Hellstrøm helbredet Amanda

Smedasundet speilet himmelen da Hellstrøm entret byen tidlig i oktober. På kaien ligger restaurantene like tett som fiskeskøytene en gang lå i sundet. Byen er tuftet på sildabein, står det i sangen. I dag er havets sølv byttet ut med skipsindustri, olje og gass. Sild og poteter med biff og wok.

Mesterkokken fra Bagatelle er imponert. Ikke over menyen, men området. Han forbinder byen med sild, jazz, Amanda-pris og Sildakongen, og undres stort når han ikke finner sild på menyen, eller fisk i det hele tatt. Utenom en og annen frossen variant.

- Nye Amanda? Hellstrøm smaker på navnet på restauranten han skal frelse. Spisestedet er folketomt flere dager i uka. Han lar ordene gå noen runder i munnhulen. Han lurer på hvor lenge innehaveren har tenkte at spisestedet skal hete Nye Amanda.

En bismak sprer seg i personalet når Hellstrøm spytter ut; Fiskeriet. Det skal barnet hete, mener kokken med de velutviklede smaksløkene. Fisk skal på menyen, og gjestene inn i lokalet. Minustall på budsjettet skal snus til pluss. Pregløse kjøttretter skal skiftes ut med karakterfaste fiskeretter.

Hellstrøm forsvinner ut dørene. Personalet har tre timer på seg til å slippe kreativiteten løs, snu opp ned på Nye Amanda. Slanke bort biffen, og gjøre henne om til en ekte sildeprinsesse.

Råvarer handles inn, treretters kommer på menyen, fersk sild og sei på tallerkenen, samt lokal dessert. Ingen haugesunder har blitt konfirmert uten at Dronning Maud, puddingen av stivpisket krem og eggedosis tilsatt gelatin, nærmest har vært en del av ritualet.

Hellstrøms dom

Hellstrøm har med noen kokkekompiser når de tester menyen. Dommen; - Opplagt rom for forbedringer. Men fortsett i den stilen!

Mesteren gir råd før han forsvinner luftveien, for så å vende tilbake tredje uke. Han liker det han ser. Det er mange nye fiskeretter på menyen. Omsetningen har økt og personalet smiler. Evigheten er nær, eller?

Vårt besøk på restauranten

Blåsvart himmel henger som et lokk over Indre Kai når vi passerer "Fiskerne" i Torgbakken på veg mot Indre Kai. Den ene folketomme restauranten etter den andre flimrer forbi. Kun en og annen gjest med en halvliter foran seg tar kvelden inn i små munnfuller.

Det er stille, ingen disko, ingen rockeband eller malende jazz. Kun magen som rumler.

Vi går inn, tar oss opp den lune trappegangen akkompagnert av levende lys i små lykter. Restauranten åpenbarer seg, lys og lett med innslag av sort, grått og små fargeklatter i rødt. Raskt er betjeningen på pletten, vi kan velge bord fra den mest bortgjemte krok til vindusplass. Fiskeriet er tomt. Ikke en sulten sjel å se i lokalet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det blir vindusplass med utsikt mot sundet. Menyen kommer på bordet, etterfulgt av boblevann. Vi bad om Farris, fikk Olden. Pytt, pytt. En liten bagatell. Vi gir dem en sjanse. Tre retters med blåskjellsuppe til forrett, hyse som hovedrett og Dronning Maud eller sjokolademuss til dessert? Kanskje. Forretten og dessert er bestemt, men hyse! Vi vender menyen. Stor sildetallerken. Bacalao. Fish and chips. Grillet fisk. Entrecôte.

Testduoen går for grillet kveite og får tilbud om å plukke dessert og forrett i fra treretteren. Kokken begynner å røre på seg på kjøkkenet. Det er åpent inn til gryter og kokekar. Han stikker nesa nedi en boks eller et kar.

- Hm, tenker vi. Mens han heller i gryta og rører rundt. Ti minutter går og suppa er servert. Den ser lekker ut med et luftig pisket skum på toppen. Tennene skviser ut de gode smakene når de treffer gulrot, squash og selleri, hakka i ørsmå biter. Rikelig med blåskjell bader også i den smakfulle suppa. Kanskje litt i salteste laget, ellers godkjent. Vi blir spurt om vi vil ha hovedretten straks. Det vil vi, og venter spent.

Servitørene har lagt fra seg vaktlistene, som de har jobbet med, og bistår kokken på kjøkkenet nå. Det går 20 minutter. Inn på tallerkenen kommer kveita toppet med spesiallaget urtesmør, på siden gulrøtter, brokkoli og rosenkål. Og potetpurre. Fisken er fast og fin i konsistensen, de ferske grønnsakene akkurat passe kokt, litt harde å tygge. Vi liker dem sånn. Og potetpureen (eller stappa som det heter på haugesundsk) kunne ikke en gang mormor ha laget bedre.