I boken "Halvbroren" skriver Lars Saabye Christensen: "Han er et hjul og kan ikke bli. Underveis er hans hjem."

Det var neppe en bobileier Saabye Christensen hadde i tankene, men ordene kunne ha passet godt på meg, siden samme livsfilosofi på sett og vis nettopp er årsaken til at jeg høsten 2012 ble nybakt bobileier.

Egentlig skulle jeg nemlig ha hytte. Et lite "smultronstelle" på Bohuslän-kysten; gjerne med en skjærgårdsjeep duppende i en nærliggende havn, for lavpulserende sjø-safari i en av verdens vakreste skjærgårder.

Men så seg det inn en erkjennelse. Kanskje hytte likevel ikke var greia for meg? For dyrt. For statisk. For mye vedlikeholdsansvar.

Og så skulle jeg en periode ha båt. Daycruiser. Men den maritime ambisjonen krasjet i det faktum at Indre Oslofjord er like spennende som ettermiddagsrushet på Ring 3. Sesongen er dertil alt for kort, og båtplassene for få og for dyre.

Campingvogn? Beklager, men der forbeholder jeg meg retten til å dyrke et par seiglivede og muligens taktløse fordommer. Helt siden jeg var barn, og klamret meg fast i baksetet under lange ferieturer, på heseblesende jakt etter neste ferje, har jeg vært overbevist om at campingvogner slepes av pensjonister - en geriatrisk forsamling turtallssperrer som arbeider hardt og målrettet med å senke snitthastighetene på veiene, samt påføre medtrafikanter hjerteinfarkt.

Eller at campingvognene subsidiært slepes av litt yngre folk som heter Ronny og Jånni, og hører på musikken til Jenny, og aller hest vil være drita på Playa del Ingles. Å være en såkalt fastligger på en campingplass forekommer meg for øvrig å være like fristende som et langtidsopphold på Guantanamo.

Dessuten er det farlig med campingvogner. Du vet aldri når Jeremy Clarkson slipper en gammel Vauxhall gjennom taket ditt!

Så hva skulle det da bli? I prosessen opplevde jeg en gryende erkjennelse av gleden jeg alltid har følt ved å reise. Ved å være underveis. Særlig i bil.

Aldri kjenner jeg feriegleden så sterkt som når jeg pakker ned fra ett opphold, og setter kurs mot det neste. Aldri er frihetsfølelsen så sterk som når jeg sitter bak et ratt, fri til å velge kurs og nytt mål.

Så det måtte bli bobil! Konklusjonen ble forsterket av det faktum at ordet "Sol" snart er mer vanlig som fornavn enn som værtype her i landet. Med en bobil kan man impulsivt velge seg opphold etter værutsiktene, og bytte ut dannelse av gråvær fra ustabile luftmasser med produksjon av gråvann fra solfylt bobil-dannelse.

Så slik ble det. Og jeg er jo ikke akkurat alene. Bobilmarkedet har opplevd et jevnt tilsig fra båt- og campingvognmarkedet de senere år. Ennå førstegangsregistreres det noen flere campingvogner enn bobiler i Norge, men fortsetter dagens trend er dette snart historie.

Vi blir nemlig stadig flere i flokken som har "underveis" som sitt hjem.

Les også:

Her kan du finne bobilen din

Så mye koster førerkortet i 2013

Quiz - kan du bilmerkenes logoer?

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!