Jageress og syndebukk
Hitlers jagerflysjef i Norge
Luftwaffemajor Heinrich Ehrler hadde 199 luftseire da slagskipet Tirpitz ble senket ved Tromsø i 1944. Det skulle koste ham dyrt.
Senkingen av slagskipet Tirpitz ved Tromsø i 1944 var en av de største triumfene til Royal Air Force og samtidig en av tyske Luftwaffes største fiaskoer.
Sju ganger hadde Fleet Air Arm gjennomført bombetokt med mindre angrepsfly i løpet av 1944. Det siste, i Kåfjord i Finnmark, hadde skadet Tirpitz såpass at det ikke lenger var å regne som et operativt krigsskip. Uansett var britene fast bestemt på å få has på det fryktede tyske slagskipet, uvitende om at det ikke lenger utgjorde noen reell trussel.
Samtidig rykket den Røde armé stadig nærmere fra øst, og tyske Kriegsmarine besluttet å reparere skipet provisorisk og seile det sørover til en ankringsplass ved Håkøya sørvest av Tromsø.
Avgjørelsen om å flytte skipet ga Kriegsmarine en falsk følelse av trygghet, for nå befant det seg 300 kilometer nærmere flybasene i Skottland. Akkurat innenfor rekkevidden til Avro Lancaster, britenes tyngste bombefly som hadde lengst rekkevidde av samtlige allierte fly.
Selv om Tirpitz nå var mer eksponert, stolte Kriegsmarine på at Luftwaffe ville klare oppgaven med å holde fiendtlige fly unna. I dagboken til den tyske admiralen for Norge var det derfor en viss glede å spore 2. november da en Staffel av Jagdgeschwader 5 bestående av 15 Focke Wulf 190 ble forlagt til Bardufoss.
Gleden skulle vise seg å være en falsk trygghet. Overkommandoen hadde nemlig unnlatt å briefe jageravdelingen om nøyaktig hvor Tirpitz lå.
En uke senere fikk avdelingen celebert besøk da sjefen for hele JG 5, major Heinrich Ehrler, landet med sin Messerschmitt Bf 109.
Les også:
Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?
Ehrler var egentlig bare på gjennomreise. Han skulle opprette en midlertidig standplass i Alta, men rett etter landingen i Bardufoss fant han forholdene uakseptable.
Det viste seg at de nyankomne pilotene manglet erfaring og var helt ukjente med de krevende flyforholdene her oppe i nord. I tillegg manglet de formasjonstrening og kunne knapt fly under de dårlige lysforholdene.
Dette skyldtes de store tapene Luftwaffes avdelinger hadde hatt de seineste årene. I begynnelsen hadde de tyske flygerne vært totalt overlegne på Ishavsfronten. Ehrler hadde 199 krediterte nedskytinger, og flere av veteranene, deriblant løytnant Walter Schuck, nærmet seg også 200-tallet.
Nå hadde krigslykken snudd. Tapene la et stort press på treningsavdelingene. Utdanningstiden ble stadig kortere, og flygerne som kom til fronten, var uerfarne og lett bytte for sovjetrusserne. Det var en ond sirkel man ikke kom ut av.
Ehrler forsto at situasjonen var uholdbar og utsatte avreisen til Alta mens han organiserte et treningsprogram. Endelig, etter tre dagers innsats var han klar til avreise. Klokken var rundt 0850 søndagen 12. november da han var på vei ut til Messerschmitt-jageren sin for å fly til Alta.
Verken han eller noen andre i Luftwaffe eller Kriegsmarine ante at en armada med Lancaster-fly var på vei sørfra med Tirpitz som mål. I bomberommet hadde hvert fly en enkelt «Tallboy»-bombe på seks tonn. Hver bombe hadde ødeleggelseskraft tilsvarende et jordskjelv. «Operation Cathechism» var i gang.
Sårbare bombefly
De 32 Lancasterflyene som hadde tatt av fra basen i Skottland i tretiden samme natt, var dårlig beskyttet. For å klare rundflygingen med så tung last hadde de måttet fjerne alt unødig utstyr. I tillegg var maskingeværtårnene på ryggen fjernet for å spare vekt.
Dersom flyene ikke skulle bli slaktet ned av tyske jagerfly, var det essensielt at de klarte å forbli uoppdaget.
Britisk etterretning hadde funnet et svakt punkt i den tyske radardekningen ved Mosjøen. Den dristige planen gikk ut på å krysse norskekysten der og fortsette opp gjennom Sverige før flyene skulle samles over Torneträsk og fly den siste risikable etappen via Bardufoss-området inn til Tromsø.
Allerede da flyene passerte Mosjøen, ble noen av dem observert og rapportert inn. Men posisjonen ble plottet feil inn på det tyske situasjonskartet, slik at overkommandoen trodde flyene befant seg rundt Hammerfest på vei til Murmansk-området, uten å utgjøre noen trussel.
Major Ehrler kom på at han hadde glemt noe i operasjonsrommet før han satte seg i flyet, og gikk derfor tilbake. Helt tilfeldig snappet han opp den vage meldingen om «lyden av fly, høyde og posisjon ukjent».
Sårbare bombefly
De 32 Lancasterflyene som hadde tatt av fra basen i Skottland i tretiden samme natt, var dårlig beskyttet. For å klare rundflygingen med så tung last hadde de måttet fjerne alt unødig utstyr. I tillegg var maskingeværtårnene på ryggen fjernet for å spare vekt.
Dersom flyene ikke skulle bli slaktet ned av tyske jagerfly, var det essensielt at de klarte å forbli uoppdaget.
Britisk etterretning hadde funnet et svakt punkt i den tyske radardekningen ved Mosjøen. Den dristige planen gikk ut på å krysse norskekysten der og fortsette opp gjennom Sverige før flyene skulle samles over Torneträsk og fly den siste risikable etappen via Bardufoss-området inn til Tromsø.
Allerede da flyene passerte Mosjøen, ble noen av dem observert og rapportert inn. Men posisjonen ble plottet feil inn på det tyske situasjonskartet, slik at overkommandoen trodde flyene befant seg rundt Hammerfest på vei til Murmansk-området, uten å utgjøre noen trussel.
Major Ehrler kom på at han hadde glemt noe i operasjonsrommet før han satte seg i flyet, og gikk derfor tilbake. Helt tilfeldig snappet han opp den vage meldingen om «lyden av fly, høyde og posisjon ukjent».
Forvirring
Som den erfarne frontpiloten han var, beordret han først skvadronen til tre minutters takeoff beredskap, og litt senere beordret han flygerne i 9. Staffel i lufta.
Selv tok han av først, og sirklet snart i 2000 meters høyde over Bardufoss mens han ventet på resten. Nede på bakken kunne han se flyene med motorene i gang, men ingen tok av. Han forsto at noe var galt, men fant raskt ut at radioen ikke virket. Utålmodig dro han i vei alene i håp om å finne fienden og kanskje score sin 200. nedskyting.
Nede på bakken hersket generell forvirring. Flygerne hadde fått vage beskjeder om hva som var i gjære, og radiosettene på de to forskjellige versjonene av Focke-Wulf-flyene kunne ikke kommunisere med hverandre. Til alt overmål kom et transportfly inn for landing og forstyrret hele avgangsprosedyren.
Ehrler var nå ikke i tvil om at Tirpitz var målet. Men hvor lå det for anker? Først satte han kurs mot Nordkjosbotn, et logisk valg fordi fjorden ville gitt Tirpitz beskyttelse fra luften. Så fortsatte han i et nordlig søkemønster på utkikk etter både slagskip og bombefly. Nordøst av Tromsø svingte han så vestover og deretter sørover uten å se tegn til noe.
Han var på 6000 meters høyde og hadde så vidt satt kursen mot Alta da han oppdaget en hvit røyksøyle langt ute på sin venstre side. De første Tallboy-bombene var allerede blitt sluppet.
Nå reduserte han høyden for å vinne fart mens han håpet å avskjære fienden som han regnet med ville prøve å unnslippe mot vest i lav høyde.
Heller ikke denne gangen spottet han bombeflyene, bortsett fra ett som hadde kurs østover mot Sverige. Han satte etter, men Lancasteren smatt i sikkerhet over grensa før han nådde det igjen.
Skuffet satte Ehrler kurs mot Alta som var den opprinnelige destinasjonen.
Det hadde ikke vært Luftwaffes dag. Ingen av jagerflyene som omsider kom seg i lufta, fikk kontakt med Lancasterflyene, bortsett fra Lt. Gayko, som hadde fått forkiling på mitraljøsene da han angrep en av Lancasterne. Også den kom seg over grensen. Tirpitz fikk to direkte treffere av Tallboy-bombene og kantret på grunt vann. 912 av den 1700 mann store besetningen omkom, blant dem kapteinen Robert Weber.
Benådet av Hitler
For sin innsats på Nordfronten ble Oberleutnant Walter Schuck dekorert med Ridderkorset med eikeløv av riksmarskalk Hermann Göring i Berlin rett før Tirpitz-affæren. Da han returnerte til Norge etter permisjonen tidlig på nyåret 1945, meldte han seg til tjeneste for Reichskommissar Josef Terboven i Oslo.
Da Vi Menn intervjuet Schuck i 2011, fortalte han om møtet:
- Velkomsthilsenen til Terboven var «Ja, ja. Så har vi Deres Geschwaderkommodore (vingsjef) å takke for tapet av Tirpitz. Istedenfor å bli på bakken og koordinere jagerforsvaret, tenkte han bare på å dra av gårde alene for å få sin 200. luftseier».
- Jeg skjønte at overkommandoen lette etter syndebukker, for dette kunne ikke stemme, sier Schuck i dag.
Samme dag besøkte han sin gamle sjef som satt nedbrutt på en celle på Akershus festning, dømt til tre års forvaring.
- Dommen var stadfestet allerede før rettssaken, hvor han knapt hadde fått anledning til å forsvare seg, erindrer Schuck.
Schuck brukte natten til å skrive en rapport hvor han plukket fra hverandre argumentene til militærdomstolen. Neste morgen dro Terboven på tjenestereise til Berlin, hvor han overleverte rapporten til generalstaben.
Det nyttet, for i et memorandum signert av Føreren selv den 1. mars ble dommen redusert til tre måneders husarrest, og han fikk beholde majorsgraden. «Det er for å gi den domfelte anledning til å gjøre opp for seg ved aktiv tjeneste ved fronten», signerte Hitler.
Selvmord
De siste månedene før Det tredje rikets undergang ble Ehrler innlemmet i Tysklands første operative jetjagerving, JG 7.
Skvadronen var utstyrt med jetjageren Me 262 under det siste desperate forsøket på å forsvare Berlin. Men selv om Heinrich Ehrler skjøt ned seks amerikanske fly i løpet av mars, merket kollegaene at han var blitt en knekket mann.
Det er en sannsynlig årsak til at Walter Schuck, som også var blitt overført til JG 7, kjente igjen stemmen til Ehrler på radioen i ops-rommet 4. april:
- Jeg er tom for ammunisjon. Jeg kommer til å kollidere. Sees i Valhall!
Med dette styrtet han flyet sitt med vilje inn i et amerikansk bombefly og omkom. Han var blitt det siste offeret for bombingen av Tirpitz, selv om det ble på en helt annen måte.
Kilder: John Asmussen og Kjetil Åkra: Tirpitz - Hitlers siste slagskip, Walther Schuck: Luftwaffe Eagle.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 13/06 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.