MENTAL HELSE:

Ikke lenger verdens største issue å si «jeg går til psykolog»!

Tallet på jenter som sliter med psyken øker for hver dag som går. Heldigvis har det blitt helt vanlig å få hjelp for det.

1 AV 10 SØKER HJELP: De nyeste tallene fra Norsk Pasientregister viser at åtte prosent av alle norske jenter mellom 18 og 35 år går til behandling for psykiske lidelser.
1 AV 10 SØKER HJELP: De nyeste tallene fra Norsk Pasientregister viser at åtte prosent av alle norske jenter mellom 18 og 35 år går til behandling for psykiske lidelser. Foto: Getty Images
Sist oppdatert
Selvtilliten faller fem prosent hver gang vi sjekker Insta og Facebook? Shit, er det rart vi sliter?

Det var en gang på begynnelsen av 2000-tallet at man til enhver tid hadde forklaringen klar. Forklaringen på at man gikk akkurat denne veien, akkurat nå, til akkurat samme tid – hver eneste uke.

Man visste ikke om så mange andre som gjorde det, så det var best å holde det for seg selv: Det var tid for den ukentlige psykologtimen.

15 år senere er det selvsagt ikke alle som roper ut til «hele verden» at de går i terapi, men noe har likevel skjedd på disse årene: Fra å være en godt bevoktet hemmelighet man bare delte med sine nærmeste, er det ikke lenger verdens største issue å si «jeg går til psykolog».

Kanskje fordi nesten 1 av 10 blant oss gjør det. De nyeste tallene fra Norsk Pasientregister viser at åtte prosent av alle norske jenter mellom 18 og 35 år går til behandling for psykiske lidelser.

Og dette er bare innenfor det offentlig finansierte helsevesenet. Det finnes ikke statistikk på hvor mange som går til privatpraktiserende psykolog, men teller man med disse, vil det totale antallet trolig være høyere enn 1 av 10.

At stadig flere jenter får hjelp for psyken sin, er det imidlertid ingen tvil om. På de seks årene fra 2008 til 2014 har andelen jenter som blir behandlet for psykisk sykdom økt med hele 44 prosent. Økningen er voldsom, og kan til en viss grad forklares med at det har blitt mer åpenhet rundt psykisk sykdom, og dermed mindre tabu å søke hjelp.

I tillegg har det rett og slett blitt flere jenter totalt på disse årene. Jo flere jenter vi blir, desto flere syke. Jo flere syke, desto flere i terapi.

Er det bra, psykologspesialist Ingrid Sønstebø?

– Ja, for det er mange fordeler med å få behandling for psykiske lidelser. Det mest positive er at du får hjelp med det som plager deg. Du kan rydde i tanker og følelser, og få «verktøy» du kan bruke for å komme deg gjennom det du sliter med.

– For det holder ikke alltid å snakke med en god venn?

– Ikke alltid. Det er vanlig å slite psykisk i perioder, og det er mye familie og venner kan gjøre for å hjelpe. Men hvis plagene dine er så sterke at de går utover jobb, skole eller sosialt liv, eller at de ikke går over, kan det være bra å få hjelp fra en som er profesjonell. Venner og familie kan dessuten gå lei og ta avstand, men det vil du ikke oppleve med en terapeut. Jeg pleier å kalle meg selv en «mental søppelbøtte», her er det fritt fram for å snakke om det vonde og vanskelige, og jeg blir ikke lei, sier Sønstebø.

Vi har hørt det tusen ganger før. Stadig flere unge jenter sliter psykisk. Vi er «generasjon perfekt», «generasjon frustrasjon», «generasjon prestasjon». Kanskje må vi også legge til «generasjon selfie».

«Vi tviler på at du på dødsleiet ditt vil ligge og angre på at du ikke brukte mer tid på å ta den perfekte selfien eller piske deg selv fordi du ikke var pen nok.»

Dette skrev psykologene Svein Øverland og Aksel Inge Sinding i en kronikk i Aftenposten i vinter. De mener internett har blitt en arena for å psyke ut folk. Og særlig gjelder det sosiale medier, som ifølge dem er «en forherligelse av det falske perfekte som et mål på lykke».

De skrev også følgende:

«Som psykologer møter vi mange unge som er flinke, pene, har gode karakterer, trener, spiser sunt og har mange venner – men som likevel føler at de ikke har rett til å bli elsket, at de ikke er gode nok. Hvorfor er det sånn? Jo. Hva du føler om deg selv kan i bunn og grunn spores til avstanden mellom den du oppfatter at du er og den du ønsker å være. Dersom du har himmelhøye mål, kan virkeligheten bli et helvete. (…) Hele 86 prosent av ungdom er på Snapchat og 96 prosent på Facebook. De fleste der utgir seg for å være ’bedre enn de er’. Hver gang du sammenligner deg med noen og synes den andre er bedre, faller selvfølelsen din med fem prosent.»

Fem prosent hver gang vi sjekker Insta og Facebook? Shit, er det rart vi sliter?

Det ser ikke ut til å bli bedre, heller. Til tross for at stadig flere går i terapi, blir altså stadig flere psykisk syke. Folkehelseinstituttet anslår at 30–50 prosent av oss vil få en psykisk lidelse i løpet av vårt voksne liv. De vanligste problemene er depresjon og angst. Hos omtrent 3 av 4 kommer problemene før de er 25 år gamle. Bruken av antidepressiver øker også voldsomt, særlig blant unge jenter.

Hva om all denne behandlingen ikke er så bra for oss? Graver vi oss for dypt ned i problemene og fokuserer for mye på det vanskelige i livet?

– Noen går i terapi flere ganger i uken og over veldig mange år. Det er ingen tvil om at noen trenger slik intensiv hjelp, fastslår Ingrid Sønstebø.

– Men for de fleste blir dette for mye. Jeg har møtt mennesker som føler seg ekstra dårlige av slik terapi, fordi livet i for stor grad handler om å gå til behandling.

I dag går de fleste til korttidsterapi, forklarer Sønstebø. Helsevesenet har sjelden mulighet til å gi så mange timer, siden det nesten alltid er ventelister og stor pågang. Og går man til privatpraktiserende psykolog, blir det fort veldig dyrt. 

– Er det aldri feil å oppsøke en terapeut for problemene sine?

– Tja, hvis du kommer til en terapeut du ikke har kjemi med eller som jobber på en måte som ikke passer deg, så kan det bli en negativ opplevelse. Da er det viktig å ikke tenke at «jeg er håpløs og helt umulig å hjelpe», men heller bytte behandler, foreslår Ingrid Sønstebø.

Psykologspesialisten mener uansett at det er viktig at flest mulig søker hjelp for det de sliter med:

– Jeg vet at det er mange som ikke søker hjelp selv om de trenger det. Det er synd. De kunne fått hjelp til å få livet på plass, til å få det bedre. Jeg har aldri opplevd at folk har søkt hjelp uten å trenge det. Jeg tror at dersom du føler at du har behov for hjelp, så har du det.

Pia Oline Lilleskare Lunde (20): Bor i Bergen og tar lærerutdanning. Gått til psykolog i ett år fordi hun følte seg dratt mellom foreldrene etter deres skilsmisse.
Pia Oline Lilleskare Lunde (20): Bor i Bergen og tar lærerutdanning. Gått til psykolog i ett år fordi hun følte seg dratt mellom foreldrene etter deres skilsmisse.

Går til terapi: Pia Oline Lilleskare Lunde (20)

Bor i Bergen og tar lærerutdanning. Gått til psykolog i ett år fordi hun følte seg dratt mellom foreldrene etter deres skilsmisse:

Før jeg begynte hos psykolog tenkte jeg at man måtte være alvorlig syk for å gå i terapi. Ordet psykolog ble sjeldent nevnt i venneflokken min, og sånn har det alltid vært.

En dag sa mamma at det ikke var noe galt i å ha behov for å snakke med en tredjeperson. På den tiden var jeg desperat etter å snakke med noen som kunne lytte til meg i flere timer, og som støttet meg i de valgene jeg tok. Det hadde gått flere år siden foreldrene mine skilte seg, og jeg var usikker på hvordan jeg skulle tenke og om følelsene mine var riktige.

Det var for mange tanker og bekymringer i hodet mitt, og det ødela både for skole og fritid. Det var vanskelig for meg å gå til psykolog. Hver gang jeg gikk inn den kontordøren følte jeg at det var noe alvorlig galt med meg.

Men i dag ville jeg aldri vært det foruten. Psykologen hjalp meg med å sortere tankene mine, og sammen fant vi en vei ut av problemene. Det var en person jeg kunne støtte meg til over lengre tid, og som kun var interessert i hva som var best for meg. I dag har jeg det mye bedre, og jeg har lært meg å takle motgang.

Nå føler jeg meg sterk.

Går til terapi: Heidi Ulrikke Moen (26)

Bor i Oslo, har bachelor i psykologi og studerer nå gestaltterapi. Jobber som miljøarbeider ved Ullevål sykehus. Gått til gestaltterapeut i tre år, fordi hun på kort tid mistet både faren og søsteren sin:

Heidi Ulrikke Moen (26): Bor i Oslo, har bachelor i psykologi og studerer nå gestaltterapi. Jobber som miljøarbeider ved Ullevål sykehus. Gått til gestaltterapeut i tre år, fordi hun på kort tid mistet både faren og søsteren sin.
Heidi Ulrikke Moen (26): Bor i Oslo, har bachelor i psykologi og studerer nå gestaltterapi. Jobber som miljøarbeider ved Ullevål sykehus. Gått til gestaltterapeut i tre år, fordi hun på kort tid mistet både faren og søsteren sin.

Jeg ble ferdig med bachelorgraden i psykologi for fire år siden. Samme året mistet jeg pappaen min i kreft. At jeg aldri hadde prøvd å gå i terapi før, er et paradoks i mine øyne.

Hver dag leste jeg teori om det menneskelige sinnet, uten å ha noe særlig innsikt i mitt eget, og dermed stilte jeg helt uten verktøy i møtet med sorgen. Jeg slet med å sove, både på grunn av dødsangst og tankekjør, noe som er helt normale reaksjoner etter å ha mistet noen man er glad i.

Etterhvert begynte jeg på gestaltterapi-studiet, der et av kravene er å gå i terapi. Da opplevde jeg å bli sett og forstått, men også utfordret. Det er deilig at jeg ikke blir vurdert, men at hele meg blir akseptert.

Da jeg mistet søsteren min i fjor sommer, visste jeg hvordan jeg skulle møte sorgen, fordi jeg nå hadde gått i terapi i tre år. Jeg gjenkjenner kroppens reaksjoner og klarer å sette ord på følelsene.

Jeg jobber meg gjennom det, og forstår at jeg kan bli ferdig med noe som krever mye energi, selv om det alltid vil være en del av meg.»

Denne saken ble første gang publisert 11/04 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også