© Illustrasjon: Colourbox

Emma Th. Hansen

Dette skjer med barna år for år

Se alt som skjer fra 1-åringen tar sine første skritt til 5-åringen stiller eksistensielle spørsmål.

Stor avdeling? Bare navnet er skremmende.

Jeg får tanker om elleville ungeflokker som bytter på å slå hverandre i hodet med harde gjenstander mens bøker flyr veggimellom.

Ut fra ansiktsuttrykket på førskolelæreren var det ingen vei utenom. Hun sa det var på tide at minsten fikk noen andre å bryne seg på. Hva nå det skulle bety.

Jeg tok opp den sjokkartete nyheten med min irriterende sindige mann.

- Bare navnet på den avdelingen. Dalsnuten!

(Som ikke har noe med snute å gjøre, men er navnet på et fjell, forstå det den som kan!)

- Her bør det jo ringe noen bjeller hos oppegående mennesker. Alle vet da at en nut ikke er noen trygg base for et lite barn. Der er det jo bare stein og vind!

Min mann benyttet seg av muligheten til å minne om at det ikke var den faktiske fjelltoppen minsten skulle på, men en veltilpasset avdeling i barnehagen.

Alle vet da at en nut ikke er noen trygg base for et lite barn. Der er det jo bare stein og vind!

Likevel! For min del kunne gutten blitt værende på den lille avdelingen frem til konfirmasjonen.

Den dagen avdelingsskiftet ugjenkallelig ble et faktum, forsvant minsten raskt inn i en ellevill lek.

Han fortsatte ubekymret selv da jeg gjentatte ganger ropte «Ha det!». Først da jeg snudde meg for å gå, hørte jeg det: «Maaammaaa!» Det runget over hele avdelingen og dirret i veggene.

Jeg hev meg rundt, satte meg på huk og slo ut med armene for å ta imot min hulkende og livredde sønn.

Men det var ikke mitt barn som vrælte, det var en annen gutt som tydeligvis hadde vett til å bekymre seg over avdelingsskiftet. Minsten var fremdeles i full gang med en etter min smak litt for artig lek.

© Illustrasjon: Colourbox

- Vi sender deg en melding, sa førskolelæreren.

Hun var tydeligvis veldig klar over hvem av oss som var på tilvenning - minsten eller meg. Ja vel, så var det bare å gå, da.

Det var en lykkelig gutt som satt i sandkassen da jeg kom på ettermiddagen. Han smilte over hele fjeset.

- Har du hatt det fint? spurte jeg. Han svarte med å krype opp i fanget mitt og sovnet i samme øyeblikk. Der lå han så fredelig med ytterdress og det hele. Jeg ble helt varm og myk inni meg. Den gutten vet nok hvor han hører hjemme, tenkte jeg, enten han går på Dalsnuten eller ikke!

FØLG GLADE BARN PÅ FACEBOOK

Les også:

Slik får ettåringene det bra i barnehagen

Store forhold i barnehagen

12 råd som gjør barnehagetilvenningen enklere

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!