Sent på formiddagen utenfor Hallers Bar i den vesle italienske byen Galeata. En Lamborghini Gallardo LP570-4 Super Trofeo Stradale (noen lengre?!) har nettopp rullet inn på brosteinene utenfor baren, og raper eksos som om den skulle ha kols.

Det er umulig å overse den. For det første er det en Lamborghini, for det andre er den lakkert i dyp Rosso Mars - omtrent som veneblod - og for det tredje har den en karbon-hekkvinge på størrelse med et lite langbord skrudd fast bak.

Når vi snakker om superbiler, er dette omtrent så brautende og ubeskjedent som det kan bli. Så drar den også oppmerksomhet fra hvert eneste øye på plassen.

Scenen er som åpningen i en Coppola-film. En gruppe gamle gubber som soler seg som leverflekkede øgler i vintersolskinnet - varmt innpakkede, som mafiosi, i skjerf og lange, svarte frakker i den skarpe lufta. Håret er gredd glatt bakover som femtitalls filmstjerner, og nippende til svart kaffetjære fra umulig små kopper. Skurrende, dyp gammelmannsprat - ispedd litt småbanning. Men her lærer man ikke å snakke om superbiler; man blir oppfostret til det. Det er ikke fag, men religion.

Og Ferrari-menigheten vil utvilsomt begynne å konversere når du kommer valsende i noe som ser ut som søndagshjulene til selveste Antikrist i dette området. Med dissende underkjever spekulerer de over bilen, plutselig mer opprømte, dulter til hverandre med ullkledde albuer, og snøfter seg imellom. Det er som å se en flokk veldig gamle bikkjer som våkner av lukta fra en katt med gikt.

"Den mest ekstreme"

Vi har stoppet for å ta en desperat kartkonsultasjon. Lamborghini har gitt oss tillatelse til en eksklusiv kjøretur, men med begrenset lengde med bilen de kaller «den mest ekstreme modellen i Gallardo-serien».

Jeg har forlatt noen hundre kilometer med kjedelig autostrada på leting etter svingete veier. Du synes kanskje at 600 km høres mye ut, men her føles det som svært lite. I tillegg har dette lille problemet oppstått: Jeg finner ikke den flotte asfaltstrekningen som virket så interessant på Google Earth.

Ekstra ille er det at hver kilometer som jeg bruker på å finne strekningen spiser av tiden som jeg ønsker å bruke på å ha det gøy. Og når jeg ser opp, husker jeg et annet viktig faktum: Trill en passe pen superbil inn i byen, og ikke lenge etter har du samlet en brukbar folkemengde.

=

ESPRESSO: Utenfor Hallers Bar i den vesle italienske byen Galeata.

0-100 på 3,4 sekunder

Å forklare bilen er vrient når man kan lite teknisk italiensk, så det blir en del vifting med armer og peking for å forklare hvorfor denne Gallardoen er spesiell. Med en helt ny versjon av mimespillet klarer jeg å fortelle at denne versjonen har en 5,2-liters V10 med 571 hester under karbondekslet, firehjulsdrift, en topphastighet på 310 km/t, samt en akselerasjon til 100 km/t på 3,4 sekunder.

Og at den veier 70 kilo mindre enn den vanlige Galla-en, noe som innebærer ganske lette 1340 kg; akkurat det samme som nåværende Superleggera.

Den har sikkerhetsbur, imponerende, men irriterende firepunkts seler, og en justerbar bakvinge som er tatt ganske uendret fra Blancpain Super Trofeo racerbiler. Alt er flettet sammen for å lage en veiversjon (Stradale) og bare 150 blir bygd.

Bilen vår har merkelig nok tallet «0» av 150, noe som legger ytterligere forvirring til oversettelsene mellom engelsk og italiensk. Og det skal litt til, siden jeg ikke engang klarer å huske det italienske ordet for «lett». Det ville vært enklere å fortelle at dette, i det store og hele, er en Gallardo Superleggera med vinger og STS-skilt som koster 1,75 millioner pund i England. Men jeg husket ikke det italienske ordet for «Superleggera».

=

EKSTREM: «Den mest ekstreme modellen i Gallardo-serien», ifølge Lamborghini. Kanskje også den siste Galla-en.

=

Parasoll for eksosrørene?

Folk nikker anerkjennende. Smågutter kommer til, og de yngste stirrer med ubevisst gapende munner mens fedrene beklager seg over uflaks i Lotto. De gamle gubbene har begynt å bli bortimot rasende - én har nesten reist seg, og er par andre har lent seg fram mot knærne. En har muligens dødd.

Men vi har fått oss litt hardt tiltrengt espresso og orienteringsevne, og det er tid for å vende tilbake til letingen etter den bortgjemte veien - for å finne ut om hekkvingen har noen annen effekt enn å være parasoll for samlingen av svarte eksoskanoner.

Ti minutter senere klarer jeg å finne veien som jeg leter etter.

Den kalles SP4/SS310, og går fra Santa Sofia til Stia gjennom Parco Nazionale delle Foreste Casentinesi, Monte Falterona e Campigna ... Den lever opp til forventningene, og klatrer krokete og humpete opp og ut av lavlandet. Og den er tom.

Trebevokste stup skjermet av gamle sikkerhetsgjerder av tre på den ene siden. På den andre siden; naken og hard klippevegg. Ingen av sidene er særlig forlokkende.

=

CARBONE: Karbonseter, karbonratt, karbon-midtkonsoll, karbon-dørlister, karbon-bakspeil, karbon-håndbrekk. Og så rød og svart alcantara på alt det som er til overs.

=

En påminnelse fra Gud

Men alt dette er lett å ignorere. Gudene smiler. Det er en perfekt dag. Lys og klar, endeløst skinnende og helt ny. Solskinnet er like prangende som spoileren bak. Lyset kutter seg gjennom skogen som sølvfarget laserlys. Jeg er nesten litt overrasket over at det ikke setter fyr på trærne.

Og dette er fremdeles en ganske herlig Lamborghini Gallardo, selv om den - dersom vi er ærlige - føles ganske identisk med Superleggera, fordi hekkvingen sitter så høyt på de to stativene at den ikke synes fra førersetet. Den er kanskje litt stivere i karosseriet, takket være nettverket av sikkerhetsbur bak de helstøpte karbonsetene, men ingen stor revolusjon.

Vi klatrer høyere på den buktende veien, andre- og tredjegiret får kjørt seg, kort opp i fjerde, vanskelige, små spurter: Dette ser ut til å bli en av de herlige drømmene der alt bare smetter på plass.

Men dessverre er jeg en av disse typene som aldri helt oppnår perfeksjon når jeg er våken. Jeg svinger hardt inn i en skyggefull kurve, og innser at jeg har gått rett på en av Guds mange rampestreker.

=

FORRÆDERISK: Is!! Veien har gått over til å være glatt og speilblank.

=

Høres bra ut i baren

«Å-HERRE-MIN-SKAPER».

Litt kjepphøy, og plutselig er jeg dypt religiøs. En åpenbaring av åndelighet, og hjertet eksploderer. Jeg vrir på rattet, og absolutt ingenting skjer. Is. Veien har på noen meter blitt glatt og speilblank, og denne veldig spesielle utgaven av en Lambo pløyer seg rett fram mot sikkerhetsgjerdet av tre.

Jeg sitter der som en idiot i det som virker som flere år, og lurer på om jeg vil miste jobben. Tid nok til å fiske opp telefonen og ringe sjefen: «Nei, det lar seg neppe ordne 30 meter nede i en kløft. På taket. Forresten brenner den.» Livet som passerer revy, og alt det der.

Den velkjente metoden for å takle understyring på en superbil med midtmotor, er å slakke ned og satse på å overføre litt vekt til forhjulene. Eller - dersom du ser deg selv som en superhelt med reaksjonsevne som en elitesoldat - legge inn mer kraft, slenge hekken rundt med en overstyring, og be om at du har nok plass til å få til en sideveis sladd før du bruker omgivelsene som en massiv parkeringssensor med kostbare lyder.

Dette høres fint ut over et glass i baren, men ikke fullt så fint når du er noen sekunder fra en ulykke. Heldigvis for meg, falt på en måte foten min ned på gassen i ren frykt. Instinktivt. Det fungerer. I hvert fall denne gangen.

LP570-4 er, som navnet antyder, en firehjulstrekker. Men med en overvekt av driften bak, og vektfordeling foran-bak på henholdsvis 43 og 57 prosent. Så en mye morsommere, og utrolig mye raskere metode å angripe en glatt sving på, er å holde jevn gass og prøve å legge dreiemomentet på 540 Nm. Legg til litt viljestyrke på toppen av dette, så blir du belønnet med solid innsats nedenfra.

Lær å stole på mekanikken, la 4x4 ordne opp og dra deg vekk fra potensiell ydmykelse.

I likhet med et brutt forhold er det vanskelig å stole på slikt etter å ha hatt en dårlig opplevelse, og biler med midtplassert motor er like tilgivende som en ligningsfunksjonær.

Men øv deg videre, så vil Gallardo vise deg hvorfor dette er en av de enkleste spesialbilene du kan kjøre under usikre forhold, fordi den er liten, vennlig og kjapp. Vel, sikten er ikke veldig bra, og hekken kan sprelle litt når firehjulssystemet presses, men hver gang du står på bremsene eller akselererer hardt - selv når halve bilen faktisk er ute på glatta - får du det du forventer deg. Og det bygger tillit.

=

OPS: Å komme rundt en sving i fart og finne et lett snødekke over stålis, kan gjøre deg religiøs på sekundet. Men Gallardos 4x4-system redder deg der andre superbiler kanskje hadde sviktet.

=

Rynker i panna

En gang iblant får jeg et glimt av skyggen til bilen mot fjellveggen, og blir minnet på den enorme vingen bak. Men den utgjør en svært liten forskjell på farten gjennom svingene på en vei som knapt lar deg bryte fartsgrensen.

Hva den dreier seg om er stabilitet under fart. På autostradaen, hvor vi kjører litt fortere, produserer den marktrykk av en annen verden. Denne bilen føles helt uveltelig, spikret til veien med titanbolter. Det er nesten som om den ikke ønsker å bytte filer, og hjulene blir eksepsjonelt gyroskopiske. I det store og hele virker denne bilen mer besluttsom i 190 enn i 110 km/t.

Men på vanlige veier i relativt normal fart er dette fremdeles en Gallardo. En bil som første gang ble lansert i 2003. Noe som betyr at den, tross alt pratet om begrenset produksjon og den flotte vingen, begynner å dra på årene.

Rynkene i panna til superbilen er ennå ikke jevnet ut av teknologisk Botox. Girkassa er kanskje den som avslører dette best, der den dunker mellom girskiftene og får hodene våre til å nikke.

Turen har også begynt å føles lettere rastløs sammenlignet med den urokkelige likevekten til bilene som nå er på toppen av spillet, som Ferrari 458 og spesielt McLaren MP4-12C. Den er absolutt ikke dårlig for en bil med dette potensialet. Bevares. Men denne klassen har gått videre, og Gallardoen begynner å knirke litt i knærne.

=

SVINGENES MESTER: Rett bil til rett sted.

=

Pål Andre Skogen

Hverdags-Lambo

Lamborghini Estoque er faktisk en bil til mor, far og barna – hvis du har råd.

Lamborghini-teatret

Mens vi grubler litt over dette, trekker jeg meg tilbake til nærmeste hotell for å ikke få for mange kilometer på bilen. Jeg er fristet til å fortsette å kjøre, men med stadig lavere temperaturer, kilometerbegrensningen og mangel på NAF veihjelp tar vi kvelden.

Morgenen etter er bitende kald. Og jeg finner ut at jeg egentlig ikke bryr meg om at Gallardoen har blitt bilenes svar på en husmor på jakt etter lammekjøtt: Middelaldrende, men fremdeles utrolig attraktiv.

Den gir fremdeles magen min viltre sommerfugler der den står på parkeringsplassen, og enda flere av dem på grunn av den enorme vingen. Å høre bensinpumpene hvine i gang er som musikk i mine ører. Det samme med perkusjonshamringen fra V10-eren når du fyrer den opp på et skjermet sted.

Jeg vet at det er barnslig og at det ikke får den til å gå raskere.

Men Lamborghini-teatret er alltid åpent, og jeg er tydeligvis alltid klar for å applaudere. Ut på veien igjen, opp på toppen av fjellet akkurat da solen sender lysende stråler nedover dalsidene. Veien til topps brukes til filosofering og etterprøving.

Jeg undrer meg på om jeg faktisk kan føle at hekkvingen fungerer, eller om det er en slags selvoppfyllende profeti. Jeg har en vinge, og derfor føler jeg marktrykket.

=

HYPPIG BESØKT: På noen dager med blandet kjøring hadde jeg et forbruk på 3,14 liter per mil.

=

Grep på det prangende

Det finnes ingen radio, og det meste av interiøret er glatt karbon, så vibrasjoner og den hylende V10-eren er de eneste følgesvennene. Kombinasjonen av dem innebærer at jeg nesten kan smake lyden i jekslene. Og det er - likevel - herlig.

Men snart må vi dra tilbake igjen. Ned gjennom skogene og åsene, og opp på autostradaen A14, for å feie av gårde til Lamborghinis hovedkvarter. Der leveres bilen tilbake med 614 km mer på telleren. Da vi forlater stedet, står Gallardoen parkert foran Lamborghinis skinnende glassfasade; skitten og fantastisk, som en motvekt til den sterile glassfasaden. Og så begynner jeg å tenke.

Denne Super Trofeo Stradalen har - mye som selve Lamborghini - en rar type grep på det prangende. Den merkelige stylingen, 4x4, den mekaniske dunkingen, og ja, til og med den hamrende girkassa - alt dette gjør den unik.

Gallardo er ikke lenger toppmoderne. Men den er oppløftende, og en superbil i høyeste forstand. Den gjør deg øyeblikkelig 10 år gammel.

Super Trofeo Stradale er, på de aller fleste måter, hensiktsløs. Du må kjøre vanvittig fort for å få nytte av vingen, og på veien vil den sannsynligvis føre til at navnet ditt før eller siden blir erstattet av et fengselsnummer eller en lapp på likhuset. Jeg antar også at bilen, på en rask, skremmende bane - selv om det ville vært morsomt en stund - etter hvert vil føles for myk.

Tenker man så rasjonelt, betyr det at man bør holde seg til en vanlig Superleggera, en standard LP560-4, eller den kommende, billigste og bakhjulsdrevne LP550-2.

=

BREDT GLIS: Gallardo-en begynner å dra på årene, men den er fortsatt i stand til å gi meg et veldig, veldig bredt glis.

Verdens beste, her og nå

Men det å kjøpe en superbil av rasjonelle årsaker er en tullete metode for å sløse bort penger.

Du kjøper en superbil fordi du ønsker deg en, ikke fordi den gir deg en fornuftig løsning på et transportproblem. Jeg vet at Super Trofeo Stradale i hovedsak er en racermassasje for å holde Gallardoen i nyhetsbildet. Men det er også den med den enorme vingen.

Noe som gjør den, her og nå, til verdens beste bil.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!