Yrke: Sherpa
De hardeste av de harde
De myteomspunne sherpaene er viden kjent for sine enorme krefter. Ny forskning viser da også at de faktisk er unike rent fysisk.
Tåke og kald luft hviler over fjellene i en isolert del av det østlige Nepal. Bashang Sherpa (35) har akkurat våknet og fyrer et lite bål før han speider utover deler av flokken sin på rundt 150 geiter.
- Bjørn eller tiger slår oftest til i de tidlige morgentimene, forteller han meg via tolken min, Gerab. Men i dag virker alt rolig. Han rister av seg morgenkulda og fyrer opp litt vann til frokosten.
- Snart kommer gutta tilbake, forteller han og jeg undrer: - Hvem? Stolt kikker Gerab på meg og forteller kort: - Sherpa-folket er verdens tøffeste og de begynner i ung alder.
Og så dukker de opp. En liten kar på åtte år og en på 12 - Bashangs sønner. De kommer som spøkelser, kan nesten ikke høre dem der de materialiserer seg ut av det mørke buskaset. Sjenerte og nysgjerrige på en gang.
- De har vært ute og speidet etter bjørn og tiger, forteller Bashang, som om det skulle være verdens mest naturlige sak å sende sine unge sønner på rovdyrvakt hele natten lang - høyt oppe i Himalaya.
- Høyt? Gerab ler, og forteller at Bashang og hans to sønner er på vei til Yangle Kharka (3540 m) for sommeren. Der skal de være sammen med dyrene sine på beite i to måneder.
- For disse menneskene er dette rene lavlandet, påpeker han og gjentar at sherpaene er viden kjent for sin fysiske og mentale styrke.
Les også:
- Bare hør hva lille Koshan Dorje Sherpa har å si om arret han har over sitt høyre øye: Den lille gutten er ikke vant til oppmerksomhet, men til slutt åpner han munnen:
- Måtte jage vekk en bjørn som kom om natten for å forsyne seg av geitene våre, sier han med lav, sjenert stemme.
Mens han sparker litt i bakken forteller han videre: - Hørte leven i flokken, så jeg tok en kubbe fra bålet og løp etter bjørnen, men så snublet jeg og fikk et kutt i panna.
Brått lysner han opp: - Men bjørnen stakk!
- Arret ser jo ganske gammelt ut, påpeker jeg?
- Koshan var fem år da det skjedde, sier pappa og legger en hånd på guttens hode: - Han blir nok en god gjeter med årene skal du se.
Genetisk tilpasset
Mange i den vestlige verdenen tror at sherpa betyr «portør» - eller «bærer» på godt norsk.
Årsaken er selvsagt at disse hardføre menneskene har vært brukt til å guide og bære utstyr for nesten samtlige klatreekspedisjoner i den nepalske delen av Himalaya siden fjellkjeden ble «oppdaget » av eventyrere fra den vestlige verdenen for flere tiår siden.
Men sherpaene er egentlig en folkegruppe i Nepal, som hovedsakelig lever øst i landet. Til tross for at det ifølge United Sherpa Association bare finnes om lag 35 000 sherpaer i Nepal, er sherpaene uten tvil den mest kjente etniske gruppen i landet.
De ble første gang internasjonalt kjent i 1921, da et britisk team foretok en rekognosering av Everest og brukte sherpaer som bærere og kjentfolk. Og da sherpaen Tenzing Norgay sammen med Edmund Hillary ble de to første menneskene på toppen av Everest 29. mai 1953, ble ordet sherpa straks synonymt med høye fjell.
Årsaken til sherpaenes renommé er flere, men først og fremst fordi sherpaene «innehar tilnærmet superkrefter på ekstreme høyder», slik den amerikanske Everest-eksperten, Broughton Coburn, hevder.
- Ikke så rart, hevder Gerab og forteller hvordan de fleste sherpaer lever i landsbyer høyt oppe i Himalaya.
- Ofte uten veier slik at alt de foretar seg betyr å gå, gjerne lange strekninger og med tung bør. Nettopp av den grunn har flere eksperter fremmet teorier om at sherpaene faktisk er genetisk tilpasset ekstreme høyder.
Forskere ved Case Western Reserve University i USA hevder for eksempel å kunne bevise at mennesker som er født og oppvokst i ekstreme høyder, kan inneha hele ti ganger høyere nivå av nitrogenoksid i blodet enn oss som bor i lavlandet. Og det hjelper.
- Høye verdier av nitrogenoksid (NO) i blodet produserer en fysiologisk mekanisme, som øker blodstrømmen for å ivareta oksygentilførselen til kroppen, til tross for at det er lite oksygen i lufta personen puster inn og dermed lavere oksygennivå i blodet, forklarer de i en rapport om fenomenet.
Likevel, til tross for disse genetiske fordelene, er det lov å bli imponert.
60 kilo på ryggen
Tinduk Sherpa (15) fra Dhara Kharka forteller stolt at han går på skole en gang iblant.
Han kan både lese og skrive, kjenner hovedstedene i mange land og kan ramse opp minst fem presidenter i USA. Derfor blir han litt skuffet og forundret over at jeg imponeres av noe helt annet enn hans kunnskaper.
- Å, disse plankene bærer jeg bare på fritiden, forteller han litt molefonken og legger den rundt 30 kilo tunge børen på ryggen før han trasker videre rett opp en tilsynelatende uendelig bakke.
Bak kommer broren hans, Lhakpa (20). Hans bør veier rundt 60 kilo. Men heller ikke han forstår helt hvorfor en nordmann blir imponert av dette.
- Vi er jo ikke særlig høyt oppe og dessuten bærer jeg ikke veldig tungt, hevder Lhakpa og forklarer kort:
- Tinduk og jeg hjelper vår far med å bygge ei gjeterhytte litt lengre inn i fjellet, så hver dag går vi en liten runde eller to hver med en stabel planker.
Denne «lille» runden til Tinduk og Lhakpa er en strekning hvor stigningen er hele 1000 bratte høydemeter - og dette gjør de hver deg - ofte etter skole og andre jobber.
- De er Himalayas menneskelige yakokser, ikke klager de og ikke stopper de... de er de hardeste av de harde, forfekter Gerab før han litt skuffet oppgir at han selv «bare» er halvt sherpa.
- Men min kone er ekte sherpa, så jeg får nok sterke sønner, avslutter han håpefullt.
Les også:
Overlevde grotesk jungelhelvete
Her rydder han norske klasevåpen
Denne saken ble første gang publisert 26/09 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.