Som liten var havfisketurene til Trøndelag med pappa det store høydepunktet i sommerferiene, en tradisjon som står sterkt den dag i dag. Det var fra disse turene ideen kom - og kall den gjerne sprø. Arvoren skulle slepes til Hitra i Sør-Trøndelag. Der skulle storfisken tas.

7,3 meter båt ser ikke all verden ut liggende på vannet, men tørrlagt på en henger ruver den. Snaue 2,3 tonn på tilhengerfestet er ikke å kimse av. Hadde vi tatt munnen for full? Var rett og slett Arvor 215 for stor til å egne seg som trailingbåt?

Et solid arbeidsjern av en bil ble tildelt oppgaven, for akkurat som i fiskebagen var det ikke utstyret det skulle stå på. En Mazda BT50 med bjørnesterk dieselmotor og firehjulsdrift med lavgirserie skulle vise seg å gjøre en meget god figur.

=

GOD FLYT: Turen opp til Dovre gikk fint, men på andre siden av fjellet ventet problemene.

Hopp og sprett

35 mil og noen timer senere sneglet vi oss opp bakkene og over Dovrefjell. Alt vel så langt. Men det var fra nå av utfordringene skulle stå i kø. Smalere og ikke minst dårligere vei med telehiv og svinger tett som hagl ventet oss på den andre siden av fjellet. Spesielt strekningen fra Orkanger og ut til Hitra huser det meste en norsk riksvei kan by på.

- Har båten sklidd enda mer over på siden din, spør min far, midt i skogen en drøy halvtime fra Orkanger. - Ja, det ser slik ut, svarer jeg noe bekymret. Det er allerede ganske mørkt og vi har et godt stykke igjen å kjøre.

Vi tar en sjekk og det viser seg at kjølen på båten har begynt å klatre litt på hjulene den hviler på. Vi etterstrammer lasteremmene og kjører pent videre. 1600 kilo båt er ikke noe man vipper tilbake på plass med håndkraft akkurat.

De neste milene blir laaaange, hver hump og hver venstresving gjør at båten klatrer mer og mer. I hvert fall føles det sånn. Det er natt før vi ankommer destinasjonen, Knarren brygge i trivelige Knarrlagsund på Fjellværøya utenfor Hitra. Fra puben runger Åge Aleksandersen, men det blir ingen øl denne kvelden - 60 mil med en båt på skeiva holder lenge.

Drømmebåten

En solstråle treffer meg i øyet, utenfor høres måkeskrik og bølgeskvulp. Pappa har allerede spist frokost. - Nå skal storfisken tas, humrer han. Som den evige optimist han er.

Kontrasten er stor fra storby til bygd - fra stress og køsnik i byen er en hjelpende hånd og et "ja" det vi får her. Ikke mange minuttene går fra vi spør om et sted å sjøsette båten til en blid mann kommer løpende med nøkkel til nærmeste rampe. Ingen kø og ingen betaling som det ofte er i Oslofjorden. Straks har båten vann under kjølen, matpakken er smurt og termosen fylt til randen. Godt med mat og drikke i vente på napp fra storfisken er livsviktig.

At Arvor 215 er så godt som drømmebåten for to ihuga fiskemenn, er det liten tvil om - og lokalbefolkningen i Knarrlagsund er enige. Kjempegod plass på dekk, stangholdere hele veien rundt, tak over hodet og det beste av alt - sluregir.

Nå skal det sies at verken min far eller jeg hadde vært borti sluregir før, men hørt om det hadde vi. Og gjett om det skulle prøves.

Les også

GOD PLASS: Stangholdere rund baut og god plass på dekk gjør Arvor 215 til en ypperlig fiskebåt. © Petter Handeland

Slengbukser

På slutten av 70-tallet, da pappa (med langt hår og slengbukser) haiket til Hitra for første gang, var sjansen for storfisk langt større enn det den er nå. Middagen hentet man med slukstang i fjæra, og ikke mange hundre meterne fra land beitet storfisken.

Nå er det litt annerledes, i hver bukt og i hvert sund ligger det joller overfylt med tyskere i fargerike redningsvester. All fisk går rett i kassa, uansett størrelse og art. Det er lett å legge skylda på dem når fisken ikke biter. Eller er det kanskje kommersielt overfiske som har skylden? Ikke vet vi, men fisken glimter til med sitt fravær selv på de "sikre" plassene.

Vi tøffer ut på dypet, der fisken er mer skånet mot tyskernes fargerike sluker og nettmaskene i yrkesfiskernes garn. Hellet er ikke akkurat med oss denne dagen, og brått blåser det opp og bølgetoppene begynner å skumme hvitt. Dypvannsfisket blir mer som dorgefiske, og det hele føles ganske bortkastet fram til vi kommer på sluregiret.

Vi prøver oss fram, justerer etter beste evne. Noen minutter senere holder pappa båten mot strømmen mens jeg på nytt senker agnet mot storfisken på dypet. Napp direkte, ikke store karen, men tegn til liv er bra. En verkende høyrearm og 350 meter snøre senere skimter vi fisk under båten, en brosme har slukt agnet, og jaggu har ikke en hågjel gjort det samme på opphengeren.

Et par timer senere noterer vi to slag hai - svarthå og hågjel. Brosmen sløyes og blir middag etter endt økt. Ingenting smaker bedre enn selvfisket middag, selv om storfisken uteble.

Les også

Få sjøørret på kroken

Mye båt for penga

RASK NOK: Er man vant til gamle dieseldrevne fiskesjarker er Arvor 215 sprek nok. Vi oppnår 21 knop på det raskeste. © Petter Handeland

REDAKTØRFISK: Endelig beit storfisken, en sei på over 10 kilo lot seg lure helt inne på grunna. © Handeland, Petter

Redaktørfisk

Også dag to på havet skrives inn i hukommelsen som en fin dag på havet, men uten den store fangsten. Bildet av tikilosfisken jeg lovte redaktøren, surrer i bakhodet. Hodene legges i bløt, noe må gjøres. Løsningen skulle vise seg å være rett under føttene våre.

Utenom småhai og brosme på dypet, var det svart hav utaskjærs. Derfor legges kursen i retning av en fjordarm der pappa fisket i sine slengbuksedager.

- Med sluregiret kan vi like gjerne dorge på vei mot fjorden, kanskje en lyr eller sei vil la seg lokke, sier pappa, like engasjert som alltid.

I et trangt sund under ei bru ser vi fjorden foran oss. Vi noterer 6 meter på ekkoloddet da det plutselig smeller til på begge stengene - noe stort kjemper febrilsk i andre enden. Skulle storfisken virkelig lure rundt helt inne ved brukaret og ikke ute på dypet? Kunne vi ta så feil?

Tydeligvis. Snella mi begynner å tømme seg for snøre, fisken nekter å gi seg - hundre meter går i et jafs før den stikker til bunns og setter seg fast i tareskogen. Vemodig innser jeg at kampen er over for min del.

Fisken til pappa stikker en annen retning, og han har plutselig kommandoen. Etter noen minutters kamp skimtes en lang og blank skapning noen meter under oss. - Storsei, roper pappa. Sekunder senere ligger fisken på dekk og et jubelbrøl slippes løs - bildet av tikilosen jeg lovet redaktøren er reddet. En glad storfisker poserer ivrig mens undertegnede tar bilder etter beste evne, skjelven etter kampen med beistet som forsvant.

Storfiskeren sovner fort den natten, mens jeg ligger og spekulerer. Hvor stor var den? Var det pers? Var det rekordfisken som unnslapp?

Les også

De 10 største fiskene

Triks for å få mer fisk

=

RUVER: Selv pick-up'en ble liten sett i forhold til Arvor 215 tørrlagt på henger.

I grenseland

Søndagen er hjemreisedag, og et støttehjul på hengeren får en liten justering ettersom dette sto i løse luften på vei opp. Kanskje det ville løse problemet med at båten klatret litt på hengeren. Med en god rampe, sterk bil, solid henger og noen skikkelige lastestropper er båten godt festet på hengeren på en liten halvtime. Med riktig posisjon på støttehjulet merker vi heller ingenting til problemene vi hadde på turen opp.

Før vi dro ville vi vite om Arvoren var for stor til å bruke som trailingbåt. Ja, i mange tilfeller er den kanskje det - i hvert fall i grenseland. Men med riktig utstyr og god planlegging duger den både til lands og til vanns. Og til de som lurer på om den egner seg godt til fiske - bare spør min far!

Se også vår store båtkatalog

=

STERK NOK: Mazda BT50 ble satt på jobben som trekkvogn, og gjorde en god figur. Med sterk dieselmotor og lavgirserie gikk sjøsettingen som en drøm. © Handeland, Petter

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!