romfolk, tatere, fratatt barna

SØSKENKJÆRLIGHET: Nora Pettersen (t.v.) og Inger Jenny Sørensen er søstre, men fikk ikke lov til å bli kjent med hverandre før de ble voksne. © FOTO: Kristin Ma Berg

Nora serverer kaffe fra au­tomaten i en hotellresepsjon i Oslo og presen­terer damen ved siden av seg.

- Hils på søsteren min. Er hun ikke fin? Inger Jenny Sørensen (60) fra Tananger smiler og ler mot lillesøster.

Nora er tyde­ligglad og stolt. Hun bor på Kongsvinger, er med i stiftel­sen for Romanifolkets/taternes Kulturfond og nylig valgt inn i styret for De reisende kvinners Forum. Hun er opptatt av at hver enkelt tater skal ha rett til å kjenne sin egen historie. Hun jobber med slektsforskning og gjør stadig store oppdagelser.

Ung familie

Skreia sommeren 1955:

Sofie Johansen er 20 år og har nettopp født tvillinger, ei jente og en gutt, Inger Jenny og Karl. Fra før har hun Frans på to år. Sofie er kry og glad, men medtatt etter fødselen. Det er mye nattevåk. Heldigvis er det mild sommerluft utenfor telt­veggen. Sofie er en vakker jente av ekte romaniblod. Edvin, kjæresten hennes og pappa til barna, er sønnen til selveste ta­ter­-Milla og tilhører den mest betydningsfulle slekta blant de omreisende.

Sofie og Edvin kommer fra to sterke familier og det er ikke bare ukompli­sert for ungdommene å dyrke kjærligheten.

De tilhører et reisende folk og de er uenige om hvilken familie de skal reise med. Edvin vil at de skal reise i lag med hans foreldre, mens Sofie vil dra med sine egne. Foreldrene til Sofie har nylig mistet to av brødrene hennes i en ulykke, og Sofie vil være til trøst.

Det blir til at Sofie reiser alene med barna og foreldrene sine.

Romani i Norge

  • Taterne/romanifolket ble på 1900-tallet utsatt for en hardhendt politikk fra norske myndigheter. Politikken handlet særlig om overtagelse av barna og tvungen bosetting.
  • Staten overlot gjennomføringen av den lovfestede politikken til den private organisasjonen Norsk Misjon blant hjemløse (Omstreifermisjonen).
  • Barnevern og politi fikk instruks om å samarbeide med Misjonen. Misjonen gikk inn for å bryte kontaktene mellom foreldre og barn og begrunnet det med at foreldrenes livsform var skadelig for barna.
  • I perioden 1949–1970 ble førti prosent av taterkvinnene som ble integrert på arbeidskoloni tvangssterilisert.

Kilde: NOU-rapporten 2015, Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Fratatt barna

På Sankthanskvelden slår Sofie og familien hennes leir ved travbanen på Skreia. Sofie drømmer om at Edvin kommer dit.

Men når den lyse natta går over i dag er det lensmannen i bygda som dukker opp. Med seg har han en dame fra Mi­sjonen for hjemløse, også kalt Omstreifermisjonen, og dessuten formannen i Barnevernet.

De står utenfor teltet og sier de vil ta med seg barna hennes. Både de små og hun selv tren­ger hvile, mener lensmannen. Han har med seg noen papi­rer og hvis hun skriver under på dem skal hun få tilbake de små når hun har slått seg til ro.

Sofie er analfabet og kan ikke lese det som står der, men hun har hørt at Omstreifermisjonen er til for å hjelpe de reisende, så hun velger å ha tillit og skriver navnet sitt på papiret. Hun tør ikke annet.

Lensmannen er vanligvis en pratsom og trivelig kar, men nå ser han bedrøvet på Sofie. Misjonsdamen vil ta alle tre barna, men lensmannen insis­terer på at Sofie må få lov til å beholde Frans. Han synes synd på den unge moren og beste­foreldrene som er i dyp sorg.

Lensmannen, misjonsdamen og formannen fra Barnevernet sier at Sofie skal få igjen tvillin­gene sine så snart hun og Edvin skaffer seg hus og arbeid. Inger Jenny og Karl er tre måneder når de blir tatt fra moren.

- Du får igjen barna når dere blir fastboende som andre folk, sier damen fra misjonen.

Sofie ber om at de ikke må skille tvillingene.

Utrøstelig

Når de tre drar av gårde med tvillingene, er Sofie utrøstelig. Hun gråter og gråter og er helt ute av seg. Barnevernet overla­ter tvillingene til Misjonen for omstreifere.

Noen uker senere etterlyser Misjonen Sofie igjen. Nå vil de ta Frans også. De får hjelp av politiet til å finne reisefølget, og politiet tar den lille gutten med seg.

Den dagen politiet tar Frans, går Sofie helt i stykker. Hun setter seg på bakken og graver manisk i den svarte jorda med bare hendene. Hun graver og gråter, som om hun begraver noe. Hjertet er revet i stykker og røsket ut av henne. Kjæres­ten Edvin kommer og etter det blir dagene til Sofie og Edvin like mørke som nettene.

Begge maser på generalsekretæren i Misjonen og tigger på sine knær om å få barna tilbake. Til ingen nytte.

Sofie og Edvin lover å bli fastboende. De vil leve akkurat slik Misjo­nen befaler bare de får barna sine tilbake. Forgjeves, de unge foreldrene får ikke engang vite hvor barna er.

Blir fastboende

Det skal gå mer enn 23 år med tårer og sorg før de får se tvillingene sine igjen.

Kort tid etter at alle tre barna er tatt, gifter Sofie og Edvin seg og blir fastboende på Våler. Sofie får jobb som torvskjærer på Østlandske Torv og står i myra hver dag og Edvin jobber som blikken­slager. Nå har de både hus og jobb og de kontakter Misjonen igjen.

De lengter etter barna, kan de snart få dem tilbake? Sofie får vite hvilket barnehjem Frans bor på og får innvilget et besøk. Men hun får ikke lov til å ta han med seg hjem.

Om tvillingene, får Sofie og Edvin bare vite at de på et bar­nehjem på Vestlandet.

romfolk, tatere, fratatt barna, omreisende

LEKENDE BARN: Jacob Walnums barnehjem på Karmøy tok imot barn fra de omreisende. © FOTO: Riksarkivet

Dette er romani:

  • Taterne/romanifolket var nomader og kom til Norden på 1500-tallet.
  • Opprinnelig fra India, og noen fra deler av Midtøsten.
  • I Norge har de levd i mer enn fem århundrer.
  • Det var vanlig at romanifolket reiste med hest og kjerre fra sted til sted for å drive med handel og håndverk, ofte i grupper på flere familier.
  • I dag er hesten byttet ut med bil og campingvogn og reisetiden begrenser de fleste til skoleferien.

Kilde: Wikipedia

Fem nye barn

Edvin og Sofie får etter hvert fem nye barn. Selv om de er bofaste med eget hus og har jobb, kommer Misjonens representanter støtt på besøk for å se om alt går bra. Det gjør det. Edvin slå seg opp i næringslivet på Våler og blir en anerkjent blikkenslager med eget firma.

Søskenflok­ken vokser opp med en kjærlig mor og en far som står på for å skaffe det familien trenger.

I nærmiljøet er familien kjent som er sterk og oppgående fa­milie. Misjonen klarer ikke å finne noe på dem som gjør at de kan ta de andre fem barna.

Livet har mange gode stun­der, men i Sofies hjerte er det alltid tre barn som mangler. Lille Nora som er nest yngst i den store søskenflokken, vokser opp med bildet av de tre ukjente søsknene på kommo­den. Mennesker hun aldri har sett, men som hun vet hører til i familien.

Hver jul kjøper foreldrene gaver til de tre eldste barna. De pakker gavene fint inn og sender dem til Misjonen som skal videreformidle dem. Nora synes det er vondt å høre mamma gråte og hun trøster som best hun kan. Storesøs­teren på bildet ser så fin ut og hun har veldig lyst til å bli kjent med både henne og brød­rene.

Avstraffelser og juling

Sofie får oppfylt ønsket om å ikke skille tvillingene. Inger Jenny og Karl bor på barne­hjemmet til de er seks og et halvt år.

Flere ganger spør barna om de ikke har en egen mor og en far? De får til svar at foreldrene ikke kunne ha dem.

De vokser opp på et barnehjem med streng disiplin. Avstraffel­ser og juling er hverdagskost.

De ansatte får ikke lov til å knytte seg til barna. Å ta et barn på fanget eller gi noen av dem en klem er forbudt.

romfolk, tatere, fratatt barna, omreisende

PÅ REISE: En gruppe med reisende kommer kjørende med hest og vogn. I dag er hesten byttet ut med bil og campingvogn og reisetiden begrenser de fleste til skoleferien. © FOTO: Riksarkivet

Det er en ensom barndom, men tvillingene har hverandre. Av og til blir det arrangert turer for barna, det er blant de best minnene Inger Jenny har fra barnehjemmet.

 Så skjer det noe fint. Tvillingene kommer til en fosterfamilie. Et barnløst ekte­ par tar dem til seg og for Inger Jenny og Karl betyr det trygge rammer, godhet og omsorg.

Hjemme hos Sofie og Edvin vokser de fem andre barna til. Nora er seks år når de får et brev fra Misjonen. Storesøsteren på kommoden er blitt treogtyve år og har bedt Mi­sjonen om å få lov til å hilse på sine biologiske foreldre. Først nøler Misjonen, men så gir de etter og det blir avtalt et møte mellom tvillingene og den biologiske familien i Kampen kirke i Oslo.

Sterkt møte

- Jeg husker det som om det var i går, minnes Nora i dag. Bare det å komme til Oslo var stort, sier hun.

Men Nora var også redd og litt sjalu. Hvem var den jenta som mamma og pappa hadde lengtet så fælt etter?

Det blir et sterkt møte for alle parter.

Inger Jenny og Karl har hele tiden trodd at foreldrene frivillig ga dem fra seg. De har kjent på sinne og ensomhet, og vært bitre fordi foreldrene ikke ville ha dem.

Nå får de vite sannheten, og etter hvert får Inger Jenny lese alle brevene Edvin og Sofie skrev til Misjonen. Det er hjerteskjærende lesning som gjør et overveldende inntrykk.

Hun må justere alt hun har tenkt og følt. Hun ser foreldrenes leng­sel og kjærlighet.

Og etter hvert som hun blir kjent med de nye søsknene sine ser hun likheter og forstår at både hun, tvilling­broren og storebroren har hatt en fast plass ikke bare på kom­moden, men også i hjerte til både mamma og pappa.

Oppreisning

  • I 1998 kom norske myndigheter med en offisiell unnskyldning til taterne for overgrepene de har vært utsatt for.
  • «På vegne av norske myndigheter beklager vi sterkt fortidens overgrep. Noe lignende må aldri skje igjen. Norsk Misjon blant hjemløse ble avviklet i 1989.»
  • Siden 2004 er det blitt gitt offentlig støtte og oppreisning til de omreisende via stiftelsen Romanifolket kulturfond.

Kilde: St.meld. nr. 15 (2000–2001) Om Nasjonale minoriteter i Norge og Wikipedia

To mødre

Inger Jenny trenger masse tid på å bearbeide alt. For Nora er det enklere, hun synes det er som et eventyr å få en ny storesøster. Etter det første møtet tar det lang tid før Inger Jenny er klar for mer kontakt. Hun har et godt forhold til foster­mor og reiser hjem igjen til Vestlandet.

Nora blir voksen før hun og Inger Jenny får et ordentlig søsterforhold. Inger Jenny synes det er vanskelig å ha to mødre og to separate liv. Hun tar initiativ til at alle skal møtes.

Og fra da av tar Sofie et klokt valgt. Hun velger å inkluderer fosterforeldrene i fa­milien.

Sofie velger bort sinne og bitterhet. Etter hvert utvik­ler de to mødrene et nært og varmt forhold.

- Jeg husker da dere kom på besøk, smiler Nora. Da hadde vi to mammaer i huset. Begge ble jo enker etter hvert og mamma viste stor takknem­lighet overfor Inger Jennys fostermor som hadde passet så godt på tvillingene hennes. Det var ikke fostermors skyld at mamma ble skilt fra barna sine.

Sofie fikk møte sin sønn Frans bare den ene gangen på barnehjemmet. Frans bodde på barnehjemmet til han var 15 år. Siden har han bare hatt spo­radisk med familien sin.

Tilgivelsen

- Det var fantastisk å se de to kvinnene sammen, sier Inger Jenny.

- De trivdes i hverandres selskap og begge var fast i troen på Jesus, og begge var flinke med håndarbeid. Det betydde enormt mye for mitt forhold til hele min biologiske familie at Sofie var så storhjertet og inkluderende, og at hun ble så god venn med min fostermor, sier hun.

Nå kaller hun Sofie for dron­ninga i sitt liv. Inger Jenny er i dag intensivsykepleier og har tre egne barn.

Hun kan bare ane omrisset av den smerten moren må ha følt da hun ble fratatt barna.

Søstrene er opptatt av at Sofies historie ikke må glemmes. De tilhører dessuten en gammel folkegruppe med eget språk og en helt egen kultur. Den vil de formidle blant annet ved å skape et museum som åpner i 2017.

romfolk, tatere, fratatt barna

DOKUMENTERT: For mer enn tyve år siden ble det laget en dokumentarfilm om Sofie Pettersen. I 2008 kom boken «Nasjonens barn» som dokumenterer skjebnen til flere norske roman, deriblant Nora og Inger Jennys mor Sofie og hennes barn. © FOTO: Kristin Ma Berg

Søskenkjærlighet

Nora bor i dag på Kongsvin­ger og er student ved Høysko­len i Oslo.

- Selv om jeg vokste opp med to andre søstre, var det noe helt spesielt med Inger Jenny, sier Nora og lener seg inntil søsteren sin.

Begge har Sofies vakre trekk og når Nora forteller om mamma fra den tiden hun vokste opp spisser Inger Jenny ørene og får et nesten drømmende uttrykk. Nora har en sønn og har vært fostertante for 21 barn og er selv blitt bestemor. Søstrene har så mye å prate om.

- Hver gang jeg treffer Nora får jeg vite noe nytt om mamma, sier Inger Jenny.

Har klart å tilgi

Hun forteller hvor morsomt det er å se at hennes egen datter er så lik lillesøster Nora, og at hun synger som Nora. Det ligger i blodet.

Selv om søstrene bor langt fra hver­ andre forsøker de regelmessig å møtes. Deres felles mor Sofie døde i 2009, men i søstrenes liv er hun sterkt til stede.

- Vi er stolt av å være døt­rene til Sofie og Edvin. Deres skjebne er vår skjebne, sier Nora.

- Det er fantastisk. At Sofie klarte å tilgi og fylle oss alle med så mye kjærlighet er hovedgrun­nen til at vi kan ha et fint for­hold i dag.

Kilde: Nora Pettersen og Inger Jenny Sø­rensen, NRKSs dokumentarfilm fra 1990­ tallet hvor blant annet Sofie selv deltok, og boken «Nasjonens barn», Confux forlag hvor blant annet Sofie forteller sin historie.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!