=

© Illustrasjon: Colourbox

Emma Th. Hansen

Dette skjer med barna år for år

Se alt som skjer fra 1-åringen tar sine første skritt til 5-åringen stiller eksistensielle spørsmål.

Men i alle dager, det var da voldsomt så lett det skulle være for seksåringen å ta farvel med barnehagen! Det var «takk, ha det bra» og ferdig med det.

Og der sto jeg i porten, med klump i halsen og følte meg aldeles slukøret og fortapt.

Hvordan skulle det gå nå, da, helt uten de trygge førskolelærerne og den tette oppfølgingen?

For det vil jeg bare ha sagt: Det brukes god tid på tilvenning i barnehagen, men avvenning - nei, se det er det ingen som tenker på! Som en direkte følge av dette har jeg både slitt og strevd med barnehageabstinenser denne høsten. Det er vel trygt å si at jeg ikke var helt skolemoden, og en gradvis nedtrapping hadde helt klart vært å foretrekke.

Datteren min, på sin side, er tydeligvis ikke den som dveler ved det tapte. Hvis man bare så henne, kunne man nesten tro det ikke er noe strevsomt å starte i førsteklasse i det hele tatt!

Jeg for min del har brukt sommeren på å bekymre meg for ulike scenarier som kanskje kunne tenkes å oppstå. Det finnes et vell av ulike temaer man kan bekymre seg for i anledning skolestart, og jeg har brukt god tid på dem alle.

Hva gjør hun hvis hun ikke finner do, læreren eller klasserommet? Klarer hun å åpne den nye vannflasken, ranselen eller regnjakken? Tenk hvis noen store bestemmer seg for å dytte, lugge eller slå henne!

Aller mest bekymret jeg meg for at hun ikke skulle trives og at hun ikke skulle få venner. Men da høsten kom, var det snart historier med fremmede navn og spennende opplevelser som fylte kveldsstunden vår. Hun fikk seg tydeligvis venner lett som bare det.

Som enhver fornuftig mor byttet jeg raskt gamle bekymringer ut med noen splitter nye. «Hvem er så disse nye vennene?» var navnet på min nye bekymring. Jeg ante ingen ting om dem, annet enn at de var seks år og bodde i samme skolekrets. Og foreldrene! De så kanskje trivelige og normale ut, men de kunne selvfølgelig servere voldelige tv-spill til småjenter før frokost for alt det jeg visste.

«Tenk om foreldrene røyker i bilen!» fortet jeg meg å bekymre meg i det jeg så bilen forsvinne rundt svingen på vei hjem til en klassevenninne. Nå er det muligens lite sannsynlig at en ernæringsfysiolog vil røyke datteren min opp i ansiktet i løpet av en fem-minutters biltur, men likevel. Mannen min nøyde seg med å sende meg et skrått blikk over aviskanten.

«Ja, tenk ... uhu», sa han lettere oppgitt.

Det var tydeligvis bare på tide å akseptere at fra nå av både burde og skulle hun bevege seg i en litt større sirkel rundt oss.

=

© Illustrasjon: Colourbox

Da hun kom hjem, må jeg bare innrømme at det raskt ble foretatt et heller dårlig kamuflert forhør.

«Hvordan hadde du det?»

«Fint.»

«Hva gjorde dere, da?»

«Husker ikke»

«Hvordan var foreldrene?»

«Hæ?»

«Hvordan var foreldrene hennes?»

«Aner ikke!»

Og med det forsvant hun ut, gumlende på en skive - klar for nye eventyr.

Noe fortumlet oppdaget jeg at et heller fortapt hikst var på vei gjennom kroppen min. Mannen min, som har vært ute en vinternatt før, sto alt klar med åpne armer og ventet på meg.

«Hun er altfor stor!» sa jeg.

«Ja», sa mannen min.

«Hun er altfor liten til å være så stor», sa jeg.

«Ja, det er hun», sa mannen min inn i håret mitt, og jeg kjente at han følte det han også.

FØLG GLADE BARN PÅ FACEBOOK

Les også:

Barna utvikler seg trinnvis

Derfor sliter du med å få barnet opp om morgenen

Slik takler dere skolestarten

=

© Illustrasjon: Colourbox

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!