Hater du Tommy Steine?

- Jeg fryktet å bli avslørt

Hvordan er det å være hatet? Vi pratet med Tommy Steine.

Publisert Oppdatert

Hvordan er det å sitte på motsatt ende av bordet og føle på dette folkehatet? Å få dritt slengt etter seg på gata, bli drapstruet, slått ned eller pepet ut fra tribunen? I siste utgave av MANN har vi snakket med fire norske menn som alle har fått kjenne på det å bli hetset og spyttet på, men som har reist seg igjen og igjen og igjen og igjen.

Tidligere har vi publisert et utdrag fra intervjuet med Ari Behn, som du kan lese her.

Her er et utdrag fra vår prat med Tommy Steine:

I 1999 var Tommy Steine kul. Han åpenbare talent ga ham terningkast seks for «I blanke messingen», han var hipp programleder på «Senkveld». Og så: Programleder for joviale show som «Allsang på grensen» og «Skal vi danse». Slakt på scenen i musikalen «Billy». Plutselig var Steine gått fra å være the hottest kid in town til å bli ukul og folkelig. «Vanskelig primadonna», ble han kalt. Han ble slått ned på Aker Brygge av en som ikke likte oppsynet hans. Tommy mistet fire tenner. Han sutret på tv under «71 grader nord», bladet FHM oppfordret folk til å hate ham, mange ble lei trynet hans i OneCall-reklamen, det var krangling i «Komikameratene» på tv, og bildrømmen viste seg å være ren svindel som Tommy tapte millioner av kroner på.

Det toppet seg da komikerkollega Atle Antonsen mente at «Tommy Steine er kjip mot alle han ikke kan gjøre nytte av», at han var «bedre som humorist enn som kar». Tommy ble liggende i fosterstilling hjemme på Skedsmokorset i dagevis. Det ble angst, depresjoner og terapi. Men alt ledet til noe positivt. Tommy Steine stablet seg på beina igjen og fant ut hva som virkelig betyr noe. I dag anser han seg selv som et nytt menneske. 

- Året 2012 var Annus Horribilis; en kulminering av alt som hadde gått til helvete. Alt bråket med «Komikameratene» på tv, bilsvindelen, og så toppet det seg med Antonsen-sitatet. Det var ikke akkurat det Atle sa om meg som såret meg. Det kan jeg takle, selv om jeg aldri ville sagt det samme om en kollega. Det jævligste med det var at barna mine fikk kommentarer om det på skolen. Det var det ekleste. Men Atle og jeg har skværet opp for lenge siden.

«Hva er det neste nå?» tenkte Tommy. Han tok tak i livet sitt. Endret fokus. Møtte angsten med boksehansker og så frykten i hvitøyet. I hele hans liv hadde han vært redd for å bli avslørt. Redd for at andre skulle få vite om hans traumatiske barndom, alle friminuttene der han ble mobbet på skolen.

– Frykten var alltid at pressen skulle få vite om min oppvekst. Når VG eller Dagbladet ringte, var det som å få elektrisk støt. «Tenk om de har funnet det ut?». Og det var jo stadig noe å ta tak i. Alt bunnet ut i frykten for å bli avslørt.

– Jeg har hele livet jaktet på å fremstå som vellykket og perfekt. Jeg har liksom aldri følt meg bra nok. «Bare jeg får meg fin bil, stort hus, hytte ved sjøen og blir stjerne på tv, så vil folk se opp til meg, da vil jeg ha det mye bedre». Det var en drivkraft å tenke på å møte de som mobbet meg på skolen, og forestille seg at de sa «hei, Tommy, husker du meg?», for så å svare tilbake «nei, jeg har aldri sett deg før», som et slags fuck you, sier Tommy.

Les hele intervjuet i kommende utgave av MANN - i salg førstkommende mandag.

 

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning