Hater du også Ari Behn?
- Jeg oppfattes som et rasshøl
Hvordan er det å være hatet? Vi spurte Ari Behn.
Hvordan er det å sitte på motsatt ende av bordet og føle på dette folkehatet? Å få dritt slengt etter seg på gata, bli drapstruet, slått ned eller pepet ut fra tribunen? I siste utgave av MANN har vi snakket med fire norske menn som alle har fått kjenne på det å bli hetset og spyttet på, men som har reist seg igjen og igjen og igjen og igjen.
Først ute: Ari Behn. Her er et lite utdrag fra intervjuet.
- Jeg har aldri – aldri – følt meg viktigere enn andre. Jeg er veldig opptatt av andre mennesker og deres historie. Jeg behandler alle likt, det er helt naturlig for meg. Hvis det er noe sårt i mitt liv, så er det å få høre at jeg er jålete på posisjonen min, eller arrogant. Jeg kan tydeligvis oppfattes som et rasshøl. Du kan kaste en brannfakkel inn i et hvilket som helst middagsselskap. Sier du «jeg liker Ari Behn», da smeller det, haha.
Få, om noen, norske menn, er blitt så sjikanert for sin væremåte som Ari Behn. Alt har vært lov etter at han møtte prinsesse Märtha Louise.
- Det er helt andre spilleregler for kongefamilien, sier han og utbroderer.
– Du ser statsråder som blir helt utslitte og sykmelder seg etter fire-fem dager når de opplever et voldsomt mediekjør. Men dette opplever vår familie år etter år. Og jeg skal ikke klage her, men det er klart det gjør noe med oss. Det er kontinuerlig stress for kroppen når du hele tiden får høre det, uansett hva du gjør. Jeg blir lei meg, det er uunngåelig ikke å bli påvirket av det, forteller han.
– Jeg lo jævlig godt av Otto Jespersens «Jeg hater Ari Behn»-monolog. Men det var også startsignalet på en del ting. Jeg ble fullstendig rettsløs. Et ukeblad trykket sesjonspapirene mine. De fant ut hvor Märtha og jeg var til enhver tid da de sporet oss via kredittkortutskriftene våre. Hadde det samme skjedd med statsministeren, ville alle reagert. Jeg visste om mye av forfølgelsene, men jeg kunne ikke si det høyt, for da hadde folk trodd at jeg var paranoid.
Den offentlige krangelen med Trygve Hegnar, ser Ari på som en lek.
– Jeg har syntes det har vært gøy hele veien, for jeg har aldri følt meg truffet av kritikken. Hegnar er en briljant fyr, og jeg skjønner hvorfor han reagerer på meg, for han vil definere spillereglene. Og er det noen som ødelegger dem, går han løs på deg. En forfatter fra middelklassen i Moss ble plutselig en del av kongehuset, og det gjorde ham forbanna. Det irriterer ham noe jævlig. Og så skrev han «Ari Behns dagbok». Det var gøy. Så da skrev jeg Trygve Hegnars dagbok for Dagbladet, men det tålte han virkelig ikke. Han ringte nåværende kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, som da var Dagbladets redaktør, skrudde på høyttaleren og sa «hører du hva dette gjør med min kjære Vibeke», mens hans 30 år yngre kone satt og gråt i bakgrunnen. Og dette har jeg fra Thor Gjermund selv, som svarte «tuller du?».
– «Hører du ikke at min Vibeke gråter?» Da tåler du mye selv! Du bruker kona di som skjold. Da jeg traff ham på Theatercafeen på et fesjå, ville jeg gjerne ta Trygve Hegnar i hånda. Men han nektet, han reiste seg fra bordet og gikk! Så da ser du hvordan han er, hva jeg har å deale med, haha!
Påhengere som skulle sole seg i glansen av Ari og Märtha ble fort oppdaget.
– Jeg avskriver dem fullstendig, der er jeg beinhard. Jeg er ikke konfliktsky, men det har vært ganske forbløffende å se mennesker som bare er opptatt av posisjonering og makt. Men sånn er vel dette gamet, har jeg skjønt.
Les hele intervjuet i siste utgave av MANN - i salg førstkommende mandag.
Denne saken ble første gang publisert 07/01 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.