Barbecued birds in a local snack shop. Johnny mat=

I Kina kan som regel alt som kaster skygge spises. Her et lite utvalg av grilla småfugler. © Johnny Haglund

Nord-øst i India, i staten Assam, ligger en liten Dhaba (indisk utgave av en norsk veikro). De siste åtte årene har jeg vært her ganske ofte, og jeg elsker maten på denne lille kroa. Samme nå. Jeg har akkurat fortært et måltid med dal, ris og chapati og siden det er lørdag, koster jeg på meg dessert.

- Vil du smake, Moon?

Min indiske kamerat rister bestemt på hodet. Jeg derimot, lar noen små boller, søte som sukker, skli ned på høykant. Men det var en bismak jeg ikke helt likte...?

- Vil du se hvordan vi lager maten? En av eierne, som kjenner meg igjen fra tidligere, synes det er på tide jeg tar en kikk på stedets kjøkken, for han er stolt av sjappa si. Egentlig ønsker jeg ikke det, for jeg liker maten og jeg er aldri blitt syk av å spise her. Men etter et besøk på kjøkkenet, vet jeg av erfaring at dette kan endre seg drastisk...

Jeg har vært på lignende steder før, så jeg forventer ikke akkurat norsk standard på kjøkkenet... og det er det heller ikke... for å si det mildt! På et jordgulv sitter et knippe unge menn og kvinner. De koker i hop noe greier på et par bål, rører i store jerngryter (som ser ut til aldri å ha vært vasket) og kutter løk og ingefær. Rundt dem ligger søppel, skitne tallerkener, grønnsaker, oppvask, fisk, kylling... og fluer... og rett utenfor et luftig gjerde, står ei ku og gjør fra seg.

Les også:

Den feiteste får dama

Si din mening om Vi Menn og vinn en iPad

Pork meat for sale. The dong village of Zengchongs. Johnny mat=

På et marked i Kina fant jeg denne fristende bøtta. full av griseinnvoller ¿ klare til å puttes i steikepanna. Nam, nam! © Johnny Haglund

- Her tryller vi fram vår magiske mat, skryter mr. Singh halvveis overdøvet av den rautende kua. Og han er oppriktig stolt. Med unntak av et kjøleskap på fremsiden av restauranten, hvor Singh oppbevarer brus, finnes ingen fryser eller kjøleskap til å oppbevare ferskvarer til restauranten.

Kyllingen, som selvsagt er høner, står levende i et bur og venter på en middagsgjest. Greit nok, men fisken derimot er verken levende eller kjølt ned. Den ligger i en kurv med avispapir og salt og det er vel rundt 38 grader i skyggen. Ikke rart det lukter råttent.

Men hva som gir meg litt vondt i magen, er synet av han som lager disse søte bollene jeg nettopp klemte i meg. Han sitter og ruller disse med hendene og legger dem på en trefjøl. Så tørker han svette fra panna - med hånda selvsagt - før han deretter hiver bollene opp i en svær wokpanne med kokende sukker og vann. Men det er disse bollene da... de har litt forskjellig farge. De han rullet helt først, er litt mørkere enn de han ruller nå?

- Møkk? Min indiske venn, Moon, smiler og nikker skjevt på hodet.

- De første bollene han ruller om morgenen eller etter en pause, har en litt mer brunaktig farge enn de andre, fordi bakeren har litt skitne hender, forteller han, og gir meg derfor en grei forklaring på hvorfor han ikke engang ville smake på disse bollene.

- Men det er neppe farlig, for bakteriene dør jo når bollene havner i den kokende suppa av vann og sukker, trøster han meg. Billig trøst. Likevel, jeg har vært borti verre. Mye verre!

Johnny mat=

Ikke engang kokken vet hva denne gryta inneholder, for hva som helst av insekter, frosker, rotter og larver kan jo klatre opp i denne under koking. © Johnny Haglund

Rå(o)tten lunsj

Landsbygda i Laos. Et sted hvor innbyggerne er svært kreative i matveien... Det lille Hmong-samfunnet nord i landet ønsker meg velkommen, og viser vei inn i hytta jeg skal tilbringe et par netter i.

- Du er sikkert sulten, så vi skal lage en spesialitet til deg, røper en eldre kar. Noen menn og gutter trekker meg gjennom et lite skogholt, og jeg ser for meg friske frukter og smakfulle blomsterløker. Der tar jeg imidlertid feil.

Til min store overraskelse begynner de å grave der all landsbysøpla ligger samlet. Plutselig piler det to dyr mellom bena mine - rotter. En av guttene fanger dem med trente bevegelser.

I kjøkkenhytta snittes rottene opp og renses for innmat, før de blir spiddet og lett grillet over åpen flamme. Huden renses for hårrester, kroppene kuttes opp og legges i en kjele med kokende vann. - Fem minutter nå, så blir det mat, informerer "kokken".

Rottebein, rottehale og rottekropp blir fortært sammen med en flaske øl. Heldigvis har landsbyen en skokk hunder, som slafser i seg min porsjon rottekjøtt, som jeg smugler under bordet, mens jeg tygger luft. Jeg vet jeg alltid skal spise opp maten min når jeg er på reise, men akkurat rotter har jeg litt vanskeligheter med å få i meg. Helt til slutt tar den eldre mannen rottehodet, med øyne, kjeft og ører, og stapper det i munnen.

- Nam, nam, slafser han, mens sønnen suger på halen til det andre dyret. Han også smatter godlynt, mens far, med munnen full av rottekjøtt, erklærer at denne matretten, sammen med litt alkohol, gir oss mennesker en sterk kropp.

Johnny mat=

Sjåføren min under en reise i Laos gumler innpå et egg, hvor andungen med fjær og nebb er midtpunktet. © Johnny Haglund

Skal det være et egg?

I Laos bør du spørre hva slags kjøtt du har fått i nudelsuppen din. Ingen prøver å lure deg, slik vi har opplevd i Norge, hvor uredelige restauranteiere har byttet ut kyllingkjøtt med rottekjøtt. Nei, her i Laos er matvanene bare litt annerledes enn hva vi trauste nordboere er vant med. Og særlig er det én ting mange er glad i, som ikke akkurat gjør meg sulten...

Etter en tur ut på landsbygda med en trehjulet taxi, stopper sjåføren min ved et provisorisk gatekjøkken. Noen grønnaktige egg ligger og varmer seg over dampende vann og han bestiller fire.

Vi får en skål med pepper og en bolle sterk chili. Sjåføren min kakker hodet av egget og fram kommer ikke det jeg hadde ventet. Jeg kan riktignok skimte en gul eggeplomme, men det er først og fremst den døde andungen som fanger min oppmerksomhet.

Nebbet, øynene, vingene og litt fjær. Alt sammen stapper mannen inn i gapet sammen med litt chili, og tygger. Et blodlignende gørr renner ned den ene munnviken.

- Veldig sundt og godt, forklarer han på dårlig engelsk, mens han går løs på et til. Du tar bare eggene fra moren rett før de skal klekkes, damper de over kokende vann og serverer de varme.

Selv om dette kanskje er det minst delikate jeg noen gang har sett noen spise, er det en ganske populær rett i Laos. Særlig på barer er det vanlig å servere slike egg ved siden av øl. Akkurat på samme måte som vi spiser peanøtter ved siden av en flaske pils i Norge.

Johnny mat=

Andeegg, hvor ungen nesten er ferdigutviklet, er en delikatesse i blant annet Laos. © Johnny Haglund

Den farlige maten

Slanger, rotter, insekter, hunder og andunger. Hva som står på menyen rundt omkring i de forskjellige land, viker til tider enormt fra hva vi nordmenner vant med.

Men selv om disse rettene er uvanlige og, i visse tilfeller ekle, for en norsk gane, betyr det ikke at de er farlige å spise.

Du kan spise både slange, krokodille og kenguru uten å bli det minste syk, men drikker du et glass urent vann eller spiser ei skje med forurenset ris, ja da kan du ende med å bli sittende på potta i lang tid.

Mine verste opplevelser i den sammenheng skjedde i Kashmir, India, i 1988 og i Pakistan i 1995. Og nettopp disse to landene er beryktet for å gi sine besøkende magetrøbbel.

Likevel, det finnes mat som gir deg mer enn bare magesyke. Indiske Eloor er kjent for å være verdens giftigste øy. Hele 247 fabrikker ligger på og rundt øya og 106 av disse fabrikkene produserer kjemikalier - også svært farlige og giftige kjemikalier.

Ifølge lokale miljøvernere tømmer disse fabrikkene daglig ut hele 1,5 millioner forurenset spillvann i Periyar-elven, som renner forbi Eloor. Dette har selvsagt påvirket grunnvannet og deretter matproduksjonen på øya. Undersøkelser viser blant annet at Eloors egg inneholder svært høye verdier av DDT, dioksin og ikke minst det veldig farlige og tungt nedbrytbare organiske stoffet hexachlorobenzene.

Så selv om eggene her ser helt ok ut, er de altså langt farligere å spise enn disse andeeggene i Laos.

Et annet sted, med lignende "meny", er gullgraverbyen La Rinconada i Peru. Her slippes det ut rundt ett tonn kvikksølv i naturen hver eneste måned. Resultatet er at all mat produsert i området, er fulle av dette farlige stoffet.

- Drikker du vann fra elvene her, tar deg en kopp te på en lokal kafé eller spiser risen de lokale restaurantene har kokt, vil du få i deg farlige mengder kvikksølv, forteller den amerikanske geologen Mark Bourno, som har forsket mye på miljøkonsekvensene rundt La Rinconada.

Det finnes med andre ord verre ting enn diaré og magevondt å få når du er på tur i den store, vide verden.

Afar men making coffee in the early morning. Johnny mat=

En kopp av denne kaffen holder deg garantert våken ut arbeidsdagen ... eller kanskje ut hele uka? Fra et kaffebål i Danakil-ørkenen i Etiopia. © Johnny Haglund

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!