut av det på, sa han.

Worden ville vite mer. Ray sa at han fryktet for barnas sikkerhet.

- Belle ville aldri ta dem med seg, og de vet for mye til å bli igjen, sa Ray.

Hodeløst lik

Ray ble dømt for ulovlig inntreden på Belles eiendom og mottok en bot på fem dollar. Selv om Belle vant rettssaken, betraktet hun det neppe som en seier. Etter kryssforhøret Worden utsatte henne for, var hun fylt av uro.

Nettet begynte å snøre seg sammen rundt henne. Det stormet rundt Belle. To uker senere, 28. april, sto Gunness gård i flammer. I ruinene fant de Belles tre barn, Lucy, Myrtle og Philip, samt en kvinnekropp uten hode.

Man antok at dette var Belle. Ray Lamphere, som var på jobb et annet sted, ble arrestert for mordbrann, selv om ingen hadde sett ham i nærheten av Gunness gård. La Porte var rystet og lokalavisen skrev:

«Det ser ut som at moren, i et desperat forsøk på å redde barna, holdt armene rundt dem idet de møtte flammedøden.»

Men ikke alle var like sikre på at det var Belles kropp som lå i ruinene. Det var to grunner til det. Den ene var størrelsen på liket, og det andre var hodet som manglet. Belle var usedvanlig høy. Den hodeløse kvinnen i ruinene kunne ifølge legen neppe vært over 1,65 m.

En gutt påsto at han så Belle hente en ung kvinne på togstasjonen noen dager før brannen. Belles bankboks ble åpnet. Der fant man de 700 dalene hun hadde satt inn uken før, og et par lånepapir.

Hvis hun virkelig trodde at Ray var etter henne, ville det ikke ha vært lurere å ha de pengene for hånden? Belle hadde også satt opp nytt testamente et par dager før brannen, og eldstedatteren Jennie sto ikke oppnevnt som arving.

Banksjef Pitner klippet ut artikkelen og sendte den til Asle. Da Asle leste at levningene etter Belles tre barn ble funnet i brannruinene sammen med en hodeløs kvinnekropp, dro han til La Porte med en gang. Samtidig mottok han det siste brevet fra Belle, datert 24. april.

Avvisende

Belles søster og nevøen John Larson kom fra Chicago. Nevøen fortalte journalistene at hans tante kunne være avvisende. Det var minst 20 år siden hans far hadde bedt tante Belle om ikke å sette sin fot i deres hjem, etter at hun ville ta til seg søsteren og svogerens datter.

Siden den gangen hadde Belle og moren ikke hatt så mye omgang som de pleide. Asle ankom La Porte og fant tonen med Belles nye dreng, Joe Maxson. Drengen hadde spist middag sammen med familien kvelden før brannen.

Belle vartet som vanlig opp med en god middag og familien hadde lekt leker, blant annet rødhette, før Belle serverte en halv appelsin til hver. Barna hadde vært hjemme fra skolen, noe som var uvanlig, sa Maxson.

Kl. 04 våknet han av at huset sto i brann. Maxson prøvde å ta seg inn i hovedhuset, men døren var låst. Han ropte «Fire!» i håp om å vekke naboene og kastet stein inn vinduene på de værelsene hvor han visste at Belle og barna sov.

Grusom juling

Dagen før brannen hadde Lucy og Myrtle ankommet skolen med hovne kinn og utgråtte øyne. Lærerinnen hadde aldri sett Gunnessjentene i en slik forfatning og spurte om noe var galt.

Gråtkvalt fortalte de at moren hadde gitt dem grusom juling samme morgen.

- Hvorfor? spurte lærerinnen.

De hadde lekt før de dro på skolen, og før de visste ordet av det, hadde de lekt seg ned i kjelleren. Lærerinnen spurte om de hadde forbud mot å gå ned i kjelleren, og de svarte ja, men at de hadde glemt seg bort.

Asle hadde vært to dager på Gunness gård. Mennene var i full sving med å rydde opp i ruinene, og han fant ingen spor etter sin bror. Idet han skulle til å gå tilbake til hotellet i sentrum, fikk han en idé.

Hastig gikk han tilbake til Maxson og spurte om han visste om det var søppelfyllinger på gården. Maxson visste om flere og hadde selv gravd ned søppel i mars. Asle ba Maxson om å vise ham søppelfyllingen. Asle tok en spade og sammen begynte de å grave.

I Asles egne ord gikk det slik for seg:

«Etter at vi hadde gravd litt, kjente jeg en grusom lukt. Maxson sa at fru Gunness hadde gravd ned tomme tomat- og fiskekanner der. Det var kanskje det som luktet? Plutselig kom vi fram til noe veldig hardt som var dekket av en tykk havresekk.

Vi løftet sekken og voksduken som lå over, og vi så nakken på et menneske, og en arm. Vi stoppet og sendte Maxson til sentrum for å hente sheriffen¿ da sheriffen kom, lot jeg ham ta over.»

Det de fant, var kroppen til Anders Helgelien. I samme grav fant de Jennie Olson, datteren som Belle angivelig hadde sendt til California 16 måneder tidligere.

16 kropper i hagen

I brevet til sine søsken 21. mai, skrev Asle:

«Jeg fant Anders først. Etter det fant de 16 kropper i samme hagen. Kanskje hun hadde drept enda flere, jeg tror så. Myndighetene hadde ingen idé om mordene. Men jeg hadde skrevet til så mange i La Porte og også lest brevene hun skrev til Anders, så jeg var sikker på at noe fryktelig hadde skjedd med ham.»

Asle la igjen 200 dollar hos begravelsesbyrået Cutler Services og ba dem begrave hans bror og gi ham en skikkelig gravstøtte. Det var for langt å frakte den råtnende kroppen 120 mil tilbake til Dakota.

Hvorvidt det var Belle eller en annen kvinne som lå i ruinene, ble forsøkt bestemt etter politisk tilhørighet. Demokratene mente det ikke var Belle som lå i ruinene, mens republikanerne mente at det var Belle.

Doktor HH Long mente at kroppen i ruinene ikke kunne ha vært Belle fordi hun hadde «bokstavelig talt vært en koloss av kjøtt, minst 110 kilo.»

I tillegg observerte han at den døde kvinnens hender var altfor velstelte til å være Belles. Hvordan kunne Belle skjule mordene i så mange år? Hvorfor ble hun ikke oppdaget?

Svaret ligger både i kjønnsrollemønsteret i USA på den tiden og i geografi. Belle bodde uten innsyn fra naboer og med store marker og skog rundt seg. I tillegg var og er Amerika et enormt landområde og det er relativt lett å starte på nytt og gjemme seg blant folket, hvis man vil det.

Ingen visste noe om Belle annet enn at hun var en norsk enke fra Chicago som kjøpte en gård i La Porte. Ingen visste at hun var en kald psykopat med en skremmende lav terskel for grotesk vold.

Det viste seg i ettertid at et knippe mennesker hadde mistanke om at det foregikk ting på Gunness gård, men Belle var jo en kvinne og kvinner drepte ikke!

Les også:

Hoppet ned i verdens dypeste grotte

- Livsdrømmen ble til et mareritt

Passasjerene fra helvete

Denne saken ble første gang publisert 19/01 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.