Horacio Pagani rengjør Huayraen. Han bruker en fille i hver krik og krok, og er ivrig etter å hjelpe Top Gear-fotografen på alle mulige måter. Dette er ikke vanlig oppførsel for en bedriftsleder. Når vi skal snakke med toppledere, finner de gjerne plutselig ut at de må delta i et møte på toppnivå, eller snakke i BlackBerryen, eller sitte i endeløse telefonsamtaler med kjendiskunder, gjøre avtaler, eller utveksle historier om sine strålende karrierer.

Ikke Pagani. Han er en av de mest elskverdige menneskene du kan treffe på, og er aldri for travel for deg. Det er som om han kan hente tid ut fra ingenting, og bruke den på deg. Han tar seg bryet med å svare på alle spørsmål du har, utfyllende og veloverveid. Da jeg første gang dro for å se på Huayraen måtte jeg rekke et fly, og det samme måtte han, og begge to var bare sekunder fra å miste flyene fordi han var så opptatt av å forklare alt i minste detalj.

Folk som setter seg fore å bygge en ekstremt kostbar superbil med navnet sitt i grillen er ofte selvsentrerte typer med for mye penger og for lite innsikt i de hindrene det innebærer. Vanligvis ender de opp med en enslig, uferdig prototyp og en patetisk redusert formue. Det gjorde ikke Horacio, fordi det virker som om han ikke har noe ego.

=

KARBONFIBER: Pagani laget en karbonprototyp av den legendariske Countach på 80-tallet. Legg også merke til bildet av LM002 på veggen.

=

LAMBORGHINI-TIDEN: Dette bildet er av Horacio Pagani fra hans tid hos Lamborghini.

Vil ikke snakke om seg selv

Han bygde ikke bilen som et monument over seg selv, men fordi den forlangte å bli bygd. Med bakgrunn som karbonfiberingeniør hos Lamborghini og deretter som produsent av karbondeler for andre bilprodusenter og løpsteam, mente han å vite hva som var mulig med materialet. Og hvis ingen andre ville bygge bilen han så for seg, måtte han bare bygge den selv. Den var ikke manisk egoisme som fikk ham i gang med superbiler, og han har heller ikke blitt slik nå som han har lyktes.

Det kan virke som om Horacio er en manifestasjon av Huayraen. Bilen snakker via mannen, som bare er et talerør for den. Men naturligvis er det omvendt. Bilen er stemmen, og legemliggjøringen av visjonen hans. Hvordan klarte han å bygge noe som er så forskjellig fra alle andre superbiler, og med så vakkert håndverk?

Han vil bare snakke om seg selv dersom du spør ham direkte. Og selv da begynner han svaret med å snakke om sin mor hjemme i Argentina; en maler som også var interessert i vitenskap. Dette inspirerte ham som ung gutt til å tegne og formgi, samtidig som han opparbeidet en stor fascinasjon for mekanikk.

Karbonversjon av Countach

Straks han hørte om Leonardo da Vinci, ble han inspirert av renessansens ideer om å kombinere kunst og vitenskap. Dette er en tilnærming som krever både kreativitet og et åpent sinn, sier han. Og den unge Pagani - som langt tilbake på 1980-tallet bygde en Countach-prototyp av karbonfiber da han var hos Lamborghini, selv om det var et godt stykke unna stillingsbeskrivelsen hans - visste alt om å jobbe utenfor rammene.

Det er også denne typen mennesker han ansetter. Han sier at han bevisst må lære folkene sine den nødvendige vidsyntheten og en bredere forståelse av bilen og bransjen slik at de passer inn i teamstrukturen hos Pagani. Det finnes ikke noen teknisk avdeling eller et designstudio: Alle befinner seg i et "kreativt kontor", både teknologene og designerne og modellørene, de som driver med CAD, logistikk og markedsføring. Alle lærer fra hverandre, sier han.

Men egentlig er bilen, ned til de aller minste detaljene, hans egen. Den kreative avdelingen har bare 10 ansatte. Huayra ble riktignok utviklet over lengre tid enn større bedrifter ville ha tolerert. Men enda viktigere er det at et lite team, som deler på alt arbeidet og kjenner hele bilen inn og ut, kan trekke i samme retning og redusere arbeidspresset ved å unngå dobbeltarbeid. Det er grunnen til at så mange deler i Huayraen har flere funksjoner.

Akkurat som mannen selv. Ingeniør, stylist, innovasjonssjef, utviklingskjører. Bilvasker. Like før fotoopptakene skal begynne åpner han en av måkevingedørene, stopper opp, og rynker pannen. Dørdempingen er ikke helt bra. Han ringer fabrikken og får tilsendt et nytt gasstag. Dagen etter er det han som står med fastnøkler og bytter delen. Og opprettholder det perfekte inntrykket.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!