Svensktopp vi liker

To store overraskelser viser seg samtidig. Den første er at jeg nå kusker en 508-hesters Volvo S60 rundt en bilbane. Det andre er at banen det er snakk om er en fullt FIA-spesifisert, Swedish Touring Car-plass midt inne i sentrum av Gøteborg. Utrolig? Ja, nettopp.

Volvoen dundrer bokstavelig talt rundt banen med skikkelige turbodytt og en grom barytonlåt ut fra eksosanlegget. Den bremser og svinger med alt bittet og styrken til, ja, en touring-bil.

Det kan vi takke Polestar for. De har vært Volvos offisielle racingavdeling siden 1996, og er også en "p erformance partner" slik AMG er for Mercedes.

Top Gear tok en kjapp tur i Polestars 400-hesters C30 konseptbil i august 2010: "En av de mest underholdende bilene på årevis", skrev Sam Philip.

Du merker integriteten med en gang du setter deg bak rattet i den vakre S60-prototypen. Den klarer på en måte å være et mesterverk i tilbakeholdenhet, og samtidig knuse Volvos aversjon for risiko.

Volvoer med krefter - fra rally-versjonene på 70-tallet til den sennepsgule 90-tallsråtassen T5R - har alltid ligget en vektklasse over utseendet sitt.

Hinter om potensialet

Men dette er den kraftigste hittil. Polestar S60 er 20 mm bredere i fronten, 40 mm i hekken, og den ekstra bredden endrer utseendet til den tynne og nesten anemiske standardbilen. Bare taket, frontdørene og panseret er de samme som før.

De nye frontskjermene er i karbonfiber, og en solid vindtunnel-jobb har gitt bilen en glatt, ny frontsplitter og en diffuser bak. Den er senket 30 mm, og de Polestar-designede 19-tommerne foran skjuler 380 mm skiver av stål med seks stempler per kaliper.

Gummien er av den Michelin Pilot Sport-typen som brukes av Sveriges andre superbil-navn; Koenigsegg. Den distinkte blekblå lakkeringsjobben er Polestars signatur, og en bitte liten logo i grillen gir et hint om bilmerket og potensialet den har.

Under panseret ligger treliters rekkesekseren som i standardversjon yter 308 hester. Den er nå solid omarbeidet av Polestars svartkledde menn. Så godt som alt er nytt, og mye er håndlagd for denne spesialbygde versjonen.

En Garrett-turbo som gir 1,5 bars trykk har erstattet den fra T6, og den støttes av en ny, større og bredere intercooler. Og slik kunne vi fortsatt lenge om motoren, men videre til resten

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Byttet til manuell girkasse

Du finner en støtteramme i aluminium, stivere krengestabilisatorer foran og bak, eksosrør i rustfritt stål, modifisere styrestag og tretrinns justerbare Öhlins racerdempere.

Volvoen ser temmelig vanlig ut

Utenpå.

Batteriet sitter nå bak for å få en optimert vektfordeling. Og med et dreiemoment på 575 Nm som skal takles, er automatkassa til T6 byttet ut med Volvos manuelle M66, som vanligvis sitter i fabrikkens dieseler.

Dette sparer 40 kg til (med totalvekt på 1640 kg er bilen ca 80 kg lettere enn en vanlig T6). Og det viktigste er kanskje at denne prototypen bruker siste generasjon av firehjulsdrift fra Haldex, koblet sammen med en elektromekanisk antispinn-differensial.

Denne gir ikke bare grep, men også litt spinn. Sjåføren til Volvo Polestar, Robert Dahlgren, slo ut tennene under kjøring mot Jenson Button i F3. Han tar meg med på noen demorunder først, og det er åpenbart at denne Volvoen ikke ligner noen andre.

- La oss ta igjen de andre, sier han mens bilen spretter mot horisonten igjen.

- Vi må komme oss fram, og tøye grensene litt. Og så er vi tilbake.

Jeg skjønner hva han mener. Og når jeg får prøve, føles det som om de er 80 prosent på vei i kampen mot M3, C63 og RS4.

Monster uten dødelige bivirkninger

Du får et amfetaminkick av turbotrykket fra 2500 o/min til grensen på 7100 o/min. Men det er lineært, og det er en fornøyelse å jobbe seg gjennom girene manuelt, slik vi gjorde før dataspill og padleårer og Internett. Alt er veldig solid og storvokst, men alt sammen er godt balansert og sammensatt. Og ting skjer i riktig rekkefølge - og veldig raskt.

Slipper du gassen for raskt opp, blir den litt røff, men tross de enorme kraftreservene er det alltid du som er sjefen. Kontrollen over bilen er eksemplarisk, og styringen - en justerbar elektrohydraulisk sådan - er super. Ikke godt å si hvordan den ville vært på en skikkelig bygdevei, og det er litt momentvridning å takle, men likevel er det ingen Volvo jeg har kjørt som har vært like villig som denne.

Kupeen er sober og kjølig, og gir en ekstra følelse av Volvos tradisjonelt smarte vekt på ergonomi. Varselssystemet for avstand i vindusdisplayet er fjernet, og erstattet med røde, gule og grønne lys for girskiftene.

Volvo forbereder seg nå for en fremtid med utelukkende firesylindrede biler, og denne bilen vil komme i et begrenset opplag på bare 10 stykker. Det har kostet en formue å bygge dette konseptet - angivelig rundt 2,5 millioner kroner - og det ble i stor grad finansiert av den gale fyren som forlangte en rå S60 etter å ha sett Polestars C30.