Forhold til foreldrene

- Mamma og pappa, jeg trenger dere fortsatt!

Vilde har flyttet hjemmefra. Men er ikke klar til å stå helt på egne ben.

BESTEVENN: Vilde ser på moren som en nær venn. Forholdet til foreldrene er nærere enn før for de som er unge voksne i dag, mener Vilde.

BESTEVENN: Vilde ser på moren som en nær venn. Forholdet til foreldrene er nærere enn før for de som er unge voksne i dag, mener Vilde. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Vilde Bratland Hansen

  • 22 år
  • Blogger på www.vildebhansen.blogg.no
  • Ellers: Tidligere eliteseriespiller i håndball og nå student og samfunnsdebattant. Kommer med bok i april.

KOMMENTAR:

Det er august. Etter en lang sommerferie står mamma og jeg på togperrongen for å si ha det til hverandre. Hun bretter cardiganen rundt seg mens hun etter beste evne forsøker å holde tårene tilbake. Selv om det er to år siden jeg flyttet ut, er det annerledes denne gangen.

Denne høsten er både Thea og jeg ute av "redet" for godt. Det er som at hun plutselig innser at hun og pappa, i likhet med Thea og meg, er på vei inn i en ny epoke i livet. 

Til tross for at mamma tidlig i andre klasse minnet meg på viktigheten av å bli selvstendig ved å be meg pakke gymbagen og nistepakka mi selv, har vi alltid stått hverandre nær. De gangene det har hendt meg noe, er hun og pappa de første jeg har henvendt meg til.

Foreldre og bestevenner

For meg er det usedvanlig viktig at mamma og pappa anerkjenner de valgene jeg tar i mitt liv. Denne nære relasjonen til våre foreldre er i det hele tatt noe som kjennetegner vår generasjon. På mange måter har våre foreldre blitt våre beste venner

Derfor føles det merkelig når vi ikke lenger ser hverandre hver eneste dag. I løpet av det siste året har jeg merket at jeg først og fremst tyr til kjæresten min når jeg tenker på ting.

De gangene jeg er hjemme på Gjøvik opplever jeg at hjemme har blitt i leiligheten i Oslo. Først når jeg kommer hjem, innser jeg at jeg har laget meg mine egne rutiner. Jeg spiser middag på et annet tidspunkt, jeg legger meg senere og jeg står opp senere. 

Ikke helt voksen

På den annen side vil jeg på langt nær romantisere voksenlivet. Jeg føler meg på ingen måte utlært. Enkelte dager er voksenlivet totalt overveldende. Som for eksempel de gangene det virker som at alle mine jevnaldrende har kjøpt seg leilighet på egen regning, på de dagene jeg innser at alle andre enn meg klarer å planlegge middagsuka i detalj eller på de dagene jeg tror jeg er den eneste som kjøper take away altfor ofte selv om jeg vet at jeg ikke burde.

På de dagene er ingenting bedre enn en lang samtale med mamma eller pappa som forteller meg at "jammen Vilde, du er jo bare 22 år!" 

Skrittvis uavhengighet

Til tross for at det er viktig at vi blir selvstendige mennesker som ikke løper hjem til foreldrene våre ved første anledning, tror jeg på viktigheten av å ha et godt forhold til foreldrene sine. Forskning har til og med vist at hjernen ikke modnes før mot slutten av tjueårene. Det betyr at jeg har noen år på meg enda. 

Min avhengighet til mamma og pappa har i alle fall tatt en ny retning. De er blitt samtalepartnere som kan hjelpe meg å ta ett og ett skritt mot det å uavhengig. 

Om total selvstendighet er et mål, er jeg imidlertid svært usikker på.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning