Jaktet på av taliban
Smadret av veibombe
Som sjef for Forsvarets spesialkommando, var Torgeir Gråtrud en av Talibans hovedfiender. Men han var ikke forberedt på at de kunne ramme hans egen sønn.
Dowlatabad, 7. januar 2012. En kolonne på tre pansrede biler, to Dingoer og en Iveco, med i alt 11 norske soldater, har akkurat avlevert masse utstyr til en jenteskole i den støvete landsbyen cirka sju mil nord for Meymaneh.
Soldatene tilhører POMLT, et mentoreringsbidrag bestående av norske soldater og politifolk som skal trene opp den lokale, afghanske politistyrken.
Anders har vært her siden november. Laget er for lengst blitt vant til å operere selvstendig ute i felten. Nå er de ute av tryggheten til den norske leiren på femte døgnet. For å bygge relasjoner og tillit med den lokale politistyrken, sover og spiser de sammen med de lokale afghanerne på politistasjonen i Dowlatabad.
For ikke å stjele for mye oppmerksomhet, har de dratt fra jenteskolen før selve overleveringen. På veien tilbake til politistasjonen skal de bare svinge innom en av de afghanske politiobservasjonspostene som ligger på en høyde bare 150 meter fra den asfalterte hovedveien.
Anders sitter bak rattet i den forreste Dingoen. Et 13 tonns kjøretøy spesialbygd for å motstå veibombene som til nå har stått for størsteparten av tapene til den vestlige ISAF-styrken.
- Adkomstveien skulle være under konstant døgnoppsyn av de afghanske politifolkene, så vi hadde all grunn til å føle oss trygge. Likevel viste det seg at flere enn meg hadde den samme ubestemmelige følelsen av at noe var feil da vi svingte av den asfalterte hovedveien og inn på grusveien den siste biten, forteller Anders. Ikke minst fordi de hadde vært i stridskontakt i området to dager i forveien.
Han hadde rett. Normalt unngår man å kjøre samme rute to ganger og foretrekker terrenget fremfor veien der det er mulig å være uforutsigbar. Men her ville det gi et dårlig signal til afghanerne å vise at man ikke stolte på dem.
Anders konsentrerer seg om å studere hjulmønstrene i sanden. Er de brutt, kan det bety at noen har gravd ned noe. Sporet er helt. Farten er lav, bare 15 km/t. 50 meter igjen til checkpointen.
Så blir alt svart. Etterfulgt av helt hvitt mens det altoppslukende braket av eksplosjonen fillerister dem. Det høyre forhjulet har kjørt over en nedgravd trykkplate som utløser den hjemmelagde dieselbomben.
Den er kraftig. River av høyre forhjul og slenger det 60-70 meter av gårde. Bilen blir kastet flere meter til værs og forsvinner i støvskyen. Så faller vraket ned og blir liggende med den høyre bakparten nede i bombekrateret, like hjelpeløs som en båt på land.
Like etter legger afghansk Taliban ut en melding på en av sine nettsider hvor de tar ansvaret for angrepet. «Alle de fem okkupantene i bilen ble drept eller skadet», hevder den.
Tunge timer
Hjemme i Norge får tidligere FSK-sjef Torgeir Gråtrud beskjed om at sønnen har vært utsatt for et veibombeangrep. Detaljene rundt skadeomfanget er fortsatt uklare. Men han vet av egen erfaring hva åstedet til en veibombe innebærer.
Han vet også hva det vil si å overbringe et dødsbudskap til familien til den omkomne. Nå får han selv oppleve hvordan det føles å motta det.
- All krigserfaringen gjorde det ikke enklere å motta beskjeden.
Der og da reagerer man som far og ikke noe særlig annet, forteller speialstyrkesjefen.
Det blir noen tunge timer for familiene hjemme i Norge før beskjeden om at ingen er alvorlig skadd når fram.
Lykkerus
Anders kommer umiddelbart til seg selv igjen. Følelsen minner om når man våkner etter en dyp middagslur. Hjernen begynner å registrere hva som skjer, men kroppen responder tregt.
- Sambandet var slått ut de første sekundene, men vi fikk åpnet en dør på gløtt for å vise at vi var i live. Det halve minuttet det tok før vi hørte noe på sambandet, kjentes som to timer. Alt gikk i slow motion, forteller han.
Marginene har vært små. Etter at fire norske soldater ble drept av en veibombe i 2010, anskaffet Forsvaret Dingo-kjøretøyene på rekordtid.
Passasjerene i det spesialkonstruerte kjøretøyet sitter i en pansret sikkerhetscelle med v-formet bunn som skal lede bort eksplosjonstrykket.
Sprengningsforsøk med høyhastighteskameraer hadde også vist at trykkbølgen fra eksplosjonen bare varer ett 2000-dels sekund, men setter i gang store krefter som gjør løse gjenstander til dødelige prosjektiler.
For eksempel ble en brusflaske slengt til værs fra bildørken med en slik kraft at etiketten ble liggende igjen.
Av den grunn må alt utstyr stroppes fast, mens setene er utstyrt med firepunkts belter og fjærende fester.
- Samtlige fire hadde fått en trøkk i rygg og nakke og var forslåtte, men på grunn av alt adrenalinet, enset vi det ikke. Jeg husker bare en intens lykkerus over å være i live fortsatt. Vi tok en visuell sjekk på hverandre, og så var vi i gang med å sikre åstedet akkurat som om vi hadde vært i et av de andre kjøretøyene, sier Anders.
Først etter et par timer begynte de fire å føle seg kvalme på grunn av trykkbølgen de hadde vært utsatt for. Da var allerede et medevac-helikopter på vei som fløy dem til sykehuset i Mazar-e Sharif.
- Vi måtte litt motvillig akseptere at vi hadde fått status som pasienter. Først ble vi undersøkt av lege og røntgen før vi ble frigitt til militærpolitiet for å redegjøre for hendelsen. Det endte med at vi ble bedt om å anmelde gjerningsmennene for drapsforsøk, sier Anders.
Man kan le litt av det norske byråkratiet, men Anders er imponert over oppfølgingen de fikk. Selv NAV ble varslet fra Afghanistan i tilfelle det skulle dukke opp senskader.
Rett etter hjemkomsten et halvt år senere kom Anders inn på Krigsskolen. Episoden med veibomben var blitt drivkraften for en videre militær karriere.
- Å vite at vi var i stand til å holde hodet kaldt uansett situasjon, gjorde noe med meg. I dag har hendelsen gitt meg en verdifull ballast i ryggmargen, forteller han.
Stolt
Akershus festning, juni 2014. Anders Gråtrud er en av 13 veteraner som mottar Forsvarets me-dalje for sårede i strid. Blant de fremmøtte er brigader Torgeir Gråtrud.
Selv fikk han St. Olavsmedaljen med eikegrein to år tidligere for heltemodig innsats og tapperhet under operasjonene han ledet i Afghanistan.
- Jeg visste hva Anders gikk til og var veldig klar over risikoen da han dro til Afghanistan. Men jeg har støttet ham hele veien siden det var dit han ville. Det er utrolig godt å se at Anders og de tre andre fra POMLT-laget som ble utsatt for veibomben, er i god form og fungerer godt i jobbene sine. I dag er jeg bare veldig stolt av sønnen min, sier brigaderen.
Denne saken ble første gang publisert 24/07 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.