Saddam Hussein var ikke akkurat den ideelle farsfiguren. © Jacques Pavlovsky /Scanpix

Opprørerne i Libya blir harde i blikket når de snakker om den forhatte diktatoren Muammar al-Gaddafi. Men når de snakker om sønnene hans, blir øynene svarte. De forakter faren. Men de hater sønnene.

Det var det samme mønsteret i Irak. Folket følte en stor skadefryd da Saddam Hussein til slutt ble trukket fram fra et hull i bakken. De følte en stor lettelse da han ble stilt for retten, dømt og hengt.

Men reaksjonene var for ingenting å regne mot de elleville gledesutbruddene som ledsaget bildene av diktatorsønnenes sønderskutte lik.

Bestialske Brødrene Qusay og fremfor alt Uday Hussein var da også eksponenter for en grotesk bestialitet. Uday kjørte rundt om kveldene og kidnappet unge kvinner. Dersom de ikke frivillig gikk med på å ha sex med ham, voldtok han dem og kastet dem til løvene.

Han fikk løvene fra en zoologisk hage i Bagdad og lot det blodige dramaet utspille seg på et privat amfiteater, dit han gjerne inviterte sine nærmeste venner.

Han hadde også en pervers glede av å avbryte bryllupsnatten til unge par. Han voldtok bruden og slo brudgommen i hjel. Uday var et menneske som åpenbart mente at andre var til kun for å tilfredsstille ham, og at alle normale grenser for menneskelig adferd ikke hadde gyldighet for ham.

Det hører med til historien at selv Saddam var skeptisk til Uday og syntes han hadde utviklet noen uheldige personlighetstrekk. Det var derfor han fortrakk Qusay som sin etterfølger, selv om Qusay heller ikke var hva man tradisjonelt oppfatter som en kjernekar.

Les også:

Den livsfarlige "Gubbligan"

Lever på bunnen av Nordsjøen

Saadi tror han er fantastisk til å spille fotball. Kun med hjelp fra pappa, med- og motspillere som har livet kjært, klarer han å utrette noe på banen. © FILIPPO MONTEFORTE /Scanpix

Oppblåste selvbilder

Oberst Gaddafis sønner er forskjellige av natur, men har en del fellestrekk. De har ekstremt oppblåste selvbilder. Og alle synes å ha et omvendt kong Midas-syndrom - alt de rører ved, går galt.

Et godt eksempel er den 38 år gamle Saadi Gaddafi, som gikk rundt og trodde at han var en fotballspiller i ypperste verdensklasse. Ved hjelp av sin fars makt og sin fars penger kunne han gjøre sin livsløgn om til en sannhet - i hvert fall nesten.

Han utnevnte seg selv til kaptein på det libyske landslaget og ved hjelp av bestikkelser fikk han kontrakt med den italienske Serie A-klubben Perugia. Her spilte han én kamp før han ble tatt i doping.

Den eldste sønnen og arvtageren til makten, Saif, ble lenge betraktet som et unntak. Han studerte økonomi i London og fremsto som en kultivert og reflektert person. Han ga til og med uttrykk for at han kunne tenke seg å innføre demokratiske reformer i Libya. Men da borgerkrigen brøt ut, stilte han seg lojalt ved farens side.

- Vi kommer aldri til å gi fra oss dette landet, sa han til mediene. Som om Libya var familiens private eiendom.

Dagen før opprørerne inntok Tripoli, sto han fram og fablet om at alt var fint i Libya og at opprørerne hadde gått i en felle.

Moammar al-Gaddafis sønner lider av sviktende virkelighetsoppfatninger. © MOHAMED MESSARA /Scanpix

Alle rettigheter

Analytikerne så det som et forsøk på propaganda. Men psykologene er av en annen oppfatning. De mener at Saif Gaddafi trodde på det han sa. Han mente virkelig at alt var fint i Libya og at opprørerne hadde gått i en felle.

Gjennom hele livet har Gaddafis sønner lært at deres ord er sanne og deres handlinger riktige. De har vært omgitt av mennesker som av frykt eller egeninteresse bare har bekreftet dem i ett og alt.

Når Saadi spilte fotball, sørget medspillerne for at han fikk ballen hele tiden, og ingen motstander våget å ta den fra ham. Når Saif uttalte seg om politiske emner, sto nikkerne og applauderte til de fikk gnagsår i håndflatene. Det ga diktatorsønnene et fullstendig forkvaklet syn på seg selv og verden.

Gjennom hele livet har de fått alt de vil ha av materielle goder. De er blitt oppmuntret til å oppfatte andre mennesker som mindreverdige. Og de har fått en følelse av at de har alle rettigheter. De ser ingen feil og mangler ved seg selv. Derfor kan de gjøre hva de vil. De fortjener det fordi de er utvalgte.

Saif tror han er et blendende politisk talent. Så feil kan man ta. © STR /Scanpix

Endeløs rekke

Dette, i kombinasjon med at det aldri er blitt stilt noen krav til dem, gjør dem nytelsessyke og selvopptatte. Blir de avvist eller nektet noe, blir de farlige. Psykologene kaller det for en form for ond narsissisme, med henvisning til Narcissus i gresk mytologi. Han som ble så forelsket i sitt eget speilbilde at han til slutt falt i vannet og druknet.

På en måte er de uskyldige ofre. Det er fedrene, despotene, som gjør dem til det de er. Det synes ikke å være et eneste eksempel på at en despotisk leder har greid å oppdra en normal og sympatisk sønn.

Alle sanne diktatorer drømmer om å overdra makten til sine sønner og har i stor grad forsøkt å gjøre det. Men det har aldri gått bra.

I Afrika har sønnene til Idi Amin (Uganda), Jomo Kenyatta (Kenya) og Daniel Arab Moi (Kenya) bare rotet det til. Sønnen til Josef Stalin drakk seg i hjel. Og selv om Baby Doc arvet farens bøllehær på Haiti, greide han ikke å beholde makten i landet.

Det ble stilt ganske store forventninger til Bashar al-Assad i Syria, han hadde, i likhet med Said Gaddafi, gått på skole i Vesten og lært seg moderne tanker om demokrati.

Men da han ble konfrontert med opprøret i sitt eget land, reagerte han akkurat like brutalt og paranoid som faren, den forhatte Hafez al-Assad, hadde for vane.

I mange tilfeller ender sønnene opp som fedrenes største problem. Hvor ond Nicolae Ceausescu enn var, ble han overgått av sønnen Nico. Han voldtok og stjal og drakk. Til slutt spilte han bort store deler av statskassen. Han var utpekt til å overta makten, men døde av skrumplever i en alder av 45.

Les også:

Den farlige reisen til eventyrland

Her er rotter snaddermat

Tidenes rikeste sportsutøver

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!