Chablis hører med til vindistriktet Burgund. Mens mesteparten av vinmarkene i Burgund går fra Lyon i sør til Dijon i nord, ligger Chablis som en satelitt for seg selv, omtrent halvveis nordvestover fra Dijon til Paris, like i nærheten av byen Auxerre.

I likhet med de fleste nordligere vindistrikter i Europa, så var det romerne som først plantet vinranker her, mens produksjonen kom inn i mer ordnede former og i større skala med munkene i middelalderen.

Det er bare en drue som er lovlig i den vinen vi kaller chablis, og det er chardonnay. Men her smaker vin laget på denne druen ganske anderledes enn i det sentrale Burgund lenger sør, og svært forskjellig fra chardonnay laget i f.eks. California og Australia. Både kjølig klima, kalksteinsjordsmonn og moderat bruk av eikelagring, gjør at chablis fremstår som slankere, strammere, tørrere og mer mineralsk.

Kalkstein fra skalldyr i Chablis-jordsmonnet

For mange millioner år siden lå store deler av Nord-Europa under vann. Etterhvert som landmassene steg og havet trakk seg tilbake, ble det liggende igjen enorme mengder skalldyr, som senere fossilerte og ble til kalkstein.

Chablis ligger ganske langt mot nord. I Frankrike er det bare Alsace og Champagne som ligger lenger nord. Dette gir et relativt kjølig innlandsklima, selv om sommerene kan bli ganske varme. Dette gir en ganske kjølig og slank frukt i vinene.

Det aller meste av chablis på de lavere kvalitetsnivåene lages og lagres kun i ståltank, mens det på de høyere nivåene brukes moderate mengder eikelagring, og gjerne da i brukte fremfor nye eikefat, noe som avsetter mindre smak på vinen og dermed lar frukten og jordsmonnet skinne bedre gjennom i vinen. En produsent som Louis Michel bruker ikke eikefat i det hele tatt; alle vinene hans har kun vært på ståltank.

Det spesielle aromabildet i Chablis

Alt dette gjør at chablis har sitt helt eget aromabilde. Her finner vi sitron, grønt eple, kalk, østers, fjære sjø og varme steiner. Dette er ikke noe man kjenner så mye til i de enklere vinene når de drikkes helt purunge rett ut av flasken. På høyere kvalitetsnivåer, og med noen års lagring, og gjerne et par timer på karaffel også, trer de mineralske tonene i vinene tydelig frem. Med litt alder får de også i noen tilfeller svake honningnoter.

Vinene er helt knasende tørre med frisk syre og nesten totalt fravær av sukker. De mest mineralske vinene kan også ha en litt salt smak. Dette gjør chablis til glimrende matviner, men de er kanskje ikke førstevalget som «terrassevin», hvor du gjerne setter pris på litt mer fruktighet og sødme.

Fire kvalitetsnivåer i Chablis

Chablis er kvalitetsmessig delt inn i fire kvalitetsnivåer, og vi tar dem ovenfra og ned:

Chablis Grand Cru er det øverste nivået, og teller de syv vinmarkene (i alfabetisk rekkefølge Blanchot, Bougros, Clos, Grenouille, Preuses, Valmur og Vaudésir. Det finnes også en liten vinmark kalt Moutonne, som har en litt uavklart status. Den ligger delvis i Preuses og Vaudèsir, og regnes ikke som Grand Cru innenfor det offisielle regelverket, men produsenten har faktisk lov å skrive Grand Cru på etiketten.

Chablis Premier Cru (skrives ofte 1er Cru) er det nestøverste nivået, og her finnes det omkring 40 forskjellige vinmarker, hvorav disse er regnet for å være de beste og dermed mest kjente: Fourchaume, Mont de Milieu, Montée de Tonnerre, Montmains og Vaillons.

Chablis (ofte kalt «kommune-chablis») er selve basis-chablisen og kan komme fra hele området.

Petit Chablis er det laveste nivået, og kommer fra områder utenfor den sentrale sonen, og har derfor ikke alltid det tydelige mineralske preget man finner i vinene på de høyere nivående.

Gode produsenter

Tradisjonelt sett er det de to produsentene Raveneau og R&V Dauvissat som har ligget på den absolutte kvalitetstoppen i Chablis, men vinene til Dauvissat har, i likhet med de fleste produsentene i både Chablis og det sentrale Burgund, vært plaget av oksidasjonsproblemer, noe Raveneau synes å være forskånet for.

Vinene til Raveneau er derfor svært etterspurte og vanskelige å få tak i. De små partiene som kommer til Norge går stort sett til de beste restaurantene, eller de de gir opphav til slåsskamper på Vika-polet i Oslo (som vi har sett på på både TV og nett) når noen få flasker blir tilgjengelig.

Når det gjelder oksidasjon, er det noe de fleste slipper å bekymre seg for, da det er stort sett ved lagring utover fem år at dette kan bli et problem.

Av øvrige gode produsenter i Chablis, finner vi bl.a. disse: Billaud-Simon, J-M Brocard, La Chablisienne, Daniel Dampt, Clotilde Davenne, D-E Defaix, Duplessis, William Fèvre, Louis Michel, Christian Moreau, J. Moreau, Laurent Tribut og Tremblay,

Gode årganger

Blant de senere årenes årganger er disse de beste: 2000, 2002, 2004, 2005, 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011. De har imidlertid noe forskjellige karakter. Liker du din chablis mest mulig kjølig, stram og mineralsk, skal du velge 2008 eller 2010. Liker du rikere og varmere frukt, skal du gå for 2009.

Mat til chablis

Det beste du kan spise til chablis er skjell, skalldyr og hvit fisk på enklest mulig vis, med minst mulig dill-dall. Rå østers er glimrende. Skalldyranretning med baguette og aïoli er også helt topp. Hvit fisk, fremfor alt kveite, piggvar og andre flyndrefisker, sitter som et skudd til chablis med bare litt brunet smør og en skvis sitron.

Få også med deg våre artikler om andre spennende vindistrikter:

Alsace

Champagne

Rioja

Veneto

Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!