Prosjektil. Det er ordet som best beskriver hva jeg tenker første gangen høyrepedalen i Ford GT presses mot gulvet.

550 bryggesjauer-hester i galopp minner meg på hvorfor amerikanerne fortsatt produserer svære, tørste V8-beist.

Det kompressormatede beistet kjennes nærmest utømmelig for krefter, og nærmest oppfordrer meg til å bruke gasspedalen enda mer flittig. Vrææææl! Hviiiiin!

Og da har vi ennå ikke kommet til det beste - langt der ifra.

Det finnes nok av kjipe retrobiler. Noen har floppet fullstendig, uten å dele særlig mer av sitt opphav enn et navn. Andre har gjort det godt , mens enkelte har vært gode biler uten at nostalgien har blomstret slik den burde. Ford GT derimot, er kanskje selve symbolet på en vellykket retrosatsning.

Ikke bare ser den ut som gamlefar gjorde i Le Mans på 60-tallet - den byr også på mye av det samme: Den er lav, bred og har en nesten-klaustrofobisk cockpit noen centimeter foran en kraftpakke som gjør den til en ekte superbil.

Del

BRUTAL: Ford GT ser macho ut, og oppleves også slik. Men faktisk er den samtidig både svært så lettkjørt og komfortabel. © Andreas Handeland

Styggvakkert ikon

Det finnes vel ikke noe karosseri som har en mer kjent fasong enn GT40, og få biler har vel prydet flere gutteromsvegger rundt om på kloden de siste 45 år. Navnet er ikke tilfeldig, bilen er nemlig fattige 40 tommer høy. Det vil si at selv en gjennomsnittlig Golf blir som en minibuss ved siden av.

I dag er det min tur. Jeg skal få kjøre det som gjennom så lenge jeg kan huske har vært min drømmebil.

Og trodde du jeg snakket om GT? Feil. Grom den, men det er gamle GT40 som dukker opp på tunga av seg selv, hver gang jeg får spørsmålet om min drømmebil.

Ung som jeg er, velger jeg dagens utgave som mitt første reisefølge på ferden fra Bergen til Haugesund. Oppmerksomheten denne børsa tiltrekker seg er et kapittel for seg, men selv er jeg mer opptatt av hvordan herligheten oppfører seg.

Her er det ingen elektroniske stylter som kan forkludre kjøreopplevelsen - her er alt opp til mannen bak spakene. Og med midtstilt motor, dekk brede som en låvedør og dreiemoment nok for fem familiebiler , er det fort gjort å kludre ting til. Eller er det egentlig det?

Vel, egentlig ikke. Ford GT er kanskje den mest lettkjørte superbilen jeg har vært borti. Den finnes knapt nok nervøs, og tillater langt flere amatør-krumspring enn biltypen er kjent for.

Onde tunger skal ha det til at GT ikke byr på nok råskap til å slekte på GT40. Mitt subjektive inntrykk er at den absolutt leverer varene kjøremessig. Ok, den er ikke like lav og voldsom, men du verden så grom kjørefølelse bilen gir.

RETRO: En rekke elementer er inspirert av gamlefar, og det ser kanonbra ut. Vippebrytere? Ja, så da skjønner du at GT mener alvor. © Andreas Handeland

RACING: Her er det null komfort og praktiske løsninger. Hvis du er villig til å ta plass her, er du steike glad i å kjøre bil - punktum! © Andreas Handeland

Yankeemuskler

Tunnelsynet forsterkes selvsagt ytterligere av den utømmelige kraften fra åtteren bak ryggen.

Kompressoren hviner og skriker på innpust, og åtterbrølet blir heftigere og mer intenst jo lenger opp mot rødmerkingen man kommer. Hundre km/t passeres etter 3,7 sekunder - og ja, du leste riktig, 3,7! Det er ekstremt raskt!

Mange vil kanskje si at en slik bil hadde fortjent en selvpustende motor, og jeg ser den. Men en kompressor ivaretar motorens karakteristikk på mesterlig vis, og er derfor tilgitt. Dessuten er mer trøkk gjennom hele registeret ikke å forakte, eller hva?

Jeg storkoser meg, men skal nå for alvor realisere drømmen . Det er klart for bilbytte.

Jeg småskjelver en smule. Det er ikke hver dag det står en Ford GT40 parkert foran meg - og i hvert fall ikke som jeg kan sette meg inn i.

God og mett som jeg er, må rattet i bilen selvsagt fjernes før jeg legger meg ned i den liggende Le Mans-lignende kjørestillingen.

Det er så klaustrofobisk at nye GT føles mer eller mindre som en vanlig personbil i forhold. Jeg skrur på plass rattet med en nøkkel, skrur på strøm og bensintilførsel, og vekker udyret med en liten omdreining på tenningsnøkkelen.

Pang! Den knallgule GT40-en tenner momentant, nesten for momentant, og selv et knøttlite trykk på gasspedalen besvares med et brak.

GT-ens massive åtterbrumming overdøves fullstendig av GT40-ens - gamlefar rister på tomgang!

PROSJEKTIL: Den gamle GT40-en skyter fart i Benny Hill-tempo. Hundre passeres etter drøye tre sekunder, og slik bare fortsetter det oppover og oppover på speedometeret... © Andreas Handeland

2005 Ford GT

Dette eksemplaret står til salgs hos samme entusiastbutikk i Bergen, priset til 2 150 000 kroner. Med sin kompressormatede 5,4-liters V8 på 550 hester er den rask og rå som få, men samtidig lettkjørt og bruksvennlig. Den bamsesterke bilen passerer 96 mph etter fattige 3,3 sekunder, og klarer 330 km/t hvor den visstnok skal være elektronisk sperret. Få retrobiler har samme sjel som denne, og når man begynner å se på detaljene som er hentet fra gamlefar, skjønner man at Ford GT er noe helt spesielt.

Ikke for pingler

Jeg som er vant til biler fra sent åttitall og fram til i dag, får sjokk. Alt er så kraftig dimensjonert. Jeg begynner å forstå hvorfor folk omtaler fortidens motorsporthelter som overmennesker. Her får man ingenting gratis! Servo - glem det!

Kløtsjpedalen er hard som stein, det samme er bremsen. Femtrinnskassa er av gammel modell, det vil si at førstegiret er ned og til venstre under reversen, og sjaltingen selvfølgelig like beinhard som pedaler og styring. At det krever tilvenning er bare fornavnet.

Overlykkelig over å ha fått fart på bilen uten å kvele motoren, tar jeg opp jakten på GT-en. Følelsen jeg har i kroppen er nesten overveldende. Jeg ratter selveste drømmebilen min! Langt verre er det at det kan bli første gangen jeg vraker en drømmebil...

So far, so good. Men da skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke har vært i nærheten av å kjenne på hva denne raketten er kapabel til ennå...

Etter hvert blir jeg varmere i trøya. Skjelvingene har avtatt, pulsen er noe i nærheten av på et akseptabelt nivå, og jeg begynner å kjenne min drømmehelt steg for steg. Gassresponsen er så ekstrem at høyrefoten kun trenger å røre ved gasspedalen for umiddelbar reaksjon . Den kontrer med et brøl - umiddelbart!

Dette er ikke en bil man pusher på samme måte som man gjør med den nye. Den må behandles med respekt i store porsjoner, hvis ikke går det ille, både for bil, helse og sjel.

Likevel, det er tid for å smelle gassen helt i bånn på en rettstrekke. Virkelig kjenne på hvorfor denne bilen gjorde rent bord i konkurranse for flere tiår siden.

KLAUSTROFOBISK: Sittestillingen/ liggestillingen er som i en gammel racerbil, og cockpiten er så trang at rattet må ut før føreren kan klatre inn. Gromt! © Andreas Handeland

Originalbil?

Nei, denne GT40-en er ikke en originalbil, da ville vi nok ikke uten videre sluppet til på krokete vestlandsveier. Men den er vel det nærmeste du kommer, uten at både hus, hytte, kjerring og unger må pantsettes. Bilen ble bygget i 2005, på et nummerert Shelby-chassis, og er å finne i Shelby-registeret. Den har gått i USA godkjent som en 1966-modell, og det jobbes i disse dager med å få den godkjent som det også her hjemme. Byggingen fant sted hos Super Performance i Sør-Afrika. Den er bygd helt autentisk etter originalen, med originale deler som eksempelvis stålmonokokk. Motormessig er den selvsagt grommere enn sitt opphav, med en heftig 427-åtter foredlet av Roush, og en ZF-girkasse fra RBT i California. Vi snakker om minimum 548 hester fordelt på 1025 kilo! Dette er det villeste bilen vi har vært borti! Og vet du hva? Det går rykter om at den er til salgs. www.ferdinand-motor.no

Bye, bye GT

Lyden overdøver, og overgår selvfølgelig, alt annet jeg har vært borti, og draget som melder seg er heftig nok til å lamslå de aller fleste. Selv Porsches raskeste gatebil, GT2 RS som du kan lese prøvekjøringen min av her , blir like ekstrem. Og heller ikke en bil som Mercedes' nye SLS AMG , bilen vi nylig omtalte som sykt rask, hadde hatt sjans.

Den 45 år gamle konstruksjonen skyter fart som en kanonkule, og jeg skvetter totalt av hele opplevelsen. Er det mulig at noe på fire hjul kan være så brutalt? Hva bor det i denne?

Den nye GT-en med sine 550 hester og 3,7 til hundre blir nærmest parkert der vi gir flatt jern side om side på et felles signal. Dette er ville saker!

Jagerflylyden setter trommehinnene i høyspenn, samtidig som mine to hjernehalvdeler kjemper en innbitt kamp, der to sentrale stikkord er følelser og fornuft. Fotgjenger eller sertifikat om du vil.

Det er selvfølgelig ikke vanskelig å merke hvor Fords ingeniører hentet inspirasjonen fra når de skulle utvikle nye GT, men forskjellene er der.

GT40 føles langt mer ekte, voldsom og vilter. Alt er tungt, hardt og massivt. Kjøreopplevelsen er den råeste jeg som bortskjemt biljournalist har vært i nærheten av, og på mange måter føles det som om toppen er nådd.

De av dere som har penger, og som ønsker å oppleve den samme helpotente opplevelsen i moderne og udramatiske former, kan prise dere lykkelige for at GT ble noe mer enn en skisse på et designtalents bord. Og for de som virkelig vil realisere plakat-drømmen: En replika-GT40 som denne, bygget på masse originale deler, trenger ikke å koste det hvite ut av øyet. Det er bare å spare i vei...

PÅ GJENSYN: Slik gikk vår akselerasjonsduell. Snut 600 hester på drøye tonnet gir ekstreme fartsressurser! © Andreas Handeland

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!