Oss Gutta:
Drama på Meny
Min løsning er å være distré når jeg handler.
Matbutikker er utrolig kjedelige. Min løsning er å være distré. Jeg liker tanken på å bli omtalt som «distré». I hvert fall i butikken og av de andre handlende.
«Se, der er den distré mannen som alltid handler her på denne tiden.»
Jeg aner en viss forventning i enkelte blikk jeg møter på min vei mellom reolene. Et sånt lurer på hva han finner på nå-blikk.
Jeg finner vel egentlig ikke på så mye. Men jeg havner i situasjoner.
Som i fjor sommer da jeg banket på melonene med kjennermine - jeg liker å bruke kjennerminen, den imponerer omgivelsene - før jeg hoderystende (til ære for eventuelle tilskuere) snudde meg mot eplene.
Mens jeg inspiserte dem, klarte jeg ikke å få melonene ut av tankene. Fremoverbøyd med blikket i eplene, lot jeg høyre hånd gli tilbake mot melonene for en siste sjekk.
For sent oppdaget jeg at hånden hadde forsvunnet ned i den gjenerøse utringningen til en ferm kvinne som akkurat da hadde bøyd seg over melonene.
Slik sto vi et nanosekund da blikkene våre møttes, begge fremoverbøyd, jeg med neven stukket dypt ned i kløften, jeg ante til og med høyre brystvorte...
Så eksploderte alt i brå bevegelser og et hylende «Hva er det De gjør, mann!!»
Da det ikke kunne herske noen tvil om hva jeg gjorde, og det i grønnsakavdelingen, var det bare å få fart på handlevognhjulene og komme seg vekk.
Jeg har et smalt repertoar når det gjelder handling av mat. De samme påleggsortene, de samme grønnsakene, de samme fire middagsvariantene.
Derfor blir jeg misunnelig når jeg ser folk med handlevognen full av spennende varer som jeg knapt har hørt om.
En gang stjal jeg en slik handlevogn, skyndet meg til kassen, betalte - en svimlende sum - og småsprang ned til garasjeanlegget og sikkerheten.
Jeg skjønte ikke så mye av de varene, mange av dem smakte vondt, og noen ble liggende i kjøleskapet til de døde.
Mitt favorittbrød blir ofte utsolgt. Jeg har imidlertid oppdaget at det gjerne skjer rett før jeg kommer, ergo er det store sjanser for at det siste brødet fortsatt befinner seg i bygningen.
Dette utløser en spennende jakt, og påfallende ofte finner jeg brødet.
Da er det bare å vente til vognens eier kommer på noe han eller hun skulle ha, snappe brødet, pile til kassen, betale, slenge det i bilen, gå opp igjen og fortsette handlerunden. Piece of cake.
En gang stjal en eldre dame vognen min. Jeg forsøkte å ta den tilbake, men klørne hennes slapp ikke et sekund, og hun ignorerte meg ved tilsnakk.
Da hun var kommet gjennom kassen, stoppet jeg henne og forlangte om ikke vognen, så i hvert fall tier'n min. Det endte med basketak, og tier'n var løs.
Da, endelig, åpnet hun munnen og skrek «Hjelp! Hjelp! Han stjeler pengene mine!» Tre mann var over meg, og innen jeg hadde fått forklart meg - noe som slett ikke var enkelt - var damen forsvunnet på sine gamle ben.
Eldre damer er i det hele tatt utrolig frekke. Da jeg så en dame miste en hundrelapp på gulvet, bøyde jeg meg galant og plukket den opp.
Hennes reaksjon da hun fikk den tilbake? Med høy knirkestemme: «Du ga meg bare hundrelappen, hvor er 200-lappen?»
Jeg måtte vrenge lommene før butikksjefen trodde meg.
Jeg pleier å ignorere smaksprøvepusherne. Men gikk i fella da pusheren innledet med «Prøv den til venstre, den til høyre er nok i sterkeste laget for deg!»
Ordene var myntet på en ganske fin dame som hurtig fulgte hans råd. Provosert gikk jeg rett bort og stappet to av dem til høyre i munnen med en karslig mine.
Minen eksploderte imidlertid i spontan og voldsom hikke og akutt bensvakhet. Jeg klorte i bordet og pep med sprukken røst: «Vann!» Han ristet på hodet.
Jeg sprang hikkende og forkommen mot mineralvannskapene hvor verdensrekorden i Imsdal ventet. Ellers har jeg lært å passe mine egne saker.
Da en fyr rev ned tre suppeposer og bare gikk videre, plukket jeg dem opp med et «Hei der!» Han snudde seg og fikk akkurat med seg tidenes suppeposekaos.
Jeg hadde prestert å hekte meg fast i stativet da jeg bøyde meg og rev hele greia over enda da jeg reiste meg. Suppeposer over alt. Jeg fikk ikke hjelp.
Noen ganger går alt greit. Noen ganger.
Les også:
Legendarisk skarpskytter skutt og drept
Denne saken ble første gang publisert 13/02 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.