KOMMENTAR:

Jakten på lykken er ikke avblåst, men jeg foreslår å bytte ut ordet lykke med lettelse.

For hvor ofte kan man svare med hånden på hjertet at ja, jeg er lykkelig. Personlig kjenner jeg et blaff av lykke hvis ungene mine er snille mot hverandre eller at jeg rykker opp til førsteplassen på min datters rankingliste av mødre.

Det er nemlig moren til en gutt i klassen som har ligget øverst der en stund. Med meg som nummer to. Pallplass, men likevel. Akkurat nå ligger jeg riktignok på førsteplass, men det er fordi jeg sa ja til Liseberg i høstferien. Jeg kan raskt rykke ned igjen på både andre- og tredjeplass hvis jeg er våken.

- Kommer når matpakken er smurt!

For å dempe lykkejaget er det mange som snakker om hverdagslykke i form av en kaffekopp eller en tur i skogen. Jeg mener vi må begynne å framsnakke hverdagslettelsen isteden. Den er mye viktigere.

Å være fornøyd er selvfølgelig viktig, men nesten ingenting slår hverdagslettelsen. Den trumfer det meste. Og den opptrer med høyere frekvens enn lykken.

Det begynner på morgenkvisten, når du har klart å få ungene i klærne og smurt matpakke, og idet ungene er på vei ut døra så husker man at det er fire skjemaer fra skolen som skulle vært levert. Man rekker akkurat å legge dem i permen og lettelsen skyller over deg når døra går igjen.

Begge har regntøy og du har fortsatt syv minutter til du selv skal gå. Hverdagslettelsen skyller over deg som en sval bris. Og sånn ruller dagene av gårde, med blaff på blaff av hverdagslettelse.

Du unngår en bot selv om du kom tyve minutter for sent, du husker en bursdag, du har med noen barn hjem som skulle vært invitert for lengst, og du overlever en to timers krig med den yngste over at han ikke har fri tilgang til i-pad.

Den forfriskende hverdagslettelsen fyller hele deg etter at alle barn har sovnet, før du blir minnet på at det er tre ubesvarte mail som ligger og venter.

Men du rekker å svare på dem før midnatt og hverdagslettelsen bysser deg i søvn før klokken ringer igjen og du kommer på at alt ullundertøyet til ungene er i kjelleren og plutselig viser gradestokken -5.

Men du rekker å finne det frem og lettelsen får deg ekstatisk videre på din ferd.

Lykkens realistiske fetter

Og nå er julen rundt hjørnet. Mormor har sagt at hun skal ordne kalender, og den lettelsen du kjenner da er så stor at det nesten kan minne om lykke.

Og alle er friske og du kræsja ikke i den rundkjøringen da du glemte vikeplikt for venstre. Dermed slipper du å holde på med forsikringssak, og lettelsen over dét, kombinert med at det snart er juleferie, minner om hverdagslykke.

Men det ordet er såpass betent av forventninger, så du tviholder heller på følelsen av lettelse, for hverdagslykke fordrer en hel helg der alle er blide og ingen blir skuffet, men hverdagslettelsen er den realistiske fetteren til hverdagslykken.

Og den realistiske fetteren vet at selv ikke juleferie ordner opp i det faktum at han minste nekter å sove i egen seng. Og julen kommer ikke til å sørge for at absolutt alle i familien plutselig liker å gå på ski. Men juleferien kan kanskje sørge for noen aketurer med alle fire der ingen slår seg eller får snø i votten.

Og hvis det blir for vanskelig å kjenne på den befriende lettelsen, så får man minne seg på den amerikanske komikeren Joan Rivers' betegnelse på en god mor. Hun spurte seg selv hver kveld: Overlevde ungen min denne dagen? Og hvis svaret var ja, så var alt bra.

Og det er noe sant i det, for det er vel redselen for det aller verste som gjør at man hver dag kjenner littegrann på redselen for å bomme på ullundertøy og vikeplikt.

Og av den følger lettelsen. Hverdagslettelsen. Mye mer oppnåelig enn både lykken og hverdagslykken. Og minst like tilfredstillende.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!