Alt klaffet da Mette og Didrik møttes sent i livet. De var det perfekte paret.
Så fikk Didrik dødsdommen.
- Datteren min og jeg satt i et styremøte i mai 2013, da hun plutselig bemerket: «Du er så gul i øynene, pappa.» Jeg gikk hjem og sjekket i speilet. Hun hadde rett, øynene mine var knallgule, sier Didrik Hereid (54).
Kona Mette Paavola (49) ba ham gå til lege, og det gjorde han.
Legebesøket endte med akutt innleggelse på Haugesund Sjukehus. Her ble det ble tatt mange prøver. Resultatet var ikke oppløftende. Leveren så ikke bra ut.
- Jeg satte meg straks ned og googlet leverkreft, og fant ut at 20 prosent levde etter fem år. Og jeg bestemte meg straks for å være blant den prosenten, sier Didrik og smiler mot kona Mette, som sitter sammen med ham i sofaen.
Han har ikke tid til å ha kreft, spøker Didrik, og i alle fall ikke tid til å dø. Ikke på mange år. Og neste sommer skal han føre sin datter til alters. Dessuten skal Mette og han snart på tur igjen, til et eller annet spennende reisemål der ute i verden.
Seks måneder igjen?
Vi sitter i en lys og luftig stue med fargerik kunst på veggene. Stuen er likevel mest møblert av lys, og av stråene som duver utenfor de stor vinduene på toppen av byggefeltet i Kopervik. Huset er nettopp ferdig, men da Didrik fikk beskjed om at han hadde dødelig kreft, trodde han aldri at dette huset ville bli ferdig. Og om det likevel skulle bli ferdig, ville han bare få bo i det som sengeliggende pasient i stuen, fryktet han.
Legen i Bergen fortalte at Didrik hadde kreft i bukspyttkjertelen. Dersom han tålte medisinen, ville han ha et år igjen å leve. Hvis han ikke tålte medisinen, ville han kun ha et halvt år igjen å leve.
- Det er den tøffeste beskjeden jeg noen gang har fått, konstaterer han stille.
Mette og Didrik gikk rett i kjelleren. De dro inn på hytta i Aksdal og stengte seg inne på 48 kvadratmeter i fem uker. De orket ikke å være sammen med folk. For plutselig var det ingenting som hastet, for dersom tiden gikk så fort som den pleide, ville Didrik snart være en død mann. Handlekraftige, tøffe og glade Didrik. Byggmesteren som startet med to tomme hender, og nå satt med to selskaper med 25 ansatte, og en omsetning på 65 millioner kroner.
Skulle Mette bli enke før de rakk å feire sin tredje bryllupsdag? Alt hadde vært så storslått og nydelig under bryllupsfesten i Haugesund sommeren 2010. De feiret tre dager til ende med 103 gjester, og Didrik overrasket henne med en Mercedes i bryllupsgave. Nå lå han nesten bare og sov. Var han våken, var det en dyster og tungsindig mann hun snakket med. Han fryktet at hun ville forlate ham.
- Men hun var ikke så lett å bli kvitt, humrer Didrik.
Dette er «vår» kreft
Mette var også redd og fortvilet, men aldri i verden om hun ville gå fra mannen hun hadde sagt ja til, selv om dagene var aldri så mørke.
- Mens han sov, lå jeg våken og tenkte, eller strikket. Jeg som ikke hadde strikket på 20 år. Noe måtte jeg ha å ta meg til, for jeg klarte ikke å konsentrere meg om hverken lesing eller TV, forteller Mette, som har stått ved Didriks side hele tiden.
For Mettes del, har det hele tiden vært snakk om «vår» kreft. Selv om Mette sto klippefast ved han side, kom det til et punkt da hun ikke orket mer depressivt hytteliv. Utpå sommeren slo hun i bordet, og sa at de måtte komme seg tilbake til livet, på et eller annet vis.
Det betydde blant annet å fullføre det påbegynte huset i Kopervik. Didrik måtte dessuten ordne det praktiske rundt firmaene sine.
- Heldigvis hadde vi tidligere ansatt en ny daglig leder da jeg ble syk, og hun har vært fantastisk både da og i tiden etterpå, sier Didrik som nå har trukket seg ut av den daglige ledelsen i firmaet. Men både han og Mette er fremdeles med i styret.
- Nå driver jeg bare med det som er kjekt, så får de andre ta det «trasige». Dessuten er det begrenset hvor mye jeg orker å jobbe på grunn av cellegiften, forteller han.
Både Mette og Didrik er fulle av takknemlighet for all hjelp og støtte de fikk da de kom ut av «dvalen». Venner, ansatte og familie hjalp til med huset og andre praktiske gjøremål.
- Tiden etter sykdommen har vist oss hvem som er våre venner og hvem som ikke er det, sier Mette ettertenksomt.
Testet vennene
For alt var ikke bare positivt. Paret måtte forholde seg til en formidabel rykteflom, fordi Didrik som en kjent næringslivsaktør i regionen, hadde mange bekjente og store prosjekter på gang. Dessuten opplevde de ofte at venner kom med ubetenksomme kommentarer, eller på en eller annen måte, prøvde å bagatellisere sykdommen til Didrik. Paret fikk også en mengde råd om alternativ behandling.
- For min del er det uaktuelt å bruke millioner av kroner på alternativ behandling. Jeg er svært godt fornøyd med oppfølgingen fra helsevesenet, og holder meg til cellegift, som til denne tid har fungert utmerket. Jeg lever jo allerede et år på «overtid», seier Didrik smilende.
Kreften gir ingen smerter, og spredningen han hadde til leveren har gått mye tilbake. Selv har han nesten ikke en trist tanke i hodet lenger, påpeker han, men tror situasjonen som pårørende er mer krevende enn for den som er syk. Han forteller at kreftdiagnosen hans var spesielt sjokkartet for datteren, som til da hadde trodd faren var udødelig.
Mette forteller at hun også har et lyst sinn.
- Jeg prøver som han å finne noe lyst i mørket. Men da jeg fikk den brutale beskjeden om Didriks sykdom, var det som å løpe rett i en vegg, i svært høy fart. Det er ubeskrivelig fryktelig å måtte forholde seg til at den du elsker mest, den du har funnet kjærligheten med i voksen alder og har lagt planer sammen med for resten av livet, er alvorlig syk. Selv om vi to konsentrerer oss om å ha det godt og fint sammen, kommer jo tanker om savnet som vil komme, og det er tøft. Derfor blir det også mange tårer. Heldigvis har jeg mange gode venner og familie rundt meg. Turer og samtaler med venninner gjør meg godt. I tillegg trener jeg yoga og pilates, noe som har hjulpet meg til å finne indre ro, forteller hun.
Selv har Didrik håp om å kunne leve så lenge, at det kommer en ny kur mot kreft i bukspyttkjertelen.
Selv om vi to konsentrerer oss om å ha det godt sammen, kommer jo tanker om savnet som vil komme.
Mette
Nesten alle mister håret av cellegiften, men ikke Didrik, han har ikke mistet et strå. Håret hans som var helt hvitt da han begynte med cellegift, er i tillegg i ferd med å bli mørkt igjen. Sist han møtte legen sin ved Haukeland Sykehus, kunne hun bare konstatere at han så bedre ut enn sist.
Mot normalt
Didrik liker å være mannen mot strømmen. Full av pågangsmot og optimisme har han alltid vært. Før brukte han egenskapene til å bygge opp et levebrød, nå bruker han de samme egenskapene til å leve så lenge han bare kan. Og leve godt.
- Mange dør raskt av denne kreftformen, men noen få lever lenge. Steve Jobs i Apple levde i 10 år.
De ansatte ble samlet til et allmøte for å få beskjed om sjefens helsetilstand. Og Didrik fornektet seg ikke. Dette var beskjeden de fikk:
«De sier jeg er syk, men jeg har bare kreft, og den skal ikke få ta meg.»
Begge understreker at de har et realistisk forhold til sykdommen i bunn. Likevel lar de ikke det triste få skygge over det faktum at livet nå er uendelig godt. Faktisk bedre enn noen gang.
Det er de begge skjønt enige om. Livet leves til fulle, og kvaliteten på hver eneste time er høy, forstår vi.
- Før var jeg alltid bakpå, alltid stresset, aldri nedpå. Nå har jeg tid til å nyte. Om morgenen tusler jeg ut til postkassen, henter inn avisene og sitter og koser meg med kaffen lenge. Og vi drikker aldri vin til under 300 kroner flasken lenger. En sigar nyter jeg også gjerne, for det er i alle fall ikke røyking jeg kommer til å dø av, forteller Didrik.
- På sykehuset i Stavanger hvor han får cellegiftbehandling, er både medpasienter og sykepleiere overveldet over hvor mye livsglede og positivitet han øser ut over alle, forteller Mette stolt.
Champagne
En gang hadde han til og med med seg champagne for å feire at en medpasient var erklært frisk, og han selv var ferdig med foreløpig siste dose.
- Jeg finner alltid på noe å feire, og det ble veldig hyggelig. Pleierne kom med stettglass og oppskåret frukt, forteller Didrik.
Hans faste kreftsykepleier under cellegiftbehandlingen ved Stavanger Universitetssjukehus, Siv Tove Aunan, sier Didrik er en gledesspreder av de sjeldne på avdelingen. Hans livsmot og optimisme smitter over på de andre pasientene. Flere av pasientene snakker ennå om da han tok med champagne, forteller hun.
- Det blir alltid god stemning på rommet der Didrik er, sier Aunan.
- Cellegiftbehandlingen gis vanligvis til en gruppe på fire-fem mennesker samtidig, og det kan ta hele dagen. Det blir oftere lettere stemning dersom de som er på rommet har noe positivt og kjekt å prate om. Det gjør også vår jobb mye enklere, påpeker Aunan.
Hun understreker at pasienter som får kreftbehandling naturligvis også kan velge å høre musikk eller lese, og de som av psykiske eller fysiske årsaker, ikke ønsker å dele behandlingsrom med andre, får enerom, dersom det er mulig.
Etter kreftdiagnosen reiser Mette og Didrik enda mer enn før. Både før og etter sykdommen har verden vært deres lekegrind. Etter første cellegiftkur var avsluttet, kjørte paret langs Highway 1, fra San Francisco til San Diego. De har vært i Sør- Afrika, de har besøkt Zanzibar, India, Thailand, Svalbard og New York. Nye reiseplaner dukker stadig opp. Norge og Skandinavia setter de også stor pris på. En rundreise i Lofoten nylig ble en opplevelse for livet, og en fire ukers bilferie hvor målet var å se flest mulig stavkirker, kommer også høyt opp på listen over gode minner, skjønner vi. En måfå-tur i Sør-Sverige med NAF-boken som guide, likeså.
I tillegg har de stor familie med «dine og mine barn», og begge elsker å samle flokken rundt seg. Venner kommer også jevnlig innom. Hver søndag fra september til april møtes «Laugarane» — en kameratgjeng som hopper i sjøen og svømmer. Etterpå sitter de i sjøhuset og varmer seg med kaffe og en «tynn en».
Gode råd ble til kjærlighet
Begge føler at til tross for at de har levd så mye liv på hver sin kant, har de klart å knytte livene sine sammen på en fin måte. Og sykdommen har gitt dem en felles historie som har gjort fellesskapet deres enda tettere. De to sammen i dette i huset. Ingenting er bedre en det. Da snakker de, eller leser. Å spise og drikke godt er også viktig. De to beveger seg rolig rundt hverandre på kjøkkenet, mens de tilbereder et lett laksemåltid. På kjøkkenbenken skinner Didriks nyinnkjøpte eltemaskin, og utenfor står en annen nyanskaffelse, en sjark.
For når Mette er på jobb i Sandnes, må han ha noe å henge fingrene i. Periodene når han går på cellegift, orker han ikke gjøre så mye. Da kan det ofte være nok å stikke innom jobben så vidt, før han må hjem og sove i flere timer. Men så snart Didrik kjenner energien vende tilbake, er han ikke sen om å få så mye han kan ut av dagene.
- En morgen da jeg sto opp orket jeg ingenting, så jeg tok meg en konjakk og sov til kvelden. Da sto jeg opp og spiste litt grøt. Det hender jeg tenker at jeg ikke orker mer cellegift, men da er det viktig å ta frem ståpåviljen som alltid har drevet meg frem i livet, sier Didrik.
Didrik og Mette ble kjent da begge var styremedlemmer i Fortidsminneforeningen Rogaland. Begge var i starten gift på hver sin kant. Didrik ble skilt først, Mette noen år senere, og det var først da hun gjennomgikk sin skilsmisse, at vennskapet utviklet seg til noe mer.
- Jeg skulle skaffe meg et nytt sted å bo, og trengte råd fra noen med bygningsteknisk kompetanse, og Didrik meldte seg. Da fikk vi plutselig øynene opp for hverandre på en annen måte, og Didrik ba meg ut på middag, husker jeg.
Den store kjærligheten
- Det er noe spesielt med oss. Jeg har aldri opplevd noe lignende med en kvinne før. Vi er både sjelevenner og kjærester, vi deler så mange interesser, og kan snakke sammen om absolutt alt. Da vi giftet oss, var jeg så stolt og lykkelig at jeg holdt på å sprekke. Vi er så utrolig heldige som får dele det vi har sammen, og jeg kan slå fast at Mette blir min siste kone, sier Didrik med galgenhumor.
De hadde ikke rukket å oppleve de store hverdagsgnisningene før kreften rammet, men da ble alle bagateller effektivt feid under teppet.
Dagene blir brukt til ting som gir energi, og selv om han blir trøtt av cellegiften, får han nye krefter av å gjøre hyggelige ting som å fiske og være sammen med gode venner.
- Og så biter ikke myggen meg lenger, når kroppen er full av cellegift. Vi må ta med alt som er positivt, legger han til.
Han roser Mette for roen og styrken hun viser, selv om han vet at hun har tunge stunder av og til.
- Mette er som en vikingkvinne. Hun er hel ved, sier han.
Ler og lever
Døden er sjelden tema mellom Mette og Didrik. Han velger å tro at han skal fortsette å gjøre alle spådommer til skamme i mange år til. Det legges derfor ingen planer for kistestørrelse og begravelse. De vil heller leve og le.
Når han en gang dør, er målet å få til å delta i sitt eget gravøl.
- Det hadde vært synd å gå glipp av en god fest, sier han og ler godt.
Så legger han til, mer alvorlig:
- Meg er det ikke synd på. Det er Mette og barna det er verst for. Jeg har det helt topp, jeg.
Og mens sjefen er satt litt på sidelinja, kan han fornøyd konstatere at selskapene han har skapt, går bra og er i stadig utvikling.
Mette passer også på å holde «pasienten» sin i ånde.
- Det hender at jeg må minne ham på at han ikke er så veldig syk, dersom han prøver seg på noe når jeg ber ham om å støvsuge, smiler hun lurt.
Les også:
Karin hadde ingen planer om å falle for Per
